Hva skjedde med ni til fem?

Hva legger vi i begrepet «arbeidstid» i dag? Hva skjer når vi baserer stadig mer av vår identitet på arbeidet vi utfører, og grensen mellom jobb og fritid smuldrer opp? Dette er noen av problemstillingene som tas opp i utstillingen Arbeidstid, som åpner på Henie Onstad Kunstsenter torsdag denne uken. Med verk av blant andre Marianne Flotron, Paul Graham, Olivia Plender, Richard Ibghy & Marilou Lemmens, Sharon Lockhart og Michala Paludan undersøker utstillingen arbeid som kjerneaktivitet i vår tilværelse.

Et ønske om å sette spørsmålstegn ved hva slags system det er vi bygger opp under ved å jobbe slik vi gjør, har stått sentralt for kurator Milena Høgsberg i arbeidet med utstillingen. For selv om den individuelle friheten har en høy stjerne i dagens arbeidsmarked, er store deler av det basert på utnytting av arbeidskraft i andre deler av verden. Å sette seg inn i hvilke systematiske tankeganger som ligger bak vår arbeidskultur, er ifølge Høgsberg avgjørende.

– Disse tankegangene blir holdt i live av sterke kapitalistiske krefter, som flytter fra land til land for å finne billigere arbeidskraft, samtidig som den understøtter tanken om at vi skal identifisere oss med jobben vår i langt større grad enn tidligere i de landene hvor det er mulig, sier hun i en samtale med Kunstkritikk.

Parallelt med arbeidet med utstillingen har Høgsberg vært redaktør (sammen med Cora Fisher) for boken Living Labor. Forskerne Annette Kamp, Peter Fleming og Kathi Weeks utdyper her overgangen til det «grenseløse» arbeidslivet – et arbeidsliv hvor man i høy grad setter likhetstegn mellom jobb og identitet, som en form for selvrealisering gjennom arbeid. De peker også på muligheter for motstand, og ideer om en framtid der arbeid ikke dominerer livet på samme måte.

– Den moderne arbeidsplassen legger i dag ofte vekt på fleksibilitet og større frihet når det gjelder tid og rom, men til gjengjeld operer den ut fra at de ansatte stiller seg selv til full rådighet. Den indre manager er vanskelig å gjøre opprør mot, og hos mange er den med både på ferie og i drømmene – de innerste hjørner av vår eksistens, forteller Høgsberg.

Hva var det som først interesserte deg ved tematikken i Arbeidstid?

– Arbeid er som kjerneaktiviteten i vår tilværelse. Det er et grunnvilkår i dagens samfunn, som er sterkt knyttet til et økonomisk system – det er fristende å si en ideologi – og interesser. Det er blitt enda mer tydelig etter 2008, da store deler av verden igjen gikk inn i en dyp resesjon. En ustabil eurosone, økende arbeidsledighet og velferdsgap preger nå mange europeiske land. Dagens arbeidsmarked går derfor en usikker fremtid i møte, og for meg virker det viktig å stille spørsmål ved hvilke slags system vi understøtter ved å jobbe som vi gjør.

Oppsmuldringen av skillet mellom arbeid og fritid står sentralt i utstillingen. Kan du si litt om hvordan dette tematiseres gjennom verkene som vises?

– Gjennomgående hos kunstnerne er interessen for det språket som knyttes til produktivitet og prestasjon på jobben, og sammenkoblingen mellom personlig og økonomisk vekst. Men flere verker peker også på ulempene ved et samfunn som setter produktivitet så høyt. For hva skjer når man ikke lenger kan eller vil jobbe slik samfunnet dikterer? Ordet «arbeidsløs» sier ganske mye om løsrivelsen fra sosial identitet, og det stigma som ofte påføres de uten jobb – spesielt i velferdssamfunn med sosiale ordninger. Det nyere ordet «arbeidsledig» peker også på en uthulet «arbeidsformidlingsoptimisme», hvor de uten jobb i stedet står klare til å produsere igjen.
 
Utstillingen er bundet sammen av en sterk tematikk. Finnes det også formale fellestrekk ved verkene?

