En tilspisset priskrig på olje mellom Russland, Saudi Arabia og USA ble etterfulgt av det ingen kunne forutse: den ekstreme nedbremsingen av samfunnet som følge av koronapandemien. Kombinert, har dette ført til enorme fall i oljeprisen, som nå befinner seg på samme nivå som for 20 år siden, og det er godt mulig at nye prisfall er på vei. Samtidig har koronatiltakene ført til at noen nå regner med at CO2-utslippene – som i utgangspunktet var anslått å stige – vil falle med hele fem prosent i løpet av 2020 (skjønt, om oljeprodusentene finner det nødvendig å brenne oljen de pumper opp, slik en har fablet om i Russland, så blir nok disse kuttene mindre). I dette skiftende og uoversiktlige landskapet har Entrée lansert et engasjert innlegg i debatten om hvordan vi skal håndtere klimatrusselen: østerrikske Oliver Resslers film Carbon and Captivity, på e-flux.com.
Filmen er en didaktisk øvelse forkledd som en poetisk og dokumentarisk undersøkelse av karbonfangstanlegget på Mongstad (TCM). Målet er å overbevise tilskueren om CCS-teknologiens manglende bærekraft. Første kapittel er et brev til det vi må anta er kunstnerens barn, hvor en voiceover, hviskende over vakre bilder av landskapet omkring industriområdene på Mongstad, forteller oss at klimaendringenes ødeleggelser vil komme, vi vet bare ikke hvordan. Ressler slår fast at all klimateknologi under kapitalismen kun har til hensikt å bevare rådende maktforhold og den fossildrevne akkumulasjonen som er i ferd med å ødelegge planeten.
Andre kapittel er en guidet tur med en Mongstad-ansatt rundt på TCM, mens tredje kapittel tar oss med opp i dronens perspektiv over anlegget mens Ressler forteller oss at dersom menneskeheten skal ha noen mulighet til å overleve må vi forstå at løsningen på global oppvarming ikke er å fikse verden, men å «fikse oss selv». Fjerde og siste kapittel foregår under vann. Med kameraet rettet mot havbunnen forklarer Ressler hvorfor det å pumpe CO2 ned igjen i havbunnen, som er den aktuelle løsningen for lagring av CO2 her i Norge, slett ikke er trygt.
Ressler har et godt grep om filmens affektive virkemidler. Han fanger noen slående bilder og klarer å mane frem den virkningsfulle blandingen av uro og sentimentalitet som preger mye av den økokritiske kunsten. Men han har problemer med å begrense og tilpasse effektbruken. Et eksempel er musikken i filmens tredje kapittel, en slags industriell uhygge-ambient hentet fra øko-horrorens enkleste register, altfor tydelig i sin retoriske intensjon. Overtydeligheten gjør meg mistenksom og motvillig. Kunsten må gjerne være politisk, men så må den være informert, og gi inntrykk av å veie ulike perspektiver mot hverandre. Og ikke minst, den må makte å la terrenget justere kartet: I likhet med kunsten er politikken alltid lokal, selv om den også er del av store globale tendenser og diskurser. Her feiler Ressler.
Resslers kritikk av kapitalens teknologiske løsninger på klimaproblemet bryter produktivt med den rådende norske konsensusen på området. Alt fra elbilrevolusjon til karbonfangst og -lagring, forutsetter at ulike teknologier skal ta hånd om problemet, heller enn at vi må gjøre grunnleggende endringer i vår måte å leve på, og uten at vi reflekterer over hvilke sosiale og økonomiske relasjoner teknologiene er avhengige av og skaper. En slik kritikk går fint sammen med for eksempel Evgeny Morozovs kritikk av teknologisk solutionism som kapitalens foretrukne tilnærming til alle problemer som kanskje først og fremst er sosiale. Mens vi svever over Mongstad sier Ressler: «Vi behøver å forstå mer av teknologien enn en prosess beskrevet i isolasjon.» Ja, nettopp! Det er den kapitalistiske ordningen han setter opp som kontekst for CCS-teknologien for at vi skal forstå den bedre. Vel og bra. Men vi trenger en mer finkornet kontekstforståelse enn Ressler kan tilby, om vi skal bli klokere.
Norge er et fascinerende tilfelle siden vår sosialdemokratiske samfunnsorden i så stor grad er forbundet med den karbonkapitalistiske ordningen Ressler går til krig mot. Men alle de dilemmaene dette stiller oss overfor, reflekteres det slett ikke over her. TCM har de store utenlandske selskapene Shell og Total på eiersiden, men er så å si fullstendig kontrollert av Gassnova, et norsk, statlig eid selskap, i tillegg til Equinor, som også er statlig kontrollert. Hva betyr det så når Ressler etablerer et grunnleggende skille mellom oljebransjen og verdier som demokrati? Det finnes vel ingen oljebransje som i større grad er under demokratisk kontroll enn den norske? Det er åpenbart at folkestyre er et vanskelig begrep når det gjelder et globalt fenomen som klimakrisen, forårsaket av de som rammes minst. Men reelle demokratiske paradokser løses ikke av slagord. Spørsmålet er hvordan den demokratiske makten utøves.
Skal vi ta klimakrisen på alvor er vi simpelthen nødt til å anerkjenne hvilke velferdsgoder karbonøkonomien har skapt, ikke bare for de av oss som selger oljen. Og når det gjelder selve tilnærmingen til CCS-teknologien nevner Ressler ingen steder at FNs klimapanel forutsetter CCS i alle sine scenarier for en vellykket håndtering av klimakrisen. Heller ikke blir det diskutert at CCS er aktuell for mange ulike utslippskilder, ikke bare i oljebransjen. Og samtidig er Resslers vurdering av risikoen knyttet til lagring av CO2 i havbunnen såpass alarmistisk sammenlignet med den vitenskapelige konsensusen, at det er vanskelig å ta ham helt på alvor. Legger vi til den etisk problematiske bruken av én tilfeldig TCM-ansatt som representant for hele bransjen i kapittel 2, blir den samlede vurderingen av dette prosjektet ganske negativ. Klimakrisen har ikke tid til uinformert, moraliserende, utopisk sosialisme.
