Laure Prouvost er første kunstner ute i Nasjonalmuseets utstillingsserie The Fredriksen Family Commissions, der samtidskunst produseres spesifikt for Lyshallen. Prouvost har tidligere representert Frankrike i Veneziabiennalen 2019 og vant i 2013 den prestisjetunge Turnerprisen med et prosjekt om hennes oppdiktede bestefar som var nær venn av kunstneren Kurt Schwitters (1887–1948). I utstillingen Above Front Tears Oui Float, som åpner i dag, er utgangspunktet kunstnerens bestemor som lærer seg å fly.
Kunstkritikk møtte Prouvost under pressevisningen, hvor hun fortalte at inspirasjonen til idéen om den flyvende bestemoren kom til henne første gang hun besøkte Lyshallen under prosjektets oppstart for to og et halvt år siden.
– Det var ganske spesielt å reise hit med fly helt i begynnelsen av korona, da vi alle var så bundet til bakken. Og her oppe i Lyshallen fikk jeg virkelig følelsen av å sveve. Rommet føles så lyst og luftig. Jeg er veldig inspirert av materialene som er brukt her og av idéen om å fly, migrere.
I utstillingen bruker Prouvost video, VR-performance, glass, tekstil, søppel og arkitektoniske inngrep for å ta opp presserende spørsmål som global oppvarming, oljesøl og migrasjon. Hun beskriver den likevel som fantasifull og leken.
Tittelen Above Front Tears Oui Float er et nikk til et nylig avsluttet prosjekt, No More Front Tears, utviklet i samarbeid med The Cultural Institute of Radical Contemporary Art (Circa) i London. En virtuell blekksprut satt fast i fontenen på Piccadilly Circus og holdt protestskilt hvor det blant annet sto: «Together as one» og «Yes». Den tidvis naive tonen har gjort at Prouvosts kunst ved flere anledninger har blitt omtalt som eskapistisk. Dette er hun uenig i.
– Jeg ser det ikke som eskapisme, selv om jeg tror vi alle trenger å flykte iblant for å se på ting fra avstand. For meg handler det heller om å finne andre måter å være på. Jeg mener man kan være svært engasjert og fantasifull samtidig. Ikke minst er det mulig å engasjere seg med fantasi.
Prouvost ønsker både diskusjon og dissens velkommen. «Storartet!», svarer hun begeistret på spørsmål om hva hun ville følt om noen kastet suppe på kunsten hennes.
– Jeg tror at hva som er tillatt ofte bestemmes av feilaktige systemer, og vi trenger å forstyrre dette. Dessuten har jeg allerede fylt rommene med så mye dritt, hvorfor ikke fortsette å legge til?
Utstillingsserien Prouvost innvier er del av Nasjonalmuseets samarbeid med rederiarvingene Cecilie og Kathrine Fredriksen, og en av betingelsene i en sponsoravtale verdt over hundre millioner kroner. Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksen-søstrene har fått mye kritikk fra kunstfeltet, og har blant annet blitt beskrevet som «artwashing» av Fredriksen-familiens virksomhet. Kontroversen rundt Fredriksen-samarbeidet var noe Prouvost først fikk kunnskap om etter at hennes samarbeid med museet var igang.
– Jeg kom inn i denne situasjonen som en outsider. Samtidig som jeg etter hvert forstod hvor komplisert situasjonen er, så jeg dette som en unik mulighet til både å skape og til å involvere andre – som koret Singing Molenbeek og glassblåserne fra Venezia, som faktisk trenger mye støtte nå fordi prisøkningen gjør det vanskelig å holde glasshyttene åpne. Så på en måte handler dette også om omfordeling av ressurser.
Prouvost vil også skape rom for ro og pleie, med sine redelignende installasjoner. Et sted finner vi en grop av skum hvor publikum inviteres til å sette seg ned og se opp i taket med kikkerter, hvor det henger en gigantisk uro av funnede objekter som plast, røykpakker og fuglefjær.
– Jeg ville jobbe med søppel som noe vakkert, i kombinasjon med ting fra naturen. I tillegg ønsket jeg å skape et øyeblikk av ro, hvor man kan drømme litt, som en baby, eller en babyfugl. Det blir en slags øvelse i å være noe mellom en baby og en fugl. Fugler har selvfølgelig en annen hjerne enn oss mennesker. Mitt spørsmål er: Kan vi ha empati med andre hjerner?
