Gjenoppfinnelsen av verden

Tiril Hasselknippes kombinasjon av salig nymaterialisme og banal dataspillscenografi er akkurat nok av det gode, det vil si for mye.

Tiril Hasselknippe, Forest of my Eye, 2019. Foto: Vegard Kleven.

Midt på gulvet i overlyssalen på Kunstnerforbundet står det en sirkel med ti sprukne og ruglete betongsøyler med noen fuglebadlignende fat på toppen. Tiril Hasselknippes (f. 1984) objekter ser ut som de er blitt bearbeidet av elementene i århundrer. Forest of my Eye viderefører miksen av kvasiarkeologisk taktilitet og ad hoc funksjonalitet som har vært med kunstneren siden hun gikk ut fra Kunstakademiet i Malmø i 2013.

Til separatutstilling FIN på Tranen i København i 2016 hadde Hasselknippe laget noen urolige grønne kasser i polyester som var montert som en slags emulerende arkitektoniske utvekster på visningsstedets karakteristiske balkong. Hjemmesiden hennes er en endeløs scroll med røffe objekter i betong, metall, tre og plastikk som ser ut som de er revet løs fra større strukturer. Hengende fra taket, støttet til veggen eller liggende på gulvet strutter disse fragmentene av diffust potensiale.

Hasselknippes objekter er ikke sjeldent en slags beholdere. Karene på toppen av søylene i utstillingen på Kunstnerforbundet inneholder materialer som brukes til å lage vannfiltre: småstein, grus, sand og kull. Hver av ingrediensene finnes i to kar, i tillegg er det to kar som inneholder kun vann. Søylene har ulike høyde og er plassert etter hverandre i to stigende, krummede rekker, slik at de tilsammen beskriver en sirkel. For å se hva som er oppi de høyeste må en gjennomsnittlig høy person som undertegnede gjøre et dumt lite hopp.

Fargede lysfiltre som kler utvalgte ruter i takvinduet er med på å trekke oppmerksomheten oppover. Fra en høyttaler plassert under en halvåpen rute, strømmer det ut et lydverk som i verkslisten beskrives som en «audititiv samtale» mellom kunstneren og Pearla Pigao. Samtalen er skapt ved hjelp av et instrument som kalles «waterphone». Instrumentet inneholder vann og produserer en liksom skjelvende atonal lydeffekt, en gjenganger i klassiske skrekkfilmer.

Når jeg står med hodet bøyd bakover og ser på de fargede rutene i taket og samtidig lytter til denne truende atmosfæriske klingklangen, fornemmer jeg at det er meningen at jeg skal få følelsen av å befinne meg i et oversvømt tempel eller kirkerom; innfelt i søylene finnes til alt overmål rester av knuste krabbeskall. Det er litt som å være i et dataspill, der ingrediensene til vannfilteret er noe jeg liksom må finne og montere sammen til et fungerende apparat, for å komme meg videre til neste nivå.

Tiril Hasselknippe, Forest of my Eye, 2019. Foto: Vegard Kleven.

Illusjonen er pussig distanseskapende. Arrangementets sakrale symmetri, det fargede glasset og lydeffektene legger opp til en omsluttende erfaring som ikke riktig innfris, skyver meg mot, men ikke over, terskelen til et aktivt heller enn kontemplativt modus. Henvendelsens uavklarthet er imidlertid en styrke. Hasselknippes skumle lydlegging løser objektet fra estetiseringen som hennes materialnære, postminimalistiske formel inviterer. Hun profaniserer objektet, kunne man si, omgjør det fra «helligdom» til bruksgjenstand. De dramatiske effektene i Forest of my Eye tydeliggjør det hasselknipske verkets bud om fristillelse og aktivering.

Diskussion