Trondheim har fått sin første internasjonale biennale. Eller har de det?
I februar åpnet International Show dørene for publikum, og Trondheim har tilsynelatende fått sin første kunstbiennale. Et spektakulært show med utstilling av unge lovende kunstnere fra den internasjonale kunstscenen, i godt selskap med veletablerte kunstnere. Utvalget er gjort av Valerie Kirshenbaum, kurator for Pear Museum, Los Angeles, USA, i samarbeid med Rickard Borgström, uavhengig kurator, Trondheim.
På nettsiden/bloggen til International Show kan man lese at kuratorene ønsker å fronte nye tendenser innenfor samtidskunst med fokus på kontekstsensitivhet og dialog med publikum. På programmet finner vi navn som Camilla Løw, Nina Svensson, Katrine Persson og Lisa Stålspets. De etablerte kunstnerne skal bli annonsert senere.
Kongens gate 29
I følge nettstedet skal Kongens gate 29 være hovedarenaen for biennalen. Men i fravær av bannere og skilt er det ingenting som tyder på at dette stedet huser en biennale. Jeg går inn i bakgården der jeg treffer en kollega som også lurer på om hun har havnet rett. Tidligere på dagen fikk jeg en henvendelse fra Kjersti Lerseth som jobber med kultur i kommunen. Hun har fått en invitasjon til biennalen men uten noen stedshenvisning. Forvirring råder. Min kollega har fått en beskrivelse om at hun skal ta til venstre, så døren til høyre og så opp trappen. Vi finner omsider rett dør, går opp trappen og kommer inn i leiligheten til co-kurator Borgström. Det viser seg at leiligheten fungerer som location for biennalen. Borgström roper inn fra kjøkkenet at vi bare må komme inn. Han sitter i en sofa og drikker vodka sammen med Nina Svensson, en av kunstnerne i utstillingen.
 |
| Katrine Persson, Soundtrack of Your Life to come. (Lyd) |
Jeg får høre at Nina har residency her i leiligheten. Nærmere bestemt i kottet bortenfor Rickards soverom. Fra en bærbar cd-spiller plassert i vinduskarmen hører vi musikk. Jeg blir fortalt at det jeg i farten tok for å være mysig bakgrunnsmusikk er Katrine Perssons verk. Jeg går videre til soverommet. Her kunne jeg fortalt om Lisa Stålspets video som vises på tv-en i et hjørne av rommet. Men jeg finner det mer beskrivende å fortelle om da Adresseavisen sin utsending troppet opp i Kongens gate 29 for å skrive om Trondheims første biennale. Hvorpå hun visstnok forlegen av manglende spektakulære omgivelser og i fravær av en etablert kunstkontekst sannsynligvis fikk seg et lite kultursjokk. Likevel havnet International Show i avisen.
Forventning
For det er ikke først og fremst verkene som kommuniserer i International Show. Kirshenbaum og Borgström har valgt å problematisere biennalen som fenomen. Derfor må kunstnernavn og verk nødvendigvis fungere som statister i det overordnede konseptet redigert av Kuratorene. Plasseringen i en leilighet på to rom og kjøkken i en gammel tregård i Trondheim, bryter med våre forventinger om high class og spektakulære show. Settingen, en ganske rotete leilighet med kunstverk som delvis glir i ett med det private rommet, tvinger oss til å tenke over hvilke forventninger vi som publikum og konsumenter har når vi vanligvis valfarter til internasjonale biennaler.
Settingen står dessuten i stor kontrast til hvordan International Show har forført oss til å komme. På nettstedet og i invitasjonen kopierer Kirsenbaum/Borgström et språk som er vanlig i promotering av kunst. En strategi som for så vidt ligner reklame for hvilket som helst annet produkt. «…Et stort antall nye og ambisiøse verk…», kan vi for eksempel lese i pressemeldingen til en annen biennale, og videre, «…mange av [verkene er] spesielt produsert for stedet». Nytt og spennede, konsumer nå. Denne markedsføringen av kunst blir adaptert og problematisert i International show. Å stille spørsmålstegn til hvordan det kommersielle kunstapparatet fungerer er ikke nytt i kunstsammenheng. I Trondheim fungerer det likevel godt på et lokalt plan. Noen har visjoner om denne byen. Kommentaren fra International Show er good timing.
Lykkelige kunstnere
 |
| Lisa Stålspets, One day when he was away I made myself at home. (Video) |
Trenger egentlig Trondheim en biennale? Hva har egentlig biennaler med god kunst å gjøre? Denne typen kritikk brytes fort ned igjen av markedet. Maskineriet fortsetter å kverne i selvgående prosess, og ny og spektakulær kunst blir født hele tiden. International Show klarer paradoksalt nok å framstå unik på sitt vis. Den er intim. Stemningen er upåklagelig komfortabel og avslappet. Det er mysigt her.
Men det som slår meg, etter å ha blitt presentert for de tre første kunstnerne i International Show, er om de egentlig er bevisste med kuratorene sine føringer. Hva synes kunstnerne om utstillingskonseptet de er satt inn i og at leiligheten produserer så mye visuell støy at det går på bekostning av verkenes sjanse til å stå for seg selv?
