Den samiske kunstneren Iver Jåks (1932–2007) er kjent som en kulturbærer som så både samfunnet han selv kom fra og den større verdensordenen, fra utsiden. Det passer på et vis at utstillingen Materialfølelse og virkekraft med Jåks på Tegnerforbundet i Oslo løfter frem observasjonsmediet tegning som det bærende i kunstnerskapet. I et intervju gjort av NRK med kunstneren på tidlig 2000-tall – presentert i Tegnerforbundets prosjektrom – minnes Jåks den første blyanten han fikk, og lukten av treverket når den ble kvesset.
Jåks intime binding til blyanten underbygges av et rikt utvalg skisser, utsmykningsutkast og brev i vitriner langs veggene i utstillingen. Vitrinene inneholder flere studier typiske for måten eksempelvis arkeologer dokumenterer gjenstander på, med snitt, overflate- og materialgjengivelse og nedtegning av dekor og mønstre. Spor etter gjenstandenes livshistorie i form av skår, reparasjoner og ujevnheter understreker at det dreier seg om bruksting. Det skjer noe med blikket på et papirverk når det presenteres horisontalt som er relatert til denne bruksdimensjonen: tilskueren bringes nærmere verkets produksjonstilstand, det virker dermed mindre satt, mer i bevegelse.
Utstillingen presenterer også flere av Jåks skulpturer, samt to særegne montre som Jåks har tilvirket sammen med Jon Ole Andersen. I tillegg inngår tre nye verk laget spesielt til utstillingen, av kunstnere med en nærhet til det samiske. Gjennom å invitere inn en yngre (eller i alle fall levende) generasjon kunstnere, presiseres det at selv om Jåks er kjøpt inn av Nasjonalmuseet og vist i retrospektive utstillinger på Samtidskunstmuseet i Oslo (1998) og Nordnorsk Kunstmuseum (2002), er ettermælet stadig under utforming.
Tegneren Laila Labbas Sáivu/Paradis er en vindusfolie limt på inngangsdøren av glass og de tilstøtende vinduene. Den er basert på noen av Jåks veggutsmykninger og forestiller en trestamme der treets kjerne utgjøres av to menneskeskikkelser som strekker hendene frem i en velkomsthilsen eller dans. Som portal for utstillingen legger den an en feirende, heller enn grublende tone.
Niilas helander’s performance du skal ikke tøyle en fri bevegelse fant sted under åpningen. Selv var jeg ikke tilstede, men jeg blir fortalt at helander leste fra en tekst han hadde skrevet mens han bevegde seg mellom gjenstandene i utstillingen. Ved å gå mens han leser, iscenesetter helander posisjonen objektet betraktes fra som en kropp som responderer på det, hele tiden forholder seg til det fra nye vinkler og avstander, og slik holder den endelige kategoriseringen i spill. Jeg minnes at helander selv har snakket om sin interesse for en urfolksestetikk som handler mer om praksis enn om resirkuleringen av en motivkrets, låst i forhistorien.
Kurt Hermansen har laget et lysdesign rettet mot skulpturene i utstillingen. Jeg blir oppmerksom på det mens jeg går frem og tilbake mellom to verk som stikker seg ut. Det ene er en akvarell (Uten tittel, 2004) montert på en dyrehud i et utstillingsmonter fra De samiske samlinger, bygd opp av Jåks sammen med Jon Ole Andersen mellom 1982 og 1985. Den mørke akvarellen er komponert av mindre former med slektskap til de symbolene Jåks skal ha hentet fra forskjellig samisk håndtverk. Streken løser seg opp og liksom blør utover det som i gjerningsøyeblikket må ha vært et vætet papir. Den skjelvende konturen gjør de symbolske formene ustadige og bevegelige, ikke ulikt det dyttet Hermansens lyssetting gir treskulpturene til Jåks, der skyggene deres slynges ut i rommet som lemmene til et mangearmet sjødyr.
Tegningen Tre med rota opp (1975) ligger i en av de mange vitrinene sammen med utkast til plakater, utsmykninger og lysarmaturer i kirker, med uttrykk som strekker seg fra det ekspressive til det presise og nitide. Tre med rota opp er også i svart på hvit bakgrunn, med voluminøse, butte former tegnet med bløt blyant. Strekene bygger opp noe som ligner et tre fremfor et bål med en mindre, menneskeaktig figur i nederste høyre hjørne, med lemmer som til forveksling minner om treets. Et slektskap antydes mellom menneske og tre, men i så fall også muligheten for en het utveksling mellom generasjoner, der kunstens energier utvinnes gjennom forbrenning, som et stykke ved.
Flere av vitrinene er fylt med skisser til festemåter, koblinger, men også korrespondanse og det som fremstår som kunstnerens håndskrevne forelesningsmanus. Den inkluderende gesten presenterer Jåks’ kunstnerskap fra en mindre kjent vinkel, som et som i en forstand blør ut over rammene sine ved å innlemme en mer triviell og ellers usynlig produksjon. Et slikt objekt i stadig oppløsning stritter ikke imot en nennsom manipulasjon – fint eksemplifisert i utstillingen gjennom Hermansens små dytt med lys for å øke omkretsen til skulpturene, helanders nærværsbaserte prosesskrift og Labbas vridninger av Jåks’ motiver. Jåks kunstnerskap er en, i beste mening, bruksting.
