IBZN LZM

Julian Henning Von Gärtner Blaue, Karrierekonstruktivismer eller free your fucking mind, Fiaskotrilogien del 1, Skuespill i to kjønnsadskilte akter, upublisert manus, oppført under Norsk Dramatikkfestival 2006
Matias Faldbakken: Kaldt Produkt, Skuespill i tre akter, Kagge Forlag 2006
Kåre Willoch: Ny avslutning til Et Dukkehjem, Aftenposten 10/5 2006

Kunstkritikks posthume markering av Ibsen-året tar utgangspunkt i tre svennestykker i kulturell vannkjemmethet, begått av tre posører i varierende grad av velkjenthet for våre lesere.

Før eller siden skriver vi alle om Ibsen. Det er et strukturelt betinget faktum. På et visst tidspunkt i enhver skribents karriere (eller fullstendige mangel på sådan), vil han (eller hun) finne seg selv i å slite teppekantene i Langslet-lobbyen, spore et postkolonialt grep i Fruen fra havet og forsyne seg med et stykke røkelaks. Vi kan søke lykken over havet og vi kan kanskje også finne den, men hva enten vi driver med klassisk estetikk eller antagonistisk nakenperformance vil vi alltid kalles tilbake. På et visst tidspunkt vil vi svette under dressen mens lyskasterne løper oss over pannen på jakt etter Wenche Foss eller Kronprins Haakon. Og vi vet at vi er mye smartere enn dem. Vi er smartere og hippere og faktisk også mye penere. Men ikke akkurat i dag, ikke akkurat nå, for i dag er det 10 eller 20 eller 50 års jubileum for gymnaset. Og alle har bygd bungalower i hagen til foreldrene sine, alle tyter ut smellvakre unger etter tur og alle begår seksuelt selvmord på badet etter leggetid.

Men like fullt har de taket på deg nå. Selv om du egentlig er mye kulere enn alle. For du er kommet hjem igjen, du har noe du måtte ordne, du måtte også skrive om Ibsen.

Alle i Norge må skrive om Ibsen. Det er som sagt en strukturell betingelse. Kunstkritikks posthume markering av Ibsen-året tar utgangspunkt i tre svennestykker i kulturell vannkjemmethet, begått av tre posører i varierende grad av velkjenthet for våre lesere.

Kåre Willoch bør være et kjent navn for de fleste. Til ungdommen kan jeg fortelle at han innen han ble Midtøsten-ekspert var norsk statsminister i to perioder, og markerte seg som verdikonservativ og ultraliberal som en ekte europeisk bourgeois. Willoch representerer i vårt utvalg det dannede borgerskap, hvis oppgave det nettopp er å verne om de kulturelle standssymboler – så som Ibsen –, den sosiale struktur – så som familien -, samt, og gjennom dette, sine egne økonomiske interesser. Forskriftsmessig nok gjør da også Willoch dette med en oppdatering – eller skulle vi heller si utdatering – av Et Dukkehjem der Nora og Helmer blir boende sammen i det vi nok må kunne kalle et miserabelt forhold.

Matias Faldbakken ble først kjent via pseudonymet Abo Rasul (av Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes avslørt som en provokativ henspilling på begrepet Rasshull el. -høl), forfatteren av romaner som The Cocka Hola Company og Macht und Rebel. Under eget navn har Faldbakken hatt suksess som billedkunstner, blant annet med utstillingene Getaway og All that fall. I forbindelse med sistnevnte vil mange også huske ham som gjenstand for en av de siste par års mer puerile karrierekonstruksjoner, der to kunstkritikere in spe angrep alt og alle bortsett fra Faldbakken selv og bidro til å skape massiv hype i borgerpressen. La oss imidlertid heller fokusere, slik så mange ofte gjør, på at Faldbakken er tidligere skater, og i sin selvfremstilling fokuserer ganske mye på illegale substanser. Også Faldbakken bidrar med en oppdatert versjon av «Et Dukkehjem». Denne heter Kaldt Produkt og er utkommet med gullskrift på polfarer Erling Kagges eget forlag. I denne versjonen er Nora gravid med en lyssky gangster og dreper barnet sitt assistert av den gale dr. Rank fordi hun heller vil realisere seg selv enn å få barn.