På vei ut tar jeg med meg et eksemplar av Pear Journal, red.Valerie Kirsenbaum. Når jeg blar i det skjønner jeg at Kirsenbaum er et pseudonym. Pear Journal er et satirisk blad som tar for seg samtidskunst fra 2023. Pear Journal arbeider som et korporativt organ som også inneholder PearGroup, Pear Museum, kunstnerkollektivet Pear, Pear Art Fair m.m. I journalen blir vi presentert for (fiktive) arrangementer iscenesatt av Pear.
International Show fortsetter – og dette er reklamen; vi vil bli presentert for nye verk fra flere kunstnere, bl.a Sepo Renvall, Linus Elmes og Camilla Løw. Alle kunstnere er invitert til å arbeide i leiligheten og oppfordres til å omforme, ta bort og legge til nye verk under hele utstillingsperioden. 25. februar er det nyåpning med Camilla Løw og Jessica Tärnqvist. Valerie Kirsenbaum kommer i mars/april.
På oppfordring legges kritikk av samme utstilling, trykket i Adresseavisen
24.02.07 ut, som tekst og ikke link. (Adressa.no legger ikke ut anmeldelser av kunst har jeg blitt fortalt)
Mvh
”THE INTERNATIONAL SHOW”
I en leilighet i bakgården til Kongensgate 29 vises first edition of International Show, en utstilling som skal utforske privatsonen som arena for kunst. Den er satt sammen av Rickard Nordström ogValerie Kirshenbaum – en kurator fra Pear Museum i Los Angeles. De tar sikte på å gjøre International Show til den viktigste utstillingen i Trondheim. På utstillingsbloggen lover de å vise unge kunstnere som er nøye valgt fordi de har bidratt sterkt til diskusjonen på den internasjonale kunstscenen. Utstillingen skal stadig utvides med flere utstillere, performance, seminarer, filmprogram og så videre.
På begynnelsen av 90-tallet var det flere kunstnere som åpnet hjemmet sitt til visningsarena for kunst. Blant andre startet Ole Jørgen Næss Herslebsgate 10 i Oslo, og Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen etablerte Galleri med Balkong i Trondheim.De ønsket å utfordre det etablerte med å vise kunst som sprengte institusjonenes og de kommersielle gallerienes rammer, – samtidig som de ville skape en større diskusjon rundt idébasert kunst.
Svenske Rickard Nordström byr på kaffe på kjøkkenet, mens svenske Cathrine Perssons verk;”The soundtrack of your life to come” spilles over høyttaleren. Hun har brent en cd-plate for hver ukedag. Hver torsdag er det svenske ølviser. – Her er vi liksom midt i kunsten, sier Nordström. Dette er Trondheims første biennal, fortsetter han. Folk kan logge seg på bloggen på internett og sende en e-post hvis de ønsker å se.
Fra 70-tallet og utover var det mange kunstnere som utforsket grensen mellom det private og det offentlige. I dag kan en ikke komme forbi at tematikken er blitt mainstream tv-underholdning gjennom reality-tv.
Svenske Nina Svensson bor i kollektivet en ukes tid og har satt opp sitt verk inne på noens soverom. “ Ja, det er ikke helt bra at det er et soverom da, sier hun. På internett fant hun at det var blitt så populært å trene aerobic på strippesvingstang. I en del av rommet er tomme ølbokser stablet opp til taket. I det andre hjørnet er noens uoppredde seng. Fra lydanlegget strømmer et amerikansk treningsprogram.
I et annet rom vises en video av svenske Lisa Stålspets. Her gjærer baksten og renner ut over bordet. Badekaret fylles og oversvømmer gulvet, og det soves under duken på bordet. Rai-rai.
Kunstnernes arbeider er humoristiske og uformelle. Men Nordström overdriver når han inviterer til en biennale-utstilling i leiligheten sin. Det er et forsøk på ”branding”: Hvis du bruker store ord, så blir det stort.
En utstilling kan neppe kalles internasjonal når de fleste kunstnere som presenteres er svenske. Kan kunstnere som nærmest kommer rett fra kunstutdanning, sies å ha bidratt sterkt til diskusjonen på den internasjonale kunstscenen?
Nordström har gitt ut en trykksak, volks, under vignetten ”Hva er bra samtidskunst?” En av bidragsyterne er den svenske kunstneren/kunst-teoretikeren Lars Vilks. Han mener, kort fortalt, at kunst blir kunst når kunstverdenen definerer den som det. Dess mer det snakkes og skrives om et kunstverk, dess mer tydelig framstår det som kunst og dess viktigere blir kunstneren.Vilks har også skrevet en guide for folk som ønsker seg opp og fram på kunstscenen.
Et internettsøk på navnet Valerie Kirshenbaum og Pear Museum i Los Angeles viser at Pear-prosjektet er en form for parodi på kunstverdenen. Pear Journal beskrives som en av verdens ledende innen kunst-publikasjoner og Pear Art Fair er ”verdens største og viktigste kunstmesse”. Det kan se ut som om kurator Valerie Kirshenbaum er en fiktiv karakter.
Vi får se hva våren har å by på, men så langt kan man si at International Show følger et allerede opptråkket spor. Den er mer en strategi enn en utstilling. Innhold og form kommer i andre rekke.
Sissel Mutale Bergh