Spørsmålet om når og hvordan et museum kan tillates å brukes politisk, ligger ved roten av det som gjennom det siste året har utartet til museumsnorges mest spennende intrige på en god stund: den brå avskjedigelsen av Jérémie McGowan fra posten som direktør ved Nordnorsk kunstmuseum for omtrent nøyaktig et år siden. Dette er saken raskt oppsummert: På et styremøte 27. mars i fjor fikk McGowan beskjed om at han var oppsagt med umiddelbar virkning. Han hadde 36 timer på seg til å rydde plassen sin. Få måneder i forveien hadde han signert en ny åremålsavtale på to år. Flere styremedlemmer trakk seg i protest og rettet samtidig skarp kritikk mot styreleder Grete Ellingsen. Avskjedigelsen ble møtt med vantro både blant ansatte på museet og i kunstfeltet; de etterspurte en begrunnelse.
Det tok sin tid før Ellingsen kom på banen med en forklaring, som i korte trekk gikk ut på at McGowan ikke oppfylte styrets forventninger til ham som leder og ikke leverte rapporter. I tillegg trakk hun frem en ansattkonflikt. Få fant Ellingsens versjon overbevisende, særlig med tanke på at styret hadde benyttet seg av muligheten kontrakten ga dem til å si opp direktøren med umiddelbar virkning. Den rådende oppfatningen blant de som har ytret seg om saken er fortsatt at Ellingsen har ønsket å avsette McGowan av hovedsaklig ideologiske årsaker som ikke trives like godt i dagslys. Påstanden om at avskjedigelsen var et slags kupp, angivelig motivert av antisamiske holdninger, ble hevdet av McGowan under rettssaken han førte, og tapte, mot museet i Nord-Troms tingrett i mars i år. Museets advokat, Oddmund Enoksen, avfeide beskyldningene som ren konspirasjonsteori.
I en kommentar publisert på Kunstkritikk rett i etterkant av oppsigelsen, beskriver kunsthistorikeren Mathias Danbolt Nordnorsk kunstmuseum under McGowan som «en plattform for viktige og vanskelige maktpolitiske diskusjoner i kunstfeltet». Karakteristikken stemmer godt med McGowans program, som har vært dominert av restitueringen av forbigåtte kunstnerskap og et særlig fokus på samisk kunst. McGowan har dessuten hatt en utpreget aktivistisk tilnærming til institusjonen og flere ganger anvendt selve museet som materiale gjennom det han kaller «museumsperformancer». I 2017 gjenoppfant han museet som et samisk kunstmuseum (Sámi Dáiddamusea), og rett før avsettelsen hadde han omdøpt museet til «Nordnorsk kunsthåndverksmuseum» i anledning en utstilling dedikert til kunsthåndverk og samisk duodji.
Direktørens oppgave er å stake ut museets kurs for en periode. Styres oppgave er å løpende vurdere om denne kursen gavner institusjonen. Styret er i prinsippet nøytralt i spørsmål om programmets politiske tendens, så fremt denne ikke har negativ effekt på resultatene som angår institusjonen. Styremedlemmenes individuelle politiske holdninger bør vike plassen for en desinteressert vurdering av kursen direktøren har valgt, uavhengig av saken. Direktøren har altså implisitt tillatelse til å bruke museet politisk, så fremt hen ikke i samme slengen kjører institusjonen bankerott med hensyn til omdømme og økonomi. Direktørens agenda er til og med nyttig for institusjonen, som et middel til synliggjøring. Dette har styret ved Nordnorsk kunstmuseum forstått. Det vil si: De har forstått at det er slik et profesjonelt styre arbeider. Ellingsen røper såpass når hun uttaler til avisen Nordlys: «[å styrke museets omdømme og posisjon] er det styret er satt til å gjøre.» Derfor har også hovedanklagen mot McGowan fra starten vært administrativ og økonomisk vanskjøtsel. Slik fremstilles han som en trussel mot institusjonen uten å gjøre ideologi til tema.
Stemmer det at McGowan feilet i å leve opp til rimelige krav som leder? Og i så fall, var denne feilingen av en så alvorlig art at det var nødvendig å avsette ham sporenstreks? Normalt benyttes et slikt virkemiddel kun når institusjonen finner det nødvendig å demonstrativt ta avstand fra en ansatt fordi vedkommende har brutt loven, for eksempel ved økonomisk underslag eller trakassering. Den umiddelbare termineringen av et arbeidsforhold sender et tydelig signal om at institusjonen fordømmer personen det dreier seg om i den hensikt å berge eget omdømme; avskjedigelsen får en moralsk karakter. «Et karakterdrap» omtaler McGowan Ellingsens karakteristikk av ham som i et oppslag i Klasskampen etter rettssaken. Uten å kjenne detaljene når det gjelder McGowans økonomistyring og leveringsevne, er det i det minste ikke hevet over enhver tvil at det av institusjonelle hensyn var nødvendig å avsette ham på denne måten. Det virker til og med usannsynlig. I vurderingen av styrets arbeid kan vi altså se bort fra rapporten fra Stiftelsestilsynet, som ikke finner noe grunnleggende galt i styrets håndtering av prosessen, og seieren deres i retten. Heller ikke Kulturdepartementets uttalte tillit til styret, behøver vi tillegge noen vekt. Det som interesserer oss er ikke de rent styretekniske og juridiske aspektene ved saken – ei heller hvorvidt departementet ser seg kallet til å gripe inn – men om måten McGowan ble avskjediget på var strategisk tilrådelig sett fra museets synspunkt.