Julian Henning von Gärtner Blaue befinner seg i det obskure hjørnet, selvom han (dvs de) i et års tid og i egenskap av sin halvdel Henning Gärtner har markert terreng som godhjertet og oppkjeftig teaterkritiker med hang til det pompøse. Om halvdelen Julian Blaue vites hittil lite, men undertegnede kan bekrefte å ha sett ham opptre naken. Vi kan, sånn bare for moro skyld og siden det er Ibsen som er anledningen, kalle ham Julianus Apostata.

Disse tre, fire skribentene innehar altså tre ganske klare posisjoner for sin omgang med nasjonalikonet Ibsen. Kåre Willoch representerer det verdikonservative og tilknappede bourgeoisie, Matias Faldbakken institusjonell avantgarde i tospann med turbokapitalen, mens Von Gärtner Blaue ligger i en smartassakademisk startgrop nede på Hausmania og putrer. Vi har establishment, vi har den korrumperte avantgarden og vi har den smarte underground. Det hele begynner å bli ganske forutsigbart.

I og for seg kunne vi kanskje ha hoppet over Kåre Willoch. At denne mannen skriver om Ibsen er, av grunner jeg allerede har nevnt, omtrent like interessant som at Øyvind Holen skriver om tegneserier eller at Matias Faldbakken skriver om dop. Ikke det at Willoch tidligere har bemerket seg verken som Ibsen-kommentator eller litterat, men hans posisjon i det Ibsenkonserverende bourgeoisie er udiskutabel: han hadde til og med Lars Roar Langslet, selveste alphadogen i norsk Ibsenindustri, som kulturminister i sin regjering. Willochs ambisjoner er dessuten rent polemiske, noe hans dramatiske språk også bærer tungt preg av. Willochs løsning, for øvrig skissert opp av Ibsen selv for å tilfredsstille plattyske teaterprimadonnaer en gang i tiden, består altså i å la Nora bli hjemme. Der Ibsen selv lot henne segne om ved døren til barneværelset, lar Willoch det fremgå at alt dette snakket om separasjon skal tolkes i overført betydning.

Willochs alternative endestykke til Et Dukkehjem kan oppsummeres i følgende replikk.

«Da måtte du forvandle deg slik at jeg fikk se at for deg er ikke du selv, og ikke din egen ære lenger det viktigste. Jeg må få se at du ville bære savn av noe som menn så sterkt begjærer for å kunne forbli med dine barn, og gi dem alt som de behøver, sammen med en kvinne som ikke lenger er din i mer enn lovens forstand.»

Dette er jo helt sjukt. Noras kolde betingelse til Helmer innebærer altså en revers til lerkefugltilværelsen, bortsett fra at den heretter skal spilles av to seksuelt frustrerte småbarnsforeldre som i tillegg ikke liker trynet på hverandre. Likefullt øynes et håp hos Kåre Willoch, nettopp i den eventuelle perforering av monogamiet og dertil av kjernefamilien som en rent nominal samlivsform legger opp til. Det har jo lenge vært gode tradisjoner blant de velsoignerte å holde seg med elskerinner. Kanskje Kåre har hørt ordtaket Women can fake orgasms but men can fake relationships? La oss for Noras del håpe at hun også finner en å fake et forhold med, og ikke bare orgasmene. Så kan barna vokse opp som smellvakre, livstrett smilende og uten tro på kjærligheten. Det finnes da virkelig verre mennesker å omgås.

