Kan du hjelpe meg med no småpenger?

Det fineste med designutstillingen So Fucked Up er at den ikke fokuserer på den hjemløse som motiv, men heller henvender seg til ham som bruker.

Å støte på en hjemløs er kanskje det nærmeste en eksistensiell erfaring et moderne bymiljø kan tilby. Den hjemløse er den første jeg noterer meg i gater jeg ikke kjenner, og der jeg selv er å anse som fullstendig uinteressant. Selvsagt fordi han er den eneste som snakker til meg, den eneste som møter meg med en smule av forventning i et landskap der jeg like gjerne kunne druknet i kloakken. Jeg kan gi ham en sigarett eller en krone, og byen blir litt mer min etter det. Etter hvert som jeg lærer å navigere i dette landskapet, etter hvert som jeg gradvis peiler inn et døgnåpent antikvariat, en basketballbane eller et skilt med stadig skiftende reklamer, sitter den hjemløse der stadig. Vi er en del av hverandres verden nå. Så hvordan skal jeg greie å snike meg forbi?

Bare ved å sitte der avkrever den hjemløse en masse overveielser. Skal du gi ham noe? Skal du snu deg vekk? Skal du slå opp hetta og glane veldig lenge på det bittelille displayet på mp3spilleren din? Den hjemløse holder alltid mulighetene åpne for deg. Han åpner alltid opp et refleksjonsrom. Slik han en gang kunne få deg til å føle deg hjemme i en fremmed by, konfronterer han deg også med din fremmedhet i egen by.

Det er så deilig å lese reklameplakatene for accenture og late som de henvender seg til meg. Go On Be A Tiger. Men den hjemløse forhindrer alltid overgivelsen til det spektakulære bymiljøet. Og selvsagt er det derfor så mye settes inn på å fjerne ham herfra. Han er et episk innslag i et aristotelisk byrom, en konstant virkende Verfremdungseffekt. Eller om du vil være skikkelig pompøs: et dekonstruktivt innslag i en spektakulær økonomi.

For eksempel han som tryna rundt utenfor polet lørdag formiddag, som jeg pleier å gi penger til fordi vi en gang har kjent hverandre litt, og som denne gangen var så dopa at han ikke skjønte hva som foregikk. Jeg vet ikke hva han synes om å være et dekonstruktivt element. Men jeg vet at han forholder seg til det på et eller annet vis.

I et land kjent for human sosialpolitikk og inhuman narkotikapolitikk er hjemløshet så godt som alltid synonymt med tungt stoffmisbruk. Den gemyttlige fattigdommen finnes ikke her. Ingen snille gamle gubber skriver «Vive les Amoureux» på tiggerplata si og hilser pent til lua når du går forbi. Junkien er alltid i ferd med å dø foran deg. Skandinavisk hjemløshet er et møte med døden like mye som med fattigdommen.

Riften i byrommet og åpningen mot døden. For den estetisk interesserte er jo junkien det fødte motiv. Han er bysamfunnets brikolør, selve ur-skateren, som bygger nye meninger over alt, bor i pappesker og gjør soverom ut av portrom. Et langt mer effektivt eksempel på motstandsstrategier enn diverse borgersønner på rullebrett eller subversive beinveier mellom forretningsbyggene.

Det fineste med designutstillingen So Fucked Up er at den ikke fokuserer på den hjemløse som motiv, men heller henvender seg til ham som bruker. Og på ett vis undergraver den litt av idéen om seg selv på denne måten også, for med begrepet konseptdesign søker Norsk Form å bevege seg vekk fra brukerperspektivet og heller rette seg mot en reflekterende betrakter. So Fucked Up er et uttalt forsøk på å ekspandere designbegrepet og åpne det for kritisk refleksjon, et område som før har vært forbeholdt kunstens tilbaketrukne og beskyttede produksjonssfære. En logisk utvikling for så vidt, da samtidskunsten for lengst har spist seg inn på brukervennlighetens marked. Dette både ved skamløst å ta del i den spektakulære økonomien, og ved å utvikle konsepter som bryter ned, eller i det minste gir inntrykk av å bryte ned, det strenge skillet både mellom verk og betrakter, og mellom kunstinstitusjonen og verden utenfor.

På utstillingens kuratorplakat står det at arbeidene som presenteres «holder frem og belyser problemer i stedet for å løse dem». Det er derfor interessant at den estetiske interessen i disse arbeidene, deres verdi som «kunst» øker proporsjonalt med brukervennligheten. De to arbeidene som benytter seg av samtidskunstens visuelle retorikk, State of The World og Skoleplansje, blir fort slitsomme og uinteressante, mens de to arbeidene som primært snakker til brukeren er også de som åpner for en estetisk refleksjon. Og det er disse to, Mungaanos Aliminiumetikk og c Overlevelsesjakke som gjør So Fucked Up til en svært intelligent og effektiv diskusjon av byens visuelle identitet.

