Da Unge Kunstneres Samfund holdt årsmøte i helgen, sendte Marianne Hurum vervet som styreleder videre til tidligere nestleder Ruben Steinum. I sine fire år i UKS har Hurum vært blant de aller tydeligste stemmene i kunstpolitiske debatter i Norge. Omleggingen av Stipendordningene og kampen for utstillingshonorarer har vært blant de høyest prioriterte sakene i hennes periode. Men det er ikke bare kampen om de konkrete enkeltsakene som er viktige for å drive god kunstnerpolitikk, forteller Hurum. Like avgjørende er det å knytte kontakter og informere et så bredt utvalg som mulig av mennesker i politikken og i samfunnslivet, om hvorfor man bør bedre kunstneres arbeidsvilkår.
– Kunstpolitikk handler om arbeidsforhold, og det er noe som ikke bare angår kulturpolitikere, men også sosial- og arbeidspolitikere, sier hun.
Hurum er født i Oslo i 1978 og er utdannet på Konsthögskolan i Malmö. Hennes malerier kunne inntil nylig sees i utstillingen Variations in Scandinavian Abstraction på Galleri Brandstrup i Oslo, og hun deltar i kommende utstillinger på David Risley Gallery i København og på Kunstnerforbundet i Oslo. Hun er fast underviser ved Kunstakademiet i Tromsø, og er tilknyttet en rekke andre utdanningsinstitusjoner som gjestelærer.
Kunstkritikk møtte Hurum på hennes atelier i forkant av årsmøtet, for å snakke om politisk innflytelse, om den lange og vanskelige etableringsfasen som kunstner, og om å tørre å ha tydelige meninger.
Du har deltatt i debatter om kunstpolitikk i fire år nå. Hvordan opplever du det offentlige ordskiftet om kunst?
Jeg synes det er altfor mange som ikke tør å mene noe. Det gjelder ikke bare kunstnere. Institusjonsledere bør tørre å uttale seg tydelig og modig om saker, og ha meninger som er diskuterbare. De har et særlig ansvar for å være kunstens talerør. Man kan ikke holde munn i frykt for å miste økonomisk støtte, eller være redd for å si noe feil. I kunsten og forskningen er regelen at man må følge en tanke til ende, ellers blir man stående på stedet hvil. Alle som holder på med kunst har erfart at man må tørre å gjøre feil.
Er det noen du kan trekke frem som du mener tør å gå ut med slike tydelige meninger?
Når det gjelder kunstnere er det viktig å understreke at kunsten faktisk er en offentlig ytring når den stilles ut, det er det mange som glemmer. Når det er sagt, synes jeg det er bra når kunstnere deltar i debatter. Det er alltid interessant å høre kunstnere som Vanessa Baird og Ida Ekblad uttale seg. Jeg har også stor sans for at direktøren for KODE – Kunstmuseene i Bergen – Karin Hindsbo, rykker ved museumsverdenen, blant annet hennes nylige utspill om Nasjonalmuseets passive utstillingsvirksomhet frem til det nye museumsbygget står ferdig. Det er utrolig viktig at det skrives og snakkes om kunst. Det er en måte å opprettholde interessen for kunst og dens posisjon i samfunnet.
Hva har vært den beste erfaringen i arbeidet som styreleder?
En av de beste erfaringene med styreledervervet har vært å merke at UKS er en størrelse som fungerer politisk. Politikere i Norge er veldig tilgjengelige, og de er imøtekommende over hele det politiske spekteret. Man må komme seg tett på beslutningstakerne. I begynnelse av min periode i UKS kontaktet jeg Olemic Thommessen fra Høyre, og da fikk jeg en del motbør fordi jeg snakket med en høyremann. Men jeg mener at man bør ha kontakt med politikerne uavhengig av hvilket parti de tilhører, hvis man vil ha innflytelse på politikken er det en forutsetning.
Er det vanskelig å overbevise politikerne om hvorfor kunstpolitikk er viktig?
Det er ikke vanskelig å presentere idéene vi kommer med, men det kan være lengre vei å gå for å få dem til å se realitetene. Det er liten kunnskap om hvordan kunstnere lever og arbeider. Mange tror for eksempel at et stipend er til å leve av, og når man informerer dem om at det tilsvarer mindre enn en halv årslønn er det flere som blir overrasket. Det verserer mange myter og forestillinger omkring stipender. Flere politikere ser på stipender som hjelp snarere enn som en faglig utmerkelse. Litt av problemet er at det er så få fagfolk i politikken, før var det en forutsetning, men nå er de heller unntaket blant alle «allrounderne».
Hva har vært det viktigste dere har jobbet med i din periode?