Det fine med bourgeois verdikonservativisme er at den alltid har åpnet for hykleri, det finnes alltid en flaske Cognac bak salmeboken, en dåse kokain i halssmykket eller et ureglementert besøk av presten. I Kaldt Produkt skildres resultatet av et århundre med sosial mobilitet, nemlig en post-borgerlig middelklasse tungt innskrevet i opplevelsesøkonomi. Her sniffes dopen åpenlyst og det snakkes uten undertekst. The Public Man er falt for lengst og det finnes ikke lenger noen åpning i det hyklerske.

Motsatt hva som er tilfelle med Willoch fyrer Faldbakken løs fra det som kunne ligne en radikal posisjon. Og skyteskiven er det samme: Ibsens credo om individets frihet, formulert i sirlig og ironisk gullskrift mot det mørkebrune omslaget: For mig er frihet den højeste og første livsbetingelse.

Matias Faldbakkens potensielle radikalisme bør snarere tilskrives hans offentlige persona som kontroversielt salongfähig forfatter enn hans faktiske produksjon. Misantropi, som er en uttalt ledestjerne for Faldbakkens litterære prosjekter har aldri vært særlig progressivt, og vi har dessuten sett flere eksempler enn Faldbakkens de siste årene på at det reaksjonære er blitt det nye sofaradikale. Dette gjerne fra skribenter som har lest en bok eller to av Michel Houellebecq og funnet ut at idéen om individuell realisering, for eksempel, er et globalkapitalistisk bedrag som må oppgis av alle andre enn dem selv. Aslak Nores programtekst til John Gabriel Borkman på Nationaltheatret i 2004 er et strålende og autoritært eksempel.

Det bør derfor ikke komme som noen overraskelse at Matias Faldbakkens omskriving av Et Dukkehjem ender i en posisjon vi for få år siden kunne avfeie som reaksjonær. Det kan vi selvsagt ennå, og vi gjør det da også uten forbehold. Men med all den misantropiske forvirring som finnes der ute, vil vi også måtte avkreves en forklaring på hvorfor denne boken, som moralistisk angrep på abortloven av 1975, nettopp er forstokket konservatisme på nivå med Tårnfrid og Johannes Paul II. Langt mer forstokket selvsagt, enn den bourgeoist diskré Kåre Willoch, og slett ikke noen radikal oppdatering av debatten omkring individets frihet.

Stykket diskuterer postnatal abort, dvs. drap på allerede fødte spedbarn, og skildrer det også i den avsluttende scenen. På de 130 sidene som leder opp til dette, blir vi kjent med en sexy, smart og rappkjeftet Nora, som manøvrerer i et landskap av hippe filmplakater, dyr espressomaskin og dumme menn med solbriller. La dem dra frem kjønnsorganene sine innimellom også, og du har en hvilken som helst Berlin-estetisk Ibsenoppdatering fra de siste 15 år. At tittelen også henspiller på Marius Von Mayenburgs misantropiske berlinerdrama Das Kaltes Kind, oppført av Hilda Hellwig på Det Norske Teatret i 2003, bidrar heller ikke stort til å bekrefte Faldbakkens originalitet. Særlig ikke når han selv tar livet av ungen med en kjedelig giftsprøyte, der Mayenburg på flamboyant manér serverer fostre forkledd som rekecocktail.

Das Kaltes Kind er bare ett av mange eksempler på det europeiske institusjonsteatrets permanente oppsøking av ekstremer. Det artige med disse ekstremene er at de aldri peker på noen egentlig overskridelse av normen, da dette ville stille radikale spørsmål både til det europeiske teatrets og den europeiske kulturs beskaffenhet. Hovedsaken er å tilveiebringe den kulturelle dynamikk som skal til for at slike spørsmål skal holdes litt på avstand. Når det hele kan kombineres med litterære merkevarer, er mye av suksessen gitt på forhånd. Nora skyter Helmer og institusjonene består. Men disse mekanismene avskriver i seg selv ikke samtidsteatrets feterte ekstremister: Sarah Kane er en poet uansett om hennes selvmord overeksponeres og Mark Ravenhills Shopping and Fucking, et stykke de fleste ble lei av lenge før de leste det, er hjerteskjærende godt og kynisk skrevet.