I det aller mest konseptuelle hjørnet finner vi designkontoret Saldos tekstiltrykk State of the world fra 1999. Et anonymt utseende rutemønster av den typen som kunne finnes på gardinene til visuelt utarmede statsbedrifter, basert på en grafisk fremstilling av diverse onde statistikker vedrørende jordens tilstand. Clouet er selvsagt at fortolkningsnøkkelen er utelatt, og den kunne heller ikke fremskaffes på forespørsel. Slik forsvinner all den informative verdi et slikt mønster kunne ha. Den direkte didaktikken i en oppramsing av fakta erstattes dermed av en mer sofistikert, men desto mer selvfornøyd refleksjon over betrakterens sviktende grunnlag til å felle dommer over de visuelle omgivelser som omgir ham. Mønsteret presenterer en kode du som betrakter aldri vil være i stand til å dechiffrere med mindre du får tilgang på designerens privilegerte fortolkningsnøkkel, eller eventuelt gir faen og finner opp din egen. Utover som refleksjon over sin egen form, eventuelt som borgerlig refleksjon over egen maktesløshet i en ond, ond verden (disse to tingene som så ofte går ut på ett), har jeg store problemer med å se relevansen i denne typen arbeid. Den «subversive» selskapslek et slik arbeid inviterer til, er av typen Skam deg, tante Julle, bordduken du synes er så fin er egentlig en kryptisk sultkatastrofe.

På Jörgen Nordquists Skoleplansje (2001) er det svenske alfabetet satt opp som på en gammeldags tavle. Der de uskyldsrene bokstaver en gang skulle stå er det nå i stedet kommet biter av firmalogoer. Coca Cola for C, Disney for D osv. Idéen bak arbeidet er at barn trenger å lære å dechiffrere kommersielle koder på samme måte som de lærer seg å lese. Idéen med å bringe visuell kompetanse inn på læreplanen i skolen er på ingen måte dum. Men denne plansjen bærer for mye preg av billig antimerkantil retorikk til å tas alvorlig som et argument, noe som blir ekstra tydelig i erstatningen av X med den ekstra befengte merkevaren Swastika. Det blir ikke bedre av at kuratorplakaten gjentar klisjeen og spør hvorvidt diverse kulturelle produkter (i dette tilfellet Pluto, Mikke og Skrue McDuck) er «en del av vår kulturarv eller kommersielle merkevarer»? Hva enten vi snakker om Aalto og Corbusier eller Marx & Coca Cola: Jeg har fremdeles til gode å se en del av min kulturarv som ikke samtidig er en kommersiell merkevare. Strengt tatt forholder det seg omvendt også, og prøver noen å innbille deg noe annet, så har de helt sikkert noe de skal selge.

Så er den der da, jakka. En bevernylonparkas i Sveriges nasjonalfarger. Om du har hørt om So Fucked Up så er det nok på grunn av den. Komplett med egne lommer til rene sprøyter og tyvegods. Et piktogram med et overstrøket hus på. Og et svært, gult b-gjengen-nummer på ryggen. Selvsagt virker idéen ganske corny: å kle opp byens hjemløse i uniformer. Men det er noe i det scenariet som er ganske vakkert også: junkies i sponsede kjeledresser som setter skudd og bommer penger på gatehjørnene. I den spektakulære byen er ikke junkien et offer for sosial stigmatisering. Han er et offer for usynliggjøring. Vi sparker ikke borti ham og ber han pelle seg tilbake dit han kommer fra. Vi bare later som han ikke eksisterer. I andre vesteuropeiske land, der hjemløshet ikke nødvendigvis betyr annet enn fattigdom, er uteliggeren ikke så dehumanisert som hos oss. I Paris, en by som kanskje mer enn noen andre er satt sammen av symboler, har også den hjemløse sin egen visuelle identitet. Søplemennene har lysegrønne feiekoster og uten unntak svart hud. Uteliggerne har rutete soveposer fra kommunen og rødvinsdunker fra La Valléoise. Hva har vi her? Et lett kniks i knærne og en Litago? Kanskje det hadde vært greit å kle dem opp arbeidsdrakter. Å kle junkien opp i en survival-kit ville også innebære en anerkjennelse av at han eksisterte. «Det er naturligvis ingen som mener at byens hjemløse skal vandre gatelangs i spesialdesignede overlevelsesjakker» står det på plakaten. Jeg kunne godt tenke meg å spørre hvorfor.

Designgruppen Muungano bidrar med Aliminiumetikk, en spesialsydd plastpose for pantevarer som kan tres utenpå søplebøttene i byen. Slik kan flaskepellerne gjøre jobben sin uten å bli møkkete på hendene, og uten å gå gjennom den nedverdigende prosessen det er å måtte rote rundt i andre menneskers søppel. Konseptet er enkelt, billig og veldig smart. Det er bare å sette det ut i livet, gjerne sponset av Coca Cola, slik den visuelle utformingen foreslår. Den eneste refleksjonen jeg gidder være med på her, er å spørre hvorfor dette ikke har vært satt i verk for lenge siden.

PS: Jeg har forresten til gode å finne ut hvorfor denne utstillingen heter So Fucked Up. Det skal visst ha noe med verdens tilstand å gjøre, men jeg tror egentlig det er for å kunne bruke ordet Fuck. Og det er sikkert derfor jeg synes navnet er så tøft at jeg har teipet opp plakaten på kontordøra mi.