Før årets Stortingsvalg kan det se ut som alle de politiske partiene deler de samme ambisjonene for norsk kunst- og kulturliv. I samtlige partiprogrammer finner vi ganske like formuleringer om hvor viktig kulturen er for demokratiet, og hvor viktig det er at alle mennesker i hele landet, og spesielt barn og unge, skal ha tilgang på kulturopplevelser av høy kvalitet.
Likevel er det særlig to spørsmål som skiller de borgerlige fra de rødgrønne partiene. Det gjelder graden av privat finansiering, og hvordan penger skal kanaliseres inn i kulturlivet. Mens de borgerlige partiene i hovedsak vil styrke landets kunst- og kulturinstitusjoner med flere private midler, snakker de rødgrønne partiene i større grad om å forbedre kunstnernes arbeidsvilkår med offentlige midler.
– Kulturaktørene må motiveres til å hente inn mer privat kapital og det må bli mer interessant å være bidragsyter eller sponsor, sier for eksempel Høyre-politiker Tage Pettersen til Kunstkritikk.
Felicia Rolf, politisk rådgiver for Rødt, sier partiet vil fjerne krav til lønnsomhet og forretningsdrift av kulturinstitusjoner.
– Vi vil styrke den offentlige finansieringa av det frie feltet og øke satsninga på nye og uavhengige kulturuttrykk for å sikre mangfold av ulike uttrykk, sier Rolf.
Et konkret stridsspørsmål er den såkalte gaveforsterkningsordningen. Ordningen ble innført av daværende kulturminister for Høyre, Thorhild Widvey, i 2014. Staten forsterket pengegaver som private ga til kunst- og kulturinstitusjoner med inntil 25 prosent av beløpet. Giverne fikk i tillegg skattefradrag for gavene sine. Ordningen utløste over 110 millioner kroner, men den ble skrotet av daværende kulturminister for Arbeiderpartiet, Anette Trettebergstuen i 2022. Hun sa ordningen hadde «en veldig skjev geografisk fordeling» og at det ikke skulle være «evnen til å tiltrekke seg privat kapital» som skulle styre fellesskapets midler. Mens alle de borgerlige partiene vil ha gaveordningen tilbake, er de rødgrønne partiene i mot.
Kunstnerorganisasjonenes krav
I forrige uke spurte Kunstkritikk hvilke krav kunstnerorganisasjonene NBK og UKS har foran valget. De ønsker seg en vederlagsavtale, som forplikter alle offentlig finansierte visningssteder til en rimelig betaling av kunstnere som stiller ut. Mens Norsk Kritikerlag etterlyste flere arbeidsstipender for kritikere, og en styrkning av Kulturrådets ordning for tidsskrift og kritikk. På rødgrønn side synes de fleste partiene å ville innfri disse kravene.
– Vi vil både ha flere arbeidsstipender for kunstnere, øke stipendsatsningene og bevilgningene til utstillingshonorarer og tilskuddsordninger som Norsk kulturfond, sier Rolf, politisk rådgiver i Rødt.
– Vi har ved flere anledninger foreslått å både øke antall arbeidsstipend, forbedre vederlagsordningene og øke Kulturrådets støtte til tidsskriftene, sier kulturpolitisk talsperson i Sosialistisk venstreparti, Kathy Lie. De vil sette av minst én prosent av statsbudsjettet til kunst og kultur.
Ifølge sitt partiprogram skal Arbeiderpartiet bedre kunstnernes levekår og mulighet til å jobbe over hele landet. De vil styrke det frie feltet opphavsrett og sikre kunstnere rimelig vederlag.
– Kunst og kultur er arbeid, og arbeid skal betales, sier Torbjørn Bergwitz Lauen, politisk rådgiver i Senterpartiet. Han hevder paritet har bidratt til å styrke ordningen med utstillingshonorar og støtte til kulturtidsskrifter.
– Og vi er åpne for å gå lenger.
I sitt partiprogram skriver Miljøpartiet de grønne at de vil videreutvikle gode og forutsigbare tilskuddsordninger for kunstnere. Partiet vil revidere og «styrke ordningen med utstillingsvederlag og -honorar, slik at kunstinstitusjoner gir kunstnere riktig kompensasjon for arbeidet med utstillinger og de reelle produksjonskostnadene».
På den borgerlige siden er partiene uenige når det kommer til spørsmål om vederlagsavtale og bedre finansering av tidsskrifter.
Grunde Almeland, leder av familie- og kulturkomiteen for Venstre, sier det er nødvendig å styrke utstillingshonorarordningen betraktelig.
– Vi har satt av midler i våre alternative budsjetter til dette. Honorar, vederlag og finansiering av institusjonene henger sammen, så det er gode grunner til at man samler både honorar og vederlag i en avtale.
Partiet har ikke programfestet økt finansiering av kulturtidsskrifter.
– Men vi er åpne for å se på hvordan støtteordningene kan utvikles og forbedres, sier Almeland.
Kristelig folkeparti har foreslått å styrke Kulturrådets ordning for tidsskrift og kritikk med 15 millioner kroner. Partiet har ikke rukket å svare på Kunstkritikks henvendelser, men ifølge programmet sitt mener de at staten har et særlig ansvar for å «understøtte kunst og kultur av høy kvalitet som ikke har kommersielt potensial».
Høyre-politiker Tage Pettersen sier partiet vil se om det er rom for å øke bevilgningene til sakprosa og tidsskrift. Han mener forpliktende vederlagsavtaler er et viktig grunnlag for kunstnerøkonomien, men at slik avtaler må balanseres med institusjonenes autonomi. Det viktigste kulturpolitiske grepet Høyre vil gjennomføre er imidlertid en «forenklingsreform», for å redusere kulturbyråkrati og søknadsprosesser.
– Mest mulig av den offentlige pengebruken skal bidra til at det skapes kultur der ute, sier Pettersen.
Silje Hjemdal, kulturpolitiske talsperson i Fremskrittspartiet, er enig. Hun sier det skal bli enklere og mindre byråkratisk å være kunstner eller kulturarbeider. På spørsmål om Frp vil arbeide for en vederlagsavtale og økte tilskudd, svarer Hjemdal kontant «nei».
– Men FrPs forslag til kutt i offentlige skatter og avgifter vil også ha betydning for lommebøkene til kunstnere.