Det er ikke Matias Faldbakkens Kaldt Produkt. Hadde stykket vært skrevet med noe av den arrogante humoren som kjennetegnet Macht und Rebel hadde saken vært en annen. Men vi er milevis fra Teenage Sex and Immigrant Violence Against Globalization her.

Heller fremstår Kaldt Produkt som slapp oppsøking av ekstremer og en enda slappere bekreftelse av status quo. Nettopp fordi det å foreta en postnatal abort er like forbannet uakseptabelt for Matias Faldbakken som det er for alle oss andre. Den debatten som kunne initieres av et slikt alternativ, vil aldri bli noe annet enn en skinndebatt, først og fremst interessant for moralfundamentalister som synes at kvinnefrigjøringen allerede har gått for langt og som med Kaldt Produkt i neven kan rope Skrekk og Gru Hva Blir Det Neste? Og kanskje det er dette som er poenget: Å skrive en dårlig bok som kan fylle den sparsomme offentligheten vi har i dette landet med søplete debatter. Misantropic Media Invasion, liksom. Men det gjør ikke prosjektet mer interessant.

Og dette borgerskapet Faldbakken skildrer – selveste bright trash-generasjonen som har latt frihetsbegrepet løpe så langt at de må sniffe kokain, drepe ungene sine i overført betydning og initiere alle disse søplete debattene: hvor finnes de annet enn på europeiske institusjonsteaterscener og i dystopiske romaner fra Gründerløkkas skyggeside? Ikke vet jeg, og ikke vet jeg om jeg gidder finne det ut heller. Det er plikten, ikke friheten, som føkker opp oss andre. Vi trenger mer frihet og mer kreativitet, for faen. Og om noen prøver å fortelle deg at idéer om frihet og kreativitet er eksessprodukter av den globale kapitalismen, så svar dem at det er du også selv, og at de derfor passer deg helt ypperlig som idealer. Die Fantasie an die Macht ! Sous les Pavés, la Plage! Get Free or Die Tryin’!

FORSTANDEREN. Du er sikker på at du ikke vil ha kaffe? Disse er også gode. (peker på en eske kirsebærkonfekt av merket «Mon Cheri» på bordet)

Det er selvsagt sceneanvisningen som gjør det. Elleve linjer ut i Julian Henning von Gärtner Blaues Karrierekonstruktivismer eller Free your Fucking Mind begynner jeg å le.

Ikke fordi Mon Cheri i seg selv er en helt avsindig stusslig sjokolade, hvilket den jo selvsagt er, men fordi jeg ser for meg den intellektuelle prosess som leder opp til Mon Cheri-anvisningen: Et selvgratulerende, arrogant og begavet blikk på verden, inkarnert i en prektig sans for ubetydeligheter. Som kirsebærkonfekt, den mest paradoksale av alle sjokolader. Som research tok jeg akkurat nå en Kong Haakon med kirsebærlikør, og jeg er litt kvalm. Den heter Lucullus, er pakket inn i gullpapir og vil forsvinne ved første oppdatering av sortimentet. Mon Cheri ser imidlertid like vond ut som Lucullus smaker, små rosa gavepakker som ingen tar med seg hjem fra tax free, en vond konfekt man til nød kan kjøpe på et opphørssalg og servere på juletrefesten til Black Box Teater. Den dagen du serveres en Mon Cheri skal du selvsagt takke ja, men du skal gjøre det på en mildt overbærende måte, gomle den i deg med et smil om munnen og tenke Herregud, er han så langt ute? om idioten som står foran deg med esken. Og når du så står der med kjeften full av kirsebærlikør skal du ikke se bort fra at han tenker akkurat det samme om deg.

