En scene i Louis Hendersons videoverk All That is Solid fra 2014 viser en gruppe ghanesiske menn som roter rundt i en haug med dataskrot. Ingen sier noe, noen bruker fingrene, andre hamrer løs med hakker på gammelt utstyr for å komme frem til bestemte metaller. Scenen kryssklippes med historiske opptak, fra det som den gangen ble kalt Gullkysten, av ivrige gullgravere som siler seg gjennom litervis av grumsete vann. I begge tilfeller jaktes det på noe håndfast, noe solid. Det er på ingen måte slik at det håndfaste «fordamper», slik vi kjenner det fra Marx’ og Engels’ berømte formulering i Det kommunistiske manifest: «All that is solid melts into air».
Utstillingen Strømmer av følelser, kropper av malm på Kunsthall Trondheim, kuratert av Lisa Rosendal, dreier rundt temaene: utvinning, utnyttelse, digitalisering og vårt stadig dypere fotavtrykk på kloden. Under direktør Helena Holmberg har utstillingsprogrammet på kunsthallen vært preget av tidkrevende prosjekter som kretser rundt politisk økologi og marginaliserte grupper, utarbeidet i arkiv, video og tekst – ofte i et nokså hardt og fargeløst uttrykk. Det skulle ikke komme som noen overraskelse at det også denne gang er tett mellom øreklokke-situasjonene.
Høstens utstilling konkretiserer den stygge baksiden av vår livsførsel og punkterer en illusjon. For lurer vi oss ikke selv når vi eksempelvis omtaler «skylagring» med nettopp et slikt ord? Som om vårt ufattelige forbruk med ett har «fordampet», uten synlige spor etter seg?
Anja Örn, Tomas Örn og Fanny Carinasdotter retter et kritisk søkelys mot dagbruddet Aitik i Sveriges nordligste län, Norrbottens län, der 99 % av mineralene som brytes ut, kasseres. I mer dokumentarisk form har Lise Autogena og Joshua Portway portrettert Kvanefjeld på Grønland, et enormt område med høy forekomst av sjeldne jordartsmetaller, sink, tugtupitt og uran. Uten å ville fornærmere tilhengere av den dokumentariske reasearch-tradisjonen, sitter jeg igjen med en følelse av at disse arbeidene ikke tilfører diskusjonen så mye. De bekrefter det jeg allerede vet: Store selskaper driver med utvinning for profitt, uten å tenke på kulturlandskaper og en bærekraftig fremtid.
Derimot oppstår det noen synergier mellom de to etasjene. For eksempel er Hannah Ljunghs installasjon av kobbertråd midt i rommet, Curiostiy Cabinet (copper 16,25 kg), en påminnelse om hvilke skinnende vakre materialer de ghanesiske mennene i Hendersons video er på jakt etter. Kobberbarrene utlånt fra Røros Museum, plassert ved inngangsdøren minner om at denne utvinningen foregår overalt, også i regionen.
Utstillingen fungerer best når man blir servert en ubehagelig tanke her og et trøstende ord der, slik at man begynner å tvile. For eksempel er arbeidene til Sean Dockray og Karianne Stensland plassert i samme rom: I ett av Dockrays videoarbeider, kalt Learning from YouTube, klistrer et økende antall videovinduer seg opp mot skjermbildet, helt til de utgjør en mosaikk av samtidige avspillinger. Dockray presenterer også Adversarial Uploads, som viser visuell støy som i små mengder kan tilføres et digitalt bilde, uten at det menneskelige øye registrerer det. Han antyder at den tiltrekkende digitale overflaten har en bakside, eller noe skjult, som vi ikke får ta del i – en slags understrøm.
Dockrays ideer om det digitale, formbare bildet og algoritmenes kraft er ubehagelige. På den ene siden insisterer han på tilstedeværelsen av noe vi ikke kan oppfatte. På den andre siden peker han på det visuelt tiltrekkende i våre digitale omgivelser. Den danske medieforskeren Taina Bucher har vært inne på dette: Der Foucault en gang advarte mot et overvåkingssamfunn, kjemper vi kanskje nå en motsatt kamp – mot markedskrefter og algoritmiske strømmer – for i det hele tatt å bli sett.
Rett ved Dockrays tekno-tette hjørne ligger en mengde marmor, liksom forlatt på gulvet – alt fra store tunge biter til hvitt pulver. Ved siden av vises en video der Karianne Stensland samtaler med en gestaltterapeut om dette knallharde materialet. Narrativet tilfører utstillingen en tiltrengt respekt for ressurser. På denne måten spennes det i utstillingen opp en dialog der en del av verkene spår oss en dyster fremtid, mens andre (nesten desperat) omfavner håpet og mulighetene.
Marianne Heiers Pionér fra 2007 vises i en egen sort boks: Stemmen til en tidligere nordsjødykker spilles av samtidig med at en projeksjon på den ene veggen blir gradvis mørkere, forestillende reisen nedover mot 200 meters dyp og totalt mørke. Historien som fortelles – om pustebesvær, død og klaustrofobi – blir dystrere etterhvert som mørket tiltar. «Totalt mørke har vært en fordel. Jeg har vært glad jeg ikke har sett det som skjedde», sier dykkeren. Slike grimme historier setter en strek over idéen om et «oljeeventyr».
Utstillingen kontrasterer dysterheten med fiksjon: I en stolsirkel utstyrt med øretelefoner kan vi høre Liv Bugges fiktive intervju med trilobitter, disse fossile skapningene fra millioner av år tilbake, som har satt sine spor i stein. Lysbilder av trilobitter klikker avgårde i loop på veggen. Hvem som eier jorden, og som nå setter sine spor, er tema i Eline McGeorges sci-fi-fortelling With the Free Rider into the Oil Age and Beyond fra 2014. Den utfolder seg både i bokform og video og problematiserer Statoils (nå Equinor) inngripen i skjøre naturlandskaper. Har ikke dette nylige navneskiftet også med tilsløring å gjøre? Som om Statoil kan renvaske seg på vei ut av oljealderen. Sagt like effektivt som Heier, men formulert på helt annet vis.
Disse videoverkene byr på de mest virkningsfulle øyeblikkene i utstillingen. Når en slik tilslørende retorikk avsløres blir Strømmer av følelser, kropper av malm en gnagende påminnelse om at vi ikke står på terskelen til en krise. Vi står midt i den.
