I et hjørne av utstillingen Sex Ecologies på Kunsthall Trondheim arbeider et spinkelt aluminiumsskjellet med å utvide og trekke seg sammen. Maskinens gnikking og gnukking er ladet med en tander, erotisk energi. Den er en del av kunstneren Anne Duk Hee Jordans installasjon The Worm – Terrestrial, Fantastic and Wet, og ligner en avskrelt mekanisk orm. Men liksom likegyldig til sin eksponering for publikums granskende blikk, arbeider maskinormen frimodig videre med å tilfredsstille seg selv.
Kunsthallen har jobbet i to år med å lage Sex Ecologies. Alle arbeidene er produsert spesifikt til utstillingen, og de ni deltakende kunstnerne har hatt jevnlige møter med hverandre og et «rådgivende utvalg» bestående av syv forskere innen litteratur, kjønnsstudier og den nye disiplinen miljøhumaniora. Utstillingen er dessuten finansiert av og laget i samarbeid med den svenske forskningsinstitusjonen The Seed Box. Dette tilfører Sex Ecologies en økovennlig forskningshorisont, paret med en seksualitets- og mangfoldsbejaende ambisjon. Altså knytter utstillingen an til samtidige diskurser som gjerne kjennetegnes av politisk aktivisme og polemiske ordskifter. Likevel er ikke Sex Ecologies en agiterende utstilling. Arbeidene spiller, i likhet med Jordans maskin, på et mer innadvendt register.
Pedro Neves Marques’ The Ovary har et langsomt, slentrende tempo. Videoen er skutt med 16mm, noe som gir de duse bildene av sjø, planter og en ryggvendt person en kornete, taktil materialitet. Et pop-melankolsk lydspor sender tankene til musikkvideoer à la Lana Del Rey. Her fester ikke kameraet seg ved noe spesielt, men betrakter alt med den samme sløve nysgjerrigheten. Omtrent halvveis i videoen høres en telefonsamtale mellom to tilsynelatende homofile karakterer som sladrer om en venninne som er blivende surrogatmor og om en kjønnskorrigert mann som er gravid. Den innskutte telefonsamtalen er et annet popmusikk-etterlignende grep. Neves lar den kommersielle kulturens formularer pakke inn det bioteknologiske temaet i en slags lunken likegyldighet. The Ovary skildrer et mindre inderlig, mer instrumentelt forhold til familierelasjoner, der reproduksjon ikke lenger er noe personlig.
Overalt i Sex Ecologies opptrer hav, vann og sjø som motiv. Dette er kanskje ikke så rart med tanke på utstillingens økologiske premiss, ettersom havet gjerne omtales som livets opprinnelige habitat, et reservoar for autentiske livsformer. Forurensningen og oppvarming av havene er i tillegg en seriøs klimautfordring. På en annen side er havet et ubegripelig og ugjennomtrengelig element, noe absolutt umenneskelig og annerledes, en naturkraft fullstendig likegyldig til menneskenes anstrengelser.
Margrethe Pettersens installasjon Láibmat skaper fornemmelsen av å være under vann. Inne i en teppelagt sirkelformet hule, omkranset av delikate, sjøgrønne silkegardiner, finnes tre sakkosekker med tilhørende høretelefoner og blågrønne ledlamper som kaster et funklende lysspill over tak og gardinvegger. I høretelefonene skvulper, sildrer og renner et feltopptak kunstneren har gjort i Nidelva, som munner ut i sentrum av Trondheim, og halvt liggende på sakkosekken liksom mister jeg meg selv og flyter av sted i Pettersens lys- og lydkulisser. Noen fuglekvekk høres her og der, før lydopptaket dramatisk bryter vannflaten og gir plass til en joikende stemme.
Seksualitet, og gjerne orgasmen, kan betegnes av vellyst med et tøtsj av ubehag, en situasjon der selvet midlertidig mister kontrollen over kroppen. Láibmats skaper en transelignende opplevelse som ikke er helt ulik seksuell lyst. For en stakket stund opphører erfaringen av tid og rom, og fornemmelsen av kroppen smelter sammen med installasjonen. På denne måten synliggjør arbeidet at tilfredsstillelsen ikke trenger å være avhengig av andre kropper eller kjønnsorganer, men av å komme i berøring med noe ukjent, annerledes, som overskrider sanseapparatets evne til å skjelne mellom nytelse og ubehag.
Anna Tjes installasjon Supernova Fruits, I’m So Glad You Chose Me reflekterer over hvordan det ukjente gjerne blir gjenstand for undertrykkende erotisering. Den består av et stort grønt teppe, en tv-skjerm, en helautomatisk platespiller, sokler med fruktfat og et større sittemøbel med et syntetisk, blått trekk. Fra platespilleren høres diktet Safou Lover, der en messende stemme sammenligner sin egen svarte hud med skallet til safou-frukten. Dikt-jeget skreller av og spiser begge deler, i håp om at denne autokannibalismen skal bane vei ut av undertrykkelse: «Now stripped from these unacceptable desires/I am eating my own immigration/swallowing this trauma and condition.»
Med The Tingly Room forsøker Ibrahim Fazlic å mønstre seksualdriften til et miljøpolitisk formål, men arbeidet viser samtidig hvor vrient det er å få lysten til å oppføre seg politisk. Installasjonen imiterer arkitekturen i en sexklubb, et mørkelagt rom av latekskledde metallstillas. Publikum inviteres til å sitte på små husker og med bind for øynene bli hvisket til av en påtrengende sensuell stemme i et par høretelefoner. Stemmens smattende, slurpende stønn og tungebruk har en tiltrekkende kraft. Men idet stemmen begynner å legge ut om mikroplast, oljesøl og klimapolitikk kollapser attraksjonen.
The Tingly Room synliggjør en likhet mellom kunst og den seksuelle lysten: Begge deler responderer dårlig på å gjøres til verktøy for en eksplisitt agenda. Kurtiseringens suksess avhenger i begge tilfeller av at en eventuell bakenforligggende hensikt forblir skjult. Det er ikke dermed sagt at begjæret ikke kan oppdras til å like det ene eller det andre, slik Anna Tje demonstrerer. Men for å forføre synes det nødvendig å gjøre seg til uten å gi slipp på mystikken. Ved å spleise seksualitet og ambisjoner på klimapolitikkens vegne, later utstillingen til å foreslå at en elsker like mye som naturen, må pleies med en grad av upersonlighet, på en måte som ikke forråder tiltrekningen ved det fremmede.