NORA. Takk. (forsyner seg stjålent, spiser grådig)

Forstanderen serverer vond konfekt som han selv synes er god. Nora forsyner seg stjålent selv om hun er tilbudt den, og spiser grådig selv om den er vond. En fantastisk arroganse, en fantastisk humor, et blikk på verden som både er storsinnet og nedlatende. Og fordi jeg elsker slikt ser jeg drømmende for meg det fandenivoldske fliret til Julian Henning von Gärtner Blaue, halvt opplyst av pc-skjermen, der han taster ordene av merket Mon Cheri inn i manus. Begeistret legger jeg all skam til side, leter ham opp på det lukkede kjendisnettverket Underskog.no og legger ham sporenstreks til som «venn». Han svarer meg aldri.

Mon Cheri-episoden er hentet fra Nora Helmers jobbintervju på «likestillingskontoret», et sted som i likhet med «pornofabrikken» må ansees som fiktivt. Sammen med det noe mer reelle «kulturrådet» utgjør disse samlede locations for Karrierekonstruktivismer eller free your fucking mind. Til likestillingskontoret søker også Hallvard Solness seg i rollen som aldrende ladyboy forlest på Judith Butler. På pornofabrikken møter vi bl.a. Lille Eyolf, nydisputert doktor på homoseksuell pornografi som subversiv praksis som i en realitetsorienterende raptus sikter seg inn på handikap-fetisj-markedet. Alle intervjuene ender i hva dramatikeren kaller kostelige grisebad: Nora skyter hele likestillingskontoret i en parafrase over powerfeministiske Ibsen-tolkninger av typen Thomas Ostermeier. Gina Ekdahl skyter pornodirektøren i en parafrase over fransk pornofeminisme à la Breillat og Viriginie Despentes. Hedda Gabler skyter hele kulturrådet etter å ha gitt dem en lekse i umoden og irriterende kulturpessimisme. Og phD-stipendiat lille Eyolf penetreres grundig av pornodirektøren mens han vifter med krykken og hviner om subversive praksiser til han til slutt overdøves av Sir Mix-a-Lots klassiske dance-nummer like Big Butts».

Trass i et par didaktiske passasjer som kan minne om teaterkritiker Henning Gärtner på sitt mest pompøse, er stykket jevnt over glitrende skrevet. Den lette og aggressive humoren minner faktisk ganske mye om noe den før nevnte Matias Faldbakken kunne ha avstedkommet på en god dag, som Macht und Rebel, eller om tegner Geir Moens totalt undervurderte voldsorgie Ghasp. Alle er de arbeider som med sitt aggressive overskudd, sitt totale øs og sin fullstendige mangel på respekt for litterære og sosiale konvensjoner blir en fest å lese, som om skriften improviseres frem i takt med lesningen.

Eller som i Bård Tufte Johansen og Harald Eias tjue sekunder lange og hysterisk morsomme sketsj om Knut og Marie Hamsun Action Puppets, improvisert frem på tilgjort nordlending).

– Hei Knut Hamsun!
– Hei Marie Hamsun!
– Skal vi gå ned på Nazi-kontoret?
– Ja, vi kan se om det om det er kommet brev fra han Hitler!

Karrierekonstruktivismer eller Free Your Fucking Mind er allerede oppført av ringrevregissør Tore Vagn Lid uten at undertegnede var til stede. Grunnet stykkets absurde sceneanvisninger, som jo innbefatter både blodbad, analpenetrering og kirsebærkonfekt er det like fullt vanskelig å se det for seg oppført på en scene uten at oppførelsen ville fremstå som et halvslapt forsøk på selvparodi. En mulighet ville være å kontakte Scandinavian Entertainment Group som står bak lavbudsjettspornofilmserien Norske Nybegynnere, kjent for den populære pornostjernen Kølla Kristiansen, og kjøre på full Caligula-style. Resultatet ville garantert bli misantropisk nok. Så kunne kanskje Matias Faldbakken inviteres inn som regissør.