Kulturrådets årskonferanse i 2017 bar navnet Samisk vrede. Når Kulturrådet nå fem år senere slapp ikke bare det samiske, men også det kvenske og skogfinske kunst- og kulturfeltet til mikrofonen i sin årskonferanse, var vreden byttet ut med identitetsforvirring, og en tilsynelatende ektefølt introspeksjon om hvordan Kulturrådet i større grad kan gi plass til kvensk, skogfinsk og samisk kultur.
I sin åpningstale fortalte rådsleder Sigmund Løvåsen at konferansen var et første steg i Kulturrådets oppfølging av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, som ble lansert i juni i år. Selve rapporten, Sannhet og forsoning – grunnlag for et oppgjør med fornorskingspolitikk og urett mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner, var temaet for konferansens første panelsamtale. Sametinget avholder denne høsten en åpen høring hvor offentligheten inviteres til å sende inn sine innspill og tilbakemeldinger om rapporten, som også etter planen skal behandles i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité denne høsten.
Inger Elin Utsi, som har vært i sekretariatet til Sannhets- og forsoningskommisjonen, fortalte om hvordan rapporten gir kunst og kultur en sentral plass og vektlegger revitaliseringsprosessen for kvensk, samisk og skogfinsk kultur. Ikke bare har kunstnere historisk fungert som foregangspersoner for å skape stolthet og oppmerksomhet i og rundt minoritetskulturene, institusjonene de har bygget opp har også vært sentrale og avgjørende for kulturell revitalisering. Kunstens betydning for minoritetskulturene pålegger både kunst- og kulturfeltet, og særlig myndighetenes politikk på feltet, et særlig ansvar. Samtalene gjennom konferansen skulle i stor grad handle om hvordan feltet og politikken kan ta dette ansvaret, og om man er klare til å gjøre det.
Pengene på bordet
I et panel ledet av Svein H. Lian, journalist i iTromsø, måtte statssekretær i Kulturdepartementet Even Hagen stå til ansvar som regjeringens mann i møte med Unni Elisabeth Huru, nestleder i Norske Kveners Forbund, Dag Raaberg, direktør for Norsk Skogfinsk Museum, og Maja Kristine Jåma som er sametingsråd for kultur.
Raaberg kunne fortelle om hvordan han hadde vært i møter med åtte kulturministre over 20 år før museet fikk finansiering over statsbudsjettet. Skogfinsk museum er dessverre en av flere, og mange kvenske og samiske institusjoner har gått i årelange ørkenvandringer på kortvarige prosjekttilskudd, før de har fått forutsigbare økonomiske rammer. Hagen på sin side understreket at regjeringen anerkjenner viktigheten av kvenske, skogfinske og samiske kulturinstitusjoner. Det må også ha vært litt deilig å kunne komme til konferansen med en fersk budsjettlekkasje på 37 millioner til samiske språk og kulturtiltak.
Kulturrådets og de underjordiskes kulturelle blindsoner
Konferansen ble åpnet med et kulturelt oppspark gjennom fremføringen av sceneteksten «Søkeord: Småbruk / Byttingen» av Terje T. Wollmann. Anja Saiva Bongo Bjørnstad og Helene Naustdal Bergsholm spilte et kjærestepar som nettopp har kjøpt seg småbruk i Sápmi, mens Guri Glan fungerte som en språklig og kulturell oversetter for publikum.
Teksten handler om hvordan kjæresteparet skal skape sitt eget samiske liv, på tross av kulturforskjellene mellom de som er født inn en samisk kultur, og de som oppdager sin kulturelle bakgrunn i voksen alder. Om hvordan de forskjellige utgangspunktene kan føre til misforståelser rundt omgangstone, tradisjoner, og til slutt reint faktisk i forholdet til de underjordiske.
