Slapp av. Pust ut. Lukk øynene om dere vil. I dag skal vi lande og komme inn i kroppene våre. Nå tar vi et par minutter i oss selv og forsøker å åpne opp blokkeringene vi har i kroppen. Hvordan føles det? Kjenn på kroppen og finn støtte i kjernepunktet. Pust ut. Kvinnen som snakker utfører også suggerende håndbevegelser. Via et lite kamera på pulten foran henne strømmes økten til en laptop i et annet rom, der tre kvinner følger anvisningene. De varsomme strøkene i luften kan ligne en instruksjonsvideo for hvordan kjæle en katt, eller en slags motorisk tørrtrening for å håndtere en vev. Uansett ser seansen ut til å ha en beroligende effekt på de tre kvinnene.
Ayatgali Tuleubeks film You Will Meet a Bird With Strange Feet (2020), som for tiden vises på Unge Kunstneres Samfund (UKS) i Oslo, er basert på kunstnerens minner om den russiske healeren Allan Chumak, som på slutten av 80-tallet inntok sovjetiske hjem gjennom en av de statlige TV-kanalene. I en turbulent periode der unionen gikk mot sin oppløsning, var Chumaks livesendinger et betryggende samlingspunkt for millioner av seere, som lot seg bergta av hans ekstrasensoriske evner. Dette inkluderte familien til den unge Tuleubek, født i Kazhaktstan i 1985.
Etter en videosamtale med moren sin, som introduserer filmen, trer Tuleubek selv tilbake og overlater fortellingen til kunstner og designer Ida Falck Øien og danser Mina Weider. I en lett karikert versjon av seg selv opptrer Øien i rollen som undersøkende regissør, mens Weider har i oppgave å fysisk gjenskape Chumaks seanser. Vi blir gjort kjent med fenomenet Chumak gjennom deres utforskning og diskusjoner, og de blir fortalt om healerens innflytelse fra Tuleubeks tante. Weider forsøker å tilegne seg Chumaks kroppsspråk og karisma gjennom å etterligne Youtube-videoer, og Øien analyserer sin kroppslige og intellektuelle respons på utprøvingene hennes. For å teste Weiders imitasjoner på utenforstående, som en slags generalprøve, inviterer de til gruppeøkten med de tre kvinnene beskrevet over. Filmen kulminerer i en seanse der Weider henvender seg direkte til tilskueren i gallerirommet.
Og det er her det blir åpenbart hvor godt Chumaks praksis passer inn i dagens flora av ASMR-videoer og meditasjons- og selvhjelpsguider. Weiders direktehenvendelse mimer den intime forbindelsen mellom skjermen og seerens kropp som kjennetegner streamingterapien. Samtidig påkaller utstillingens innredning det fysiske behandlingsrommet. En forbipasserende kan komme til å tro at det har åpnet et nytt, skjermbasert velværekonsept i UKS’ lokaler; ikke bare kles publikum opp i skoposer og munnbind, man fordeles også i tre avlukker som er skilt fra hverandre av store, blå gardiner. I det største rommet ligger man til og med i det som har formen av en solstol, men som er trukket med et vannresistent og hygienisk stoff som sender tankene til sykehusinteriører.
Filmens trege tempo hensetter meg i en sedativ tilstand som forsterker inntrykket av at jeg får en slags behandling. Opplevelsen gjør meg oppmerksom på kunstens terapeutiske effekt; Tuleubek fremhever likheten mellom kunstens og terapiens rom og henvendelsesteknikker. Installasjonen oppfordrer meg til å synke ned i en estetisk opplevelse hvor jeg gjør noe så sjeldent som å fokusere på en enkelt ting over en lengre periode. Som healingen forutsetter kunstopplevelsen at en gjør seg mottagelig for denne åpne tilstandens transformerende potensiale. Weiders sluttseanse gir imidlertid aldri de store kroppslige utslagene. Filmens parodisk-dokumentariske tone og interiørets karikerte kliniske aura vitner om at Tuleubek ikke er ute etter å iverksette denne forførelsen så mye som å gjøre oss oppmerksom på og blottstille den. Den kritiske synliggjøringen er en strategi for kunsten som utkonkurrerer objektets terapeutiske invitasjon.
Likheten mellom Chumaks praksis og dagens streamingterapier skaper en forbindelse mellom det kollapsende kommunistregimet i 80-tallets Sovjetunionen og vårt eget kapitalistiske samfunn. Også vi strir med et økende antall kriser, og psykiske problemer tårner seg opp. I lys av dette er ikke den fremvoksende selvhjelpsindustrien først og fremst et tilbud som åpner dørene til selvrealisering og supernormalitet for mennesker som har oppfylt alle andre behov, men et symptom på individualiseringen av samfunnets kollektive utfordringer. Det er individet som må helbredes, ikke systemet; dine psykiske problemer kan løses ved å gjøre mer yoga, laste ned en meditasjonsapp, eller å hengi deg til skjermbaserte healere.