Nylig rapporterte avisen Nordlys at museets utgifter til det foreløpig fruktesløse arbeidet med å finne McGowans etterfølger og advokatsalærer så langt har steget til 700.000 kroner. Trolig er dette en liten sum sammenlignet med omdømmekostnaden denne prosessen har påført museet, som ansatte og styremedlemmer det siste året har rømt mann av huse. Gitt den sterke sympatien med urfolksperspektiver som råder i dagens kunstfelt, må tillitstapet i det samiske miljøet som kommer til uttrykk når Samisk kunstnerforbund og stiftelsen Lásságámmi (som forvalter den kjente samiske kunstneren Nils-Aslak Valkeapääs arv) ikke vil være assosiert med dem, være mildt sagt uheldig for Nordnorges største museum. Styret har utvetydig satt museets anseelse over styr for å kvitte seg på dagen med en direktør som i det minste på noen parametre helt klart hadde oppnådd resultater som udiskutabelt styrket museets profil, og som heller ikke synlig har oppført seg på en måte som satte museets omdømme i noen umiddelbar fare.
Om det var nødvendig av politisk nøytrale, institusjonelle hensyn å avvikle ansettelsesforholdet (ikke umulig), hvorfor har man ikke gjort det på vanlig vis? Man skulle tro at erfarne jurister som Ellingsen og Enoksen har valgt midlene med sikte på et utfall de ønsket. Om de har ønsket mediekjøret som fulgte, håndterer de det oppsiktsvekkende dårlig, i hvert fall som representanter for museet. Ellingsens uttalelser har vært få og defensive, og Enoksen er en løs kanon; under rettsaken benyttet han helt malapropos muligheten til å trekke i tvil samenes urfolksstatus. Det er vanskelig å se hva Enoksens side har å tjene på en slik uttalelse, dersom målet er å holde påstanden om at avskjedigelsen ikke er ideologisk motivert intakt. Ellingsen hevder at de antisamiske holdningene hun tilskrives, blant annet av McGowan under rettssaken, er oppspinn. Men om målet var å fri styret fra mistanken om at de har en slik agenda, bedriver de to en tilsynelatende selvbekjempende form for dobbeltkommunikasjon.
Med det in mente at begrunnelsen for avskjedigelsen av McGowan lener seg på en karakteristikk av ham som en leder som ikke skjøttet jobben sin, er det påfallende hvor lavt Ellingsen og Enoksen selv scorer på profesjonalitet. Med unntak av seieren i retten, som kun bekrefter det vi alle allerede visste – at McGowan hadde frasagt seg stillingsvernet i kontrakten og at styret dermed hadde sitt på det tørre juridisk når de sparket ham på dagen – har de overalt ellers kommet langt dårligere ut av det enn McGowan. Det er så å si utelukkende hans versjon som gir regi til mediedekningen. Dette kan selvfølgelig skyldes at McGowans påstand om et ideologisk motivert kupp er en mer leseverdig forklaring enn Ellingsens fortelling om en direktør som var treig med rapporteringen. Men det gjør ikke versjonen hans mindre plausibel. Avgjørelsen om å sparke McGowan på dagen har ennå ikke fått en forklaring fra museets representanter som tåler skeptisk ettersyn.
Styret virker å ha vært likegyldige til virkningene av fremferden sin så lenge de oppnådde det kortsiktige målet om å kvitte seg med McGowan på en måte som også skadet McGowan. Hissigheten ligner adferden til den truede part i en konflikt som for å styrke egne troppers moral må gjøre enhver liten seier til en så voldsom begivenhet som mulig. Denne trusseldimensjonen må medregnes om den dårlig tilslørte aggressiviteten til styret skal gi mening; hadde de ikke hatt blod på tann ville de oppført seg sindigere. Nordnorsk kunstmuseum er blitt en proxyarena for brytningen mellom konservative og progressive krefter i nordnorsk kulturliv. I museumsnorge anno 2021 er det åpenbart ikke siden Ellingsen og Enoksen representerer som sitter med makten; de opplever seg slik sett med rette truet. De progressive har for lengst vunnet kampen om museet, avspeilet i den brede oppslutningen blant norske kunstinstitusjoner om avkoloniseringsparadigmet som McGowans program var et kroneksempel på. Alle tilløp til business as usual stiller norske kunstinstitusjoner i 2021 laglig til for hugg fra en stadig mer lettantennelig omverden.
Sett i dette lyset ligner likvideringen av McGowan en mer eller mindre instinktiv reaksjon på hans aktivistiske anvendelse av museet: Hensikten har ikke vært å redde museet fra ledelsesmessig vanskjøtsel, men å frata fienden et våpen. I et forsøk på diplomati kunne man innvende at McGowans politiske spissing av institusjonen inviterte et slikt motangrep. Men da må man samtidig se mellom fingrene med at direktørens og styrets mandater divergerer på dette punktet. De politiske holdningene til direktøren, som også er museets kunstneriske leder, kan ikke unngå å farge av seg på programmet. Styret på sin side er et immunforsvar; deres primære oppgave er å styrke institusjonen (dens «omdømme og posisjon», for å sitere Ellingsen). Og denne oppgaven krever åpenbart at man avstår fra å bruke institusjonen på måter som risikerer dens integritet. Når styrets makt våpeniseres politisk som i prosessen mot McGowan, vitner det om kritisk dårlig selvreguleringsevne. Riktignok har Ellingsens side vunnet kampen om museet, men museet har betalt en ublu pris. For tiden har Nordnorsk kunstmuseum verken direktør, administrativ leder eller lokaler – selv om det siste ikke har noe med prosessen mot McGowan å gjøre – og er gjenstand for en massiv, udelt negativ medieoppmerksomhet regionalt og nasjonalt, som neppe gjør arbeidet med å finne McGowans erstatter lettere. Deres åpenbare mangel på omtanke for museet gjør Ellingsen og Co. dårlig eslet til å gjenreise det.
