Kunst i offentlig rom – en kommentar til en kritikk.

Kurator Per Hess kommenterer Arild H Eriksens kritikk av kunstprosjektet «Aker Kværner sett med kunstnerøyne» i Billedkunst no.2, 2008.

Kurator Per Hess kommenterer Arild H Eriksens kritikk av kunstprosjektet «Aker Kværner sett med kunstnerøyne» i Billedkunst no.2, 2008.

I følge Hess er kunst som autonom i forhold til kunstens nytteverdi og kunstens funksjon oppe til løpende revisjon når det gjelder kunst i offentlig rom. I sitt innlegg skriver han at aktuelle kritikker bør være spesifikke og «to the point» hvis de skal kunne spille en aktiv rolle i den videre utvikling.

Kunst i offentlig rom – en kommentar til en kritikk.
Aker Hus

A.H. Eriksen skrev i forrige nummer av «Billedkunst» en kritikk av kunstprosjektet «Aker Kværner sett med kunstnerøyne». Kritikken maktet ikke å belyse dette store prosjektet og bør ikke få stå ukommentert. Siden forrige nummer kom ut har Aker Kværner skiftet navn til Aker Solutions

Kritikk av kunst i offentlig rom bør ta sammenhengen på alvor og fremme innsikt og opplevelse med dette som utgangspunkt, i stedet for å tre en mer generell kunsthistorisk rammeoppfatning ned over prosjektet. På denne måten kommer ikke kritikken prosjektet til gode og den gjør også selve begrepet kritikk av kunst i denne type rom en bjørnetjeneste.

Kunst i offentlig rom er i en konstant utvikling. Jeg har i 25 år beskjeftiget meg aktivt med dette kunstområdet i ulike roller, og jeg har deltatt i endringene på dette feltet. Anerkjennelse og bevissthet omkring denne type kunstoppgaver har øket. Det er helt naturlig at begrepet utsmykking har endret navn til kunst i offentlig rom. Jeg er den første til å ønske endringer og nye muligheter velkommen. De er med på å omforme det offentlige rom til en sentral scene for samtidskunst. Kunstens autonomi som begrep har i samme periode blitt utfordret av en ny forståelse for sammenhenger og muligheter. Hva som er mulig tillegges i dag større betydning enn de mer ideelle krav, i det minste er dette en sentral del av diskusjonen.

Samtidig er ikke lenger det offentlige rom en enhetlig type rom eller hendelse. Situasjoner kan være høyst forskjellige med helt individuelle utfordringer. Sett i sammenheng med kunsten som kommunikasjon, kunstens grunnforutsetning, så møter kunstnerne betydelige utfordringer og krav til innlevelse. Verk som ikke relaterer seg til sted og rom, verk uten innholdsmessig relasjon, litterært eller estetisk uforløst, stilles på prøve over tid, og erfaringene fra denne prosessen føres videre.

Og midt oppe i alt dette kjempes en kamp om hvilke rom som er de mest interessante. Hvilke rom tåler dagsaktuelle politiske ytringer, hvilke rom egner seg for spissede kommentarer og ytringer hvor ytringsfriheten kan testes. Og hvilke rom ivaretar best de mer varige eksistensielle verdier. Hvilke muligheter har man med en fristilt installasjon og hvilke krav stilles til et integrert og veggfast arbeide som skal eksistere i hele byggets levetid.

Alle slike forhold bør en kritiker ta stilling til. Ved f. eks å bruke en mer generell kritikkmodell tilpasset fagmiljøets ønske om kortvarige og hendelsesrettede prosjekter, trykket legges vanligvis her, kan man raskt skyte bom på de prosjekter som har den motsatte karakter, eller snarere skyte dødbringende skudd som treffer fatalt feil.

Det er fortsatt meget få spesialprosjekter i Norge som vier seg til store integrerte kunstprosjekter i private næringsbygg, og om dette vil øke i fremtiden vil blant annet avhenge av hvordan de blir mottatt og oppfattet. Kunstkritikere og formidlere kan her spille en helt avgjørende rolle.

