En norsk kritiker (som ikke er Arve Rød) har sagt noe sånt som at det å skrive slakt er en syssel som hører ungdommen til. Den modnede kritikeren må kompensere for synkende energinivå og gryende resignasjon ved å dyrke frem et pedagogisk prosjekt. Der kan anmeldelsens funksjon for eksempel være å åpne opp og tilgjengeliggjøre verket for leseren. Å bruke sin kunnskap til å tegne opp en høyere himmel og bredere horisont, rett og slett. I anledning denne omtalen av Arve Røds Tekster 2005-2019 (Uten Tittel, 2019), falt jeg for fristelsen å innlede med et sitat. Det er et knep Rød – som nok trives bedre med å oppdra enn å overhale – benytter mye.
Samlingen består av 65 av kritikker og 11 essays, pent bundet og vakkert satt i Garamond, i ikke helt lettleselig skriftstørrelse 10. Tekster 2005-2019 bærer i seg potensiale for å være en kildetekst for ettertiden. Den er en tidskapsel i miniatyr, over lokal samtidskunsthistorie og over den publiserte tekstforvaltningen av denne. Her omtales stort sett norske utstillinger, hovedsaklig i Oslo – men ikke uten avstikkere til London, Kirkenes, Nikel, Molde og Sandefjord, for å nevne noen. De kommersielle galleriene, store institusjoner, kunstnerdrevne initiativ og kunstforeninger dekkes om hverandre, og med den samme motiverte fagligheten. Innimellom rapporteres det også fra happenings som formodentlig allerede ville ha funnet sted innen saken stod på trykk – noe som langt fra er dagligdags i norsk dagspressekritikk – slik som Maria Danielsens og Camilla Fagerlis Nothing will grow together because nothing belongs together inne i Olavsverns marinebase i Tromsø (2015), eller en ekskursjon til Kirkenes, Pasvik, Nikel og Zapoljarnyj i forbindelse med Dark Ecology Journey (2016).
Tonen i samlingen er behagelig konverserende. «Slentrende», kaller Ketil Nergaard sin kollegas skrivestil i ett av bokas tre forord. Rød er et oppkomme av sitater, anekdoter, strøtanker, og kunsthistoriske nedslag som ofte bidrar til å gi tekstene merverdi. Forfatteren skriver informativt, velklingende, med øre for treffende vendinger og med en litterær appetitt som piffer opp lesererfaringen. Sjargong er stort sett fraværende, men introdusert og forklart der den dukker opp. Noen steder blir tonen muntlig nok til at den slår over i det kåserende, som når Rød i omtalen av Mohamed Ali Fadlabis og Lars Cuzners Eurpopean Attraction Limited (2014) i Frognerparken skriver at «[d]en såkalte Kongolandsbyen har ravet inn i grunnlovsfeiringen som en full onkel på slektstreffet», eller innleder sin kritikk av Turnerpris-vinneren Howard Hodgkin på galleriet Peder Lund (2011) med «[h]er har vi en kar som liker å male». Rød er ellers en diskret og litterært behersket skribent som er sparsom med superlativene. Unntaket som bekrefter regelen er noen høystemte bemerkninger om den vestlige kunsthistoriens absolutte storheter som Rembrandt van Rijn og Leonardo da Vinci. De var også karer som både likte og var flinke til å male, blir vi minnet om.
Rød har bakgrunn som billedkunstner. Kanskje bidrar erfaringen som utøver til at han ofte skriver med verksnær innlevelse. Særlig når det dreier seg om maleri, viser forfatteren at han i tillegg til kunsthistorisk overblikk som strekker seg utover de sedvanligst kanoniserte, har teknisk og praktisk kjennskap til det han omtaler. Et sympatisk trekk ved Rød som kritiker, er hvordan han lar leseren ta del i sin faglige tvil, og hvor høy terskel han har for å stille seg avvisende til det han skriver om. Også i møte med verk skribenten Rød ved første møte finner innadvendte eller selvrefererende, pakkes disse ut og gjøres angripelige, for eksempel ved å plassere dem i en kunsthistorisk kontekst, eller ved å gjøre nærlesninger av verket og hvordan det er tilvirket.
På tross av at de nærmere 250 sidene med tettpakket tekst om billedkunst er illustrert med et svært beskjedent antall bilder, er det andre ting jeg savner mer. Skjønt boka ikke gir seg ut for å være et oppslagsverk, ville den vært enklere å navigere i dersom navn på kunstner og visningssted var oppgitt med sidetall i innholdsfortegnelsen. Man kunne også ha tatt seg tid og plass til å minne om hvilke individuelle kunstnere som deltok i de mange gruppeutstillingene som er nevnt. Ikke fordi man er for dorsk til å finne ut av det på egenhånd når husken svikter, men fordi sekkebetegnelsen «diverse kunstnere» fremstår som et nonsjalant brudd på den taktfulle tonen som ellers preger tekstutvalget.
Rød er ikke en man leser for å skadefrydes eller underholdes av polemiske utfall. Når man faller inn i lesningen, enten man tar tekstene for seg én og én eller pløyer gjennom hele boka, er det lite som lugger og insisterer, og mye som flyter og beskriver. Selv diskuterer Rød dikotomien mellom kunstjournalistikkens smektende «penner» og teoretisk- og politisk fundert kritikk av billedkunst og billedkultur, og sier han føler seg truffet av den aldrende mastodonten Hal Fosters avvisning av litterært motivert kunstkritikk: «De har en hang til skjønnskriveri, er opptatt av sensibilitet, skeptiske til politiske posisjoner og allergiske mot ditto teoretiske». Alteter eller fri for estetisk agenda er Rød likevel ikke, selv om hans sterkeste side er fortellende medlesning og ikke definerende forklaringskraft. Dersom man skal prøve å trekke ut en poetikk og en etikk av meningsproduksjonen hans, blir det at han kan spare seg for politisk instrumentalisering av kunsten, har en tro på kunstens funksjon i demokratiet, og anser det som mer fruktbart å gjødsle enn å luke.