Nylig hørte jeg et intervju med en filmskaper som sa at alt innhold nå har blitt «slop», altså rester eller avfall. Diagnosen er sveipende, men sier likevel noe treffende om mediekulturen vår. Bildekonsumet skygges av en konstant utålmodighet; alle bilder fortoner seg i prinsippet utskiftbare, uten egenverdi. Anna Kornbluh har skrevet om hvordan umiddelbarheten har blitt et styrende prinsipp for kulturproduksjonen i samtiden. Oppmerksomheten har tatt informasjonens plass som mangelvare, og dermed blitt ressursen man sloss om. Når kunstens omgivelser ikke lenger makter å disiplinere sansingen, må kunsten ta inn over seg et mer primalt estetisk krav. Damla Kilickirans utstilling Semantically Threaded, Like Prayers på Hulias står for meg som et svar på denne utfordringen. Den tilpasser det estetiske objektet til problemet med overstimulering, men ved å gå motsatt vei av å mase opp flatens appell. Bildet får lov til å mumle.
Jeg forbinder Kilickiran med tyngre som materialer stein, betong og bly og et skulpturelt repertoar. Denne gangen er arbeidene hovedsaklig veggmonterte flater og i lettere stoffer som pappmasjé og skumgummi, samt et sotdekket plastflak slengt over et gelender innerst i lokalet (Untitled, alle verk 2025). Relieffet er den dominerende teknikken i utstillingen. Flatene er fulle av bevegelse og variasjon, samtidig som de er knugende monotone. Uttrykket er på en gang futuristisk og arkaisk. Paletten er passende dempet: skittengul, gråsvart, beige, off-white. Spillet mellom figur og grunn er diffust; det er ingen punkter i bildene som stikker seg frem, om vi ser bort fra de sparsomme bitene med kråkesølv her og der. De store flakene i pappmasjé ligner forvokste boksider eller papyrus, med en knudret overflate som minner om strukturert tapet, der «skriften» er sugd ned i underlaget. Noen steder er riktignok punkter og linjer trykket inn i papiret i geometriske mønstre, som i Untitled, et vagt korsformet relieff som ligger på gulvet inntil en av søylene i rommet. Men de leser ikke som mer enn spor etter materialets møte med en fysisk gjenstand.
Tittelverket er utstillingens største, et nesten fem meter langt horisontalt rektangel i skumplast på den innerste veggen. En slyngende abstrakt form er skåret ut av flaten. Den har noe ornamentalt ved seg, men er samtidig singulær og spontan, som et penselstrøk. Figuren brytes abrupt av vertikale linjer mellom modulene som utgjør rektanglet, og snittkantene til utskjæringen er hårete og skitnet til med det jeg antar er sot. Den slyngende formen dukker opp flere steder, også som en fristilt figur i to verk som begge heter Dark Entries, hentydende til en okkult skrivehandling. Det er en opak gest som likevel har en formal tydelighet ved seg, et tegn uten innhold. I motsetning til for eksempel Marius Engh, en annen kunstner som interesserer seg for kunstobjektets okkulte egenskaper, men som samtidig fyller det med kodede henvisninger til en fortelling utenfor det, er Kilickirans esoterisme så å si kun estetisk.
Hulias holder til i en dagslysbefridd, trang murkjeller med ruglete vegger og hvelvet tak, som gir drahjelp til den liksom underjordiske stemningen. Kilickirans objekter holder seg gjennomgående i et nøkternt register, men de har en subtil dragning mot fortegnet mystikk. Det røper en kommunikativ teft som må holdes i sjakk for ikke å miste bildenes treigere kvaliteter, de som gjør at jeg blir stående. I utstillingsessayet beskriver Igory Mansotti arbeidene til Kilickiran som terskler. Det rimer med fornemmelsen jeg får av å tre inn i dem. Den dunkle intimiteten Kilickiran byr på, sender tankene til fjorårets utstilling på Hulias der Kaare Ruud remikset etterlatenskapene til den avdøde kollegaen Ørnulf Bast. Utstillingen ofret formidlende distanse til fordel for en dunkel og privatisert tilgang på kunstnerskapet. Det disse to, på mange måter vidt ulike, utstillingene deler, er at de skaper en situasjon man ikke kan befinne seg på utsiden av. Det gjør befatningen med bildet til mer enn en nummen screening av omgivelsene på jakt etter rask input å resirkulere.