– Egentlig er verkene ganske forskjellige, men ett fellestrekk er et performativt element i undersøkelsen av arbeidstid og rommet tilknyttet det. Det er også humor i både Marilou Lemmens & Richard Ibghys små abstrakte skulpturer, laget og navngitt etter økonomiske grafer som skal forsøke å redegjøre for vår økonomiske virkelighet, og Olivia Plenders store installasjon Self-direction lounge. Dette verket etteraper kontorlandskap av typen man ser hos for eksempel Google. Ideen om kulissen, eller et slags teatralsk rom til å utforske arbeid og aktivere fortellinger om arbeideren, går igjen også i Michala Paludans installasjon. Her etterligner hun basisgruppestrukturen, hvor kvinner organiserte seg i små grupper for å forankre politisk diskusjon i egne erfaringer. Også MTL, som har laget en slags fortelling om Occupy Wall Street, og stiller spørsmålet «Can we pivot in that space?», plasserer aktivismen og motstanden mot arbeids- og samfunnsvilkår i et performativt rom.

Skildring av arbeiderklassens slit og ork har i perioder av kunsthistorien vært en sentral del av kunstneres samfunnskritiske blikk. Kan det trekkes linjer mellom slike tendenser, og verkene som vises i Arbeidstid?

– Utstillingen unngår ganske bevisst «arbeiderbilder» og dokumentariske skildringer av arbeideres vilkår. «Arbeideren» er som figur blitt langt mer kompleks i det post-fordistiske samfunn. På nåværende tidspunkt går jeg ut fra at vi alle vet at bak et hvert billig produkt vi kjøper, står sannsynligvis en underbetalt arbeider i et utviklingsland som Kina, Bangladesh eller India. Viktigere er det å gjøre seg noen tanker om den systematiske tankegangen som ligger bak arbeid som vi ser i dag. I dagens globale økonomi, hvor vi er gjensidig avhengige, kan vi ikke egentlig skille vårt eget arbeid med det som utføres andre steder. Allan Sekulas spillefilm The Forgotten Space, som vi viser på Kunsthøgskolen i Oslo den 28. august, handler blant annet om dette.

Samtidig ser Arbeidstid tilbake på historien. Arbeiderbevegelsen har jobbet strategisk for å oppnå politisk makt, og dermed kunne gjennomføre endringer i arbeidslivet. Den røde demonstrasjonsfanen fra Arbeiderforeningen Fram henger i utstillingen som en påminnelse om at all forandring har krevd en kollektiv og solidarisk innsats – og naturligvis også i første omgang utopiske tanker om at verden kunne se annerledes ut. I dag har den internasjonale arbeiderbevegelsen ikke samme innflytelse.

MTLs verk beskjeftiger seg med vår tids store bevegelse Occupy. Som en svært heterogen global plattform som ønsker å gi plass til veldig mange stemmer, er tiltaket Occupy slett ikke uproblematisk. Men det reaktiverer mange av arbeiderbevegelsens ord, som for eksempel «solidaritet» og «fellesskap» («the commons»), samt ønsket om sosial, politisk og økonomisk forandring. Men i motsetning til arbeiderbevegelsen i Norge, som fikk politisk makt, mangler Occupy en slik forankring.

Kunstnere sees gjerne på som ekskludert fra det tradisjonelt oppbygde arbeidsmarkedet. Men har de endringene som tas opp i Arbeidstid også konsekvenser for denne gruppen?

– Dette er et veldig stort emne, som mange bøker og utstillinger har tatt for seg. I informasjonssamfunnet, som idealiserer den kreative arbeider, ønskes kunstneren velkommen som entreprenør og produsent av kulturkapital. Som kunstner, frilanskurator eller kulturarbeider dukker arbeidsmoralen ofte opp i form av «kunstnerisk kall». Dessverre er den medvirkende til at mange av oss tidvis jobber for mye og blir betalt for lite, og gjør oss i stigende grad til del av en voksende gruppe arbeidere under prekære vilkår. Kunstneren må likevel, som Julia Bryan-Wilson skriver i Living Labor, fremdeles ses på som en privilegert arbeider i samfunnet. Og selvfølgelig skal man passe på å ikke foreta unyanserte sammenligninger mellom sitt eget arbeid og en indisk fabrikkarbeider. Samtidig nødvendiggjør de økonomiske forandringene vi er vitne til en fornyet diskusjon om begreper som «kunstnerisk virke» og «(lønns)arbeid», og forholdet dem imellom. Gjerne på performativt vis!