UKS var veldig aktive i arbeidet med å avverge at midlene fra den avviklede ordningen med Garantiinntekt ble fjernet, fremfor å videreføres som stipender, i 2013. Vi var i jevnlig kontakt med enkelte stortingsrepresentanter, sendte dem SMS-er med all informasjon de behøvde underveis i forhandlingene. Senere er jeg blitt fortalt at det var utslagsgivende. Stipendordningen er virkelig noe man må kjempe for. Den oppsto ikke av seg selv, og den består heller ikke av seg selv. I dette tilfellet viste det seg hvor viktig det er å presse på i konkrete saker, men også at det er avgjørende å kjenne enkeltpolitikere. Man må ha tillitsforhold slik at man kan snakke med dem i forkant av og underveis i de politiske prosessene, og ikke i etterkant. Selv kulturpolitikere har ansvar for et enormt felt – på Stortinget heter det Familie- og kulturkomiteen – som omfatter idrett, familierelaterte saker, og kultur av alle slag. Kunsten har ikke noen selvsagt plass i den politiske bevisstheten.
Da utredningen om den norske kunstnerøkonomien kom i fjor fikk vi tallfestet hvordan det sto til med norske kunstnere økonomisk. Billedkunstnere var på bunnen av listen med en gjennomsnittlig inntekt fra kunstnerisk virksomhet på 89 000 kroner i året. Et av regjeringens forslag til styrking av kunstnerøkonomien var å satse på såkalt «kunstnerisk tilknyttet virksomhet». Hva tenker du om det?
Tallet for billedkunstnere er så lavt at det nesten ikke er mulig å bruke det politisk. Det ser useriøst ut å tjene 89 000 i året på å arbeide med kunst, folk flest vil konkludere at det dreier seg om en hobby. Når det gjelder forslaget om å satse på kunstnerisk relatert arbeid er svaret at det gjøres hele tiden. Mens man etablerer seg som kunstner forsøker man å overleve så godt man kan ved å jobbe på gallerier, museer eller som assistent for eldre kunstnere. Det viktige er å få tid til å arbeide med sin egen praksis.
En av UKS sine kampsaker de siste årene har vært å opprette en assistentordning for kunstnere. Hvorfor er den så viktig?
Vi har foreslått en prøveordning som skal gi uetablerte kunstnere 50 % av en gjennomsnittlig årsinntekt for å assistere mer etablerte kunstnere. I første omgang er det snakk om 20 hjemler per år. Det vi mener er så smart med denne ordningen er at den mer etablerte kunstneren vil øke kapasiteten betraktelig, samtidig som den yngre vil lære masse bransjemessig knowhow som man ikke får tilgang til på skolen. Man skal søke sammen, for det er viktig at forholdet bygger på sammenfallende interesser og kompetanse.
Det er elendig at det var flertall for ordningen på Stortinget før statsbudsjettet for 2016 ble vedtatt, men at ordningen fortsatt ikke er iverksatt. Man skulle ikke tro det var mulig! Det er et så godt forslag at det er nødt til å innføres. Det vil være en effektiviseringsmaskin for unge kunstnerskap. Men også for mer etablerte kunstnere er behovet soleklart. Etableringsfasen i et kunstnerskap er utrolig lang, det er mange som får mye å gjøre uten at økonomien nødvendigvis følger etter. Selv har jeg nettopp skaffet meg en assistent. Jeg jobber mot ni utstillinger og har masse undervisning, i tillegg til å jobbe med UKS, så jeg trenger hjelp. Jeg vil helst ikke si nei til utstillinger fordi jeg ikke har tid.
Selv om du er avtroppende styreleder er du ikke helt ferdig med kunstpolitikken. Du holder på å skrive en debattbok?
Det stemmer, jeg skriver den sammen med Ruben Steinum. Redaktøren vår er Cathrine Sandnes i tankesmien Manifest Analyse. Pamfletten handler om vilkår, virkemidler og mål for en ny kunstnerpolitikk. For eksempel ser vi på hvordan man best organiserer seg, og om det kan være effektivt å være en del av LO eller Fagforbundet. Vi ser på Roosevelts ambisiøse kunstpolitikk i USA på 1930-tallet, og vi peker på hvordan stadig flere yrkesgrupper identifiserer seg som en del av det prekariatet som kunstnere alltid har tilhørt.
Hva er viktig for kunstnerorganisasjonene å arbeide med i tiden fremover?
Statsbudsjettet som vedtatt før jul ble omtalt som et løft for kunstnerøkonomien; det var store ord å bruke om små beløp som ikke var annet enn justeringer. Nå gjelder det å påvirke utviklingen så mye som mulig i tiden frem mot et nytt statsbudsjett. Det er viktig å unngå at regjeringen kan si at «vi satset på kunstnerøkonomien i fjor, derfor satser vi på noe annet i år».
