Den svimlende følelsen av å ikke skjønne hva som foregår sitter fortsatt i etter å ha sett duoutstillingen til Thora Dolven Balke og Lila de Magalhães, Modo Host på Galleri Entrée. Altså, jeg tror jeg skjønner utstillingens åpenbare tematikk ganske godt: I alle verk blir forholdet mellom gjestfrihet og gjestens frihet tematisert på et vis. Det er den typen forhold den mer eller mindre radikale kunstscenen og tilgrensende teoretiserende felt har jobbet mye med det siste tiåret. En kunne fristes til å si at det står sentralt i diskursen – så lenge vi husker på at «diskurs» betyr «snakk». Jo, gjestfrihet er et sentralt tema i det siste tiårets kunstsnakk, motivert av etiske forpliktelser til å se og anerkjenne den Andre, og andre gode hensyn.
Og jeg tror også at jeg forstår appellen ved at to kunstnere jobber med felles problemstillinger de kan dykke ned i fra ulike vinkler, med ulike medier og metoder, og slik skape uttrykk som står i tydelig kontrast, men som like fullt forholder seg tydelig til hverandre. Og særlig når disse to jobber med og omkring et tema som gjestfrihet, og kommer fra hver sin side av ekvator og Atlanterhavet, og gjennomfører utstillingsprosjektet på litt ulikt vis, i både Brasil og i Norge. Jo, det kan jeg godt forstå.
I Thora Dolven Balkes arbeider får forholdet mellom det gjennomsiktige og det solide et materielt avtrykk, enten i fotografi som kombineres med silikon og akryl, eller negativer montert over små pynteklistremerker. De er forståelige, håndterbare og klassifiserbare. De egner seg godt til små refleksjoner over motivet og temaets forhold til den formelle utførelsen. Dessuten er de pene, men med nok motstand til å unngå det pyntelige. Særlig den vokslignende, gravide figuren i diptyken Lacuna (2025) gjør inntrykk. Den gjennomskinnelige kroppen som er delt i to, konkretiserer en rekke assosiasjoner knyttet til livets frembringelse. Svangerskapets kroppsliggjøring av forholdet mellom gjest og vertskap er en rik åre, og barn av ulike dyrearter, og i ulike utviklingsstadier dukker også opp i Balkes andre arbeider her.
Så, hvorfor svimler det? Kanskje er det så enkelt at Magalhães’ estetiske uttrykk er meg grunnleggende fremmed. Særlig skjønner jeg ikke hvor hennes litt batikklignende tøystykker – gamle fargede laken spent over blindrammer, dekorert med broderte tegninger og små keramikkformer – hører hjemme i en kunstsammenheng. Det er selvsagt min egen feil. Jeg skjønner såpass at denne naivistiske stilen knytter an til kunstneriske praksiser som lenge har vært holdt utenfor Institusjonen: tradisjonelle, folkelige, populære, kvinnelige osv. Disse praksisene har nå fått et oppsving, som det positive uttrykket for noen tiår med institusjonskritikk. Jeg skjønner jo at det er mine estetiske øyemerker som har gått ut på dato. Magalhães er i stallen til et ekte dyrt amerikansk galleri med filialer i Los Angeles og New York. Disse verkene er betraktelig mer i takt med samtiden enn jeg er – både som uttrykk for førende tendenser i kunstfeltet, og som motstemme mot politikkens forjævlige reaksjonære vending. Men jeg skjønner dem altså ikke. De ligner en slags tegneseriekunst fra husfliden: figurativ, uten at det er poenget, litt fin, men mest stygg, og med vitser som ikke bryr seg om meg.
Tre frittstående keramikkfigurer holder seg i det samme registeret. Men uten de fargede tekstilene er det lettere å se dem som det de er, dypt humoristiske visuelle spill, hvor mennesker og dyr møtes i former som ligner konkretiseringer av dikteriske bilder, eller folkeeventyr. Magalhães’ sikre strek preger også utstillingens blikkfang og store samarbeidsprosjekt, Business or Pleasure (2025): et bord av mdf med en tegning av kaotisk overlappende nakne kropper frest inn i bordplaten, slik at tremassens ulike lag trer frem og øker den materielle dybden i et verk som leker med overflater. Bordplaten er så dekket av flytende såpe som har tørket til en hinne. Såpe kan krølle seg, visste du det? Og på toppen av dette ligger en tv-skjerm som viser en film av snegler. Skjermen er imidlertid dekonstruert, slik at selve glasskjermen løfter seg opp fra apparatet og lyskilden dens. Filmen får dermed en riktig spøkelsesaktig og transparent kvalitet, og mellom skjerm og apparat har duoen plassert en rekke små keramikkfigurer av makk og snegler. Det er ikke et sømløst samarbeid, men det fanger sentrale moment i begge kunstnernes prosjekter, og ser morsomt ut. Dessuten blir den materielle eksperimentalismen og idétettheten intens nok til at jeg igjen føler at jeg er på dypt vann.