Denne type prosjekter er også henvist til å få forskjellig karakter. Private kunstsamlinger er mer vanlig blant konserner, og slike samlinger kan utvides til også å omfatte integrert kunst i konsernets bygg. Telenor er et godt eksempel på en slik sammenheng. God kunst av kjente kunstnere er samlet og innkorporert i de sentrale byggene, med særlig vekt på hovedkvarteret på Fornebu. Verkenes hensikt er ikke å kommentere Telenors virksomhet, det løpes ingen risiko og Telenors kredibilitet i forhold til kunst har alle muligheter for å lykkes.

Ved Aker Solutions har utgangspunktet vært et annet. Aker Solutions er ikke kunstsamlere i utgangspunktet. Trykket ble tidlig lagt på inspirasjon, trivsel, ettertanke, med gyldighet for det høyteknologiske miljøet i bedriften. Kunsten er rettet mot stedet som arbeidsplass, og krever å bli forstått ut fra dette.

Dette er kunst for folket, for å bruke en gammel slitt parole, men tiden er 2008 og her ligger selvsagt en stor utfordring med mange nyanser. Det primære ønsket har ikke vært å bruke kunst som status. Da ville både grepet og valg av kunstner vært annerledes. I stedet har man fristilt sentrale vegger i bygget for en mer «low-art»-preget teknikk: wallpaintings, og trukket inn en yngre generasjon kunstnere som behersker dette uttrykket. For 15 år siden ville ikke dette vært mulig på samme måte. Så mange wallpaintere på ønsket nivå fantes knapt i Norge. Satsningen er frisk og dristig, og resultatet er både overraskende og sett med oppdragsgivers øyne vellykket. De ansatte melder tilbake at energien arbeidene akkumulerer i bygget er imponerende. Kunsten er livgivende og til å leve med over tid.

Aker Solutions har utilsiktet erobret Norges største samling med wallpaintings, alle høyst individuelt utformet. Uten spesielle designgrep utspiller hvert verk seg uten at det går på helhetens bekostning. Jeg har arbeidet frem et begrunnet valg av de sentrale veggene, som i utgangspunktet var tiltenkt helt andre funksjoner.

Mange av kunstverkene forholder seg til Aker Solutions på en kritisk måte. Flere av kunstnerne tar opp aktuelle problemstillinger og behandler disse usminket, og subtilt samtidig som de unngår å fremme emblematiske og kortlivede fremstillinger og påstander.

Liv Tandrevold Eriksen formidler sitt kvinneunivers direkte og ujålet og kommenterer konsernets manglende vilje til å satse på kvinner i ledelse og andre viktige posisjoner i bedriften. Samtidig påpeker hun at kvinner har et aktivt kreativt potensial som fremtiden ikke kan være foruten.

Juan Brito Vargas fremstilling av et teknisk verdensbilde som er i ferd med å bli historie kontrasteres av maskiner formet som menneskelige organer. En lansering av et nytt teknisk verdensbilde hvor menneskets følsomhet, hjerte og nyrer står sentralt under planlegging og utførelse. Arbeidet er både en kritikk av det bestående, samtidig som det viser til nye muligheter.

Fredrik Raddums «Hovedbryter» trenger ingen lyspære for å bli oppfattet. Dette er ikke et gutteromsarbeide. Bildet er slående og avslørende. Aker Solutions som konsern behersker mange arbeidsplasser over hele verden, mer enn 35 000, og hovedbryteren for alle disse arbeidsplassene ligger i hovedkvarteret på Fornebu. Ansvaret er formidabelt, og verket maner til ettertanke.

Sett i en større samfunnsmessig sammenheng er kunst i det offentlige rom meget viktig. Det er her det skjer, og dette er opplagt et rom for fremtiden. Vår største og viktigste scene for og samling av samtidskunst er ikke i museene men ute i det offentlige rom.

Befolkningens store og økende møte med kunst i det offentlige rom kan kun møtes med innlevelse. Modernismens kunstforståelse som også omfatter kunstens mer introverte og ikke-kommunikative sider ut over fagmiljøet, er under revisjon. Både samfunn og kunstnere leter konstant etter sammenhenger og mulige varige sannheter som er gyldige over tid. Det offentlige rom vil være det sentrale området hvor fortid og fremtid må møtes, hvor idéutveksling og kommunikasjon finner sted.

Per Hess, kurator

(Kommentaren er også publisert i Billedkunst no.3, 2008.)

Comments (3)