Som forventet ut fra påmeldingen til arrangementet, var det ikke plass til alle som møtte opp til Matthew Barneys artist talk, avviklet i forbindelse med åpningen av Bildungsroman på Astrup Fearnley Museet i går ettermiddag. Takket være presseoppdraget kunne jeg imidlertid vinke farvel til mine venner som sto fast i køen som hadde dannet seg utenfor. Salen jeg ble ledet inn i via en bakdør var full av forventningsfulle folk i alle aldre og fra de fleste av kunstfeltets kriker og kroker – kunststudenter, mer og mindre etablerte kunstnere, kuratorer og institusjonsfolk og presse, samt et mer udefinerbart publikum med ulik grad av borgerlighet i fremtoningen.
Etter å ha vært på pressevisning tidligere på dagen, hvor Barney uteble til tross for museets forsikringer om at han ville være til stede, fryktet jeg at han kanskje ikke ville dukke opp nå heller. Men det gjorde han. Stillheten var til å ta og føle på da han, i følge med ordstyrer Catherine Taft og Astrup Fearnley Museets direktør Gunnar B. Kvaran, inntok scenen. Det skyldtes neppe at salen ikke gjenkjente Barney, selv om han riktignok virket noe mindre enn han gjør i de mange rollene han gestalter i sine egne filmer, men applausen for seansens midtpunkt kom merkelig nok først etter at Kvaran hadde holdt en liten innledning.
Hovedattraksjonen i forbindelse med utstillingen Bildungsroman – altså ut over Matthew Barney selv – er den seks timer lange filmen River of Fundament fra 2014, som hadde første visning på Cinemateket i dag, og som vises igjen neste helg og flere ganger i løpet av utstillingsperioden. Syv år tok det å fullføre filmen, fortalte Barney til Taft.
River of Fundament bygger på Norman Mailers 700 sider tykke roman Ancient Evenings fra 1982. Mailer, som for øvrig spilte Harry Houdini i Cremaster 2, fikk selv Barney til å lese romanen, da han mente det var et materiale som ville interessere ham. Men adaptasjonen bød på utfordringer for Barney.
– For en som meg som ikke er spesielt interessert i dialoger, virket det som et umulig narrativ å bryte ned, med alle disse karakterene og relasjonene. Så jeg kastet ut så mange av karakterene jeg kunne, og erstattet dem med objekter.
Barney omtalte ellers Mailers roman som en vertskropp for sitt eget språk, i kontrast til Cremaster Cycle, der han arbeidet med det han betegnet som «selvbiografiske materialer», særlig materialer som relaterer seg til hans fortid som ung idrettsutøver.
Samtalen mellom Taft og Barney kom i stor grad til å handle nettopp om materialer – og da særlig overgangen fra ulike former for plast i de tidligere arbeidene, til eksperimentene med metall i forbindelse med River of Fundament. Det nyeste verket i utstillingen på Astrup Fearnley Museet er nettopp en slik metallskulptur, laget ved å helle smeltet bronse ned i groper fylt med vann og leire.
Taft ville også ha Barney til å kommentere den gjennomgående kjønnsproblematikken i kunstnerskapet. Barney bemerket at noe av det som blir tatt videre i River of Fundament er en slags «hypermaskulinitet», representert ved karakterer som Mailer og Hemingway.
– Jeg har alltid følt at denne typen karakterer er veldig brukbare i sin ekstremitet, for å åpne opp et sted hvor noe annet kan skje, eller hvor en mer hybrid karakter eller objekt kan eksistere. Det handler om å prøve å finne et slags fritt, udefinert rom. River of Fundament handler mye om det, denne utforskingen av det ekstreme som en måte å skape frihet på, sa Barney.
Om stillheten var påfallende da Barney kom inn, var den intenst pinlig i de ti sekundene Kvaran ga salen til å respondere på oppfordringen til å stille spørsmål etter talken. Et par sekunder til, så hadde noen fra salen vært nødt til å si noe, men det ble direktøren selv som brøt stillheten ved å avlyse den symbolske invitasjonen til dialog – tilsynelatende til Barneys lettelse.
Kunstkritikk kommer tilbake med en anmeldelse av Matthew Barneys utstilling.