Manglende kulturell kompetanse, ikke i kjæresteforhold, men heller på saksbehandlernivå, ble også diskutert gjennomgående på konferansen. Inger Elin Utsi kunne fortelle hvordan samiske kunstnere hadde formidlet til Sannhets- og forsoningskommisjonen at de heller søker penger av sametinget enn Kulturrådet, i frykt for å ikke bli forstått av fagkomiteene. Sametingsråd Maja Kristine Jåma kunne fortelle om det samme, og også den kvenske musikeren Kristin Mellem tok i sitt innlegg opp at det ikke fantes noen kvensk kompetanse i Kulturrådet.
Denne kompetansemangelen viser seg reint språklig. Du kan sende søknader til Kulturrådet på norsk, engelsk og dansk, men verken på kvensk, finsk eller noen samiske språk, selv om samisk og norsk formelt har status som likeverdige språk i Norge. Manglende representasjon og kulturkompetanse kan også føre til at vestlige kvalitetskriterier påføres utrykk fra en helt annen kulturtradisjon, noe som i seg selv kan ekskludere for eksempel tradisjonelle kvenske eller samiske kunstuttrykk. Det er ikke vanskelig å se for seg en situasjon hvor kvenske og samiske kunstnere som behersker de regjerende kodene for kunstnerisk kvalitet, eller kunstnere med fremragende evner i søknadsskriving, vil komme bedre ut enn tradisjonelle utøvere langt fra hovedstaden.
I samtale med sine kollegaer i Kulturrådet mot slutten av dagen, stilte rådsmedlem Camara Lundestad Joof ikke bare spørsmålstegn ved om rådet og fagjuryene er representative nok, men også om man tør å innrømme hvilke blindsoner som finnes, i frykt for å miste sin egen posisjon.
Implementeringsgapet, det er meg
«Sånn sett må jo jeg sies å være personifiseringen av implementeringsgapet», uttalte nestleder i Kulturrådet Maria Utsi, og viste til gapet mellom vedtatt politikk og ambisjoner, og den manglende gjennomføringen. Utsi er selv same, og har vært en pådriver for å belyse blindsonene Kulturrådet, og kultursektoren, har hatt for særlig samisk kultur.
Om ikke implementeringsgapet, så var de fleste av de kunstneriske bidragene på konferansen på ulike måter personifiseringer av det politiske. Marte Hallem viste klipp fra sin dokumentarfilm Fremmed blod, hvor hun sammen med datteren utforsker sin egen skogfinske identitet. I tillegg til det allerede nevnte utdraget fra «Søkeord: småbruk / byttingen» utforsket Ivar Beddari kulturforskjeller og personlig kulturkrasj gjennom monologen «Tre i en» fra Kvääniteatteris forestilling Näkymätön Kansa – det usynlige folket. Nesten som en standup, spilte Beddari ut hvordan han må balansere konfliktene mellom sin indre kven, same og nordmann. Hva gjør du på 17. mai når din indre nordmann vil kle seg i sløyfe, mens samen og kvenen skjemmes av å flagge for koloniststaten?
Kulturrådets konferanse i 2017 var både preget av kunstnere med et mer aggressivt utrykk, som Anders Sunna og Máret Ánne Sara, og av spissere konfrontasjoner i innlegg og diskusjoner. Årets konferanse var både kunstnerisk og i takt og tone preget av introspeksjon og dialog. Den klareste konfrontasjonen og uenigheten kom da sametingsråd Jåma lakonisk konstaterte at hun ikke var imponert over regjeringens budsjettlekkasjer, hvoretter statssekretær Hagen repliserte at han hadde full forståelse for at Jåma syns kultursatsinga går for tregt.
Det føles behagelig å være i dette post-fornorskede kunstneriske rommet, hvor utforsking av identitet hadde større plass enn konfrontasjon. Men når jeg samtidig vet at den samiske kunstneren Mihkkal Hætta ligger i lavvu forran Stortinget på 15. dagen i protest mot myndighetenes manglende oppfølging av Fosen-dommen, tar jeg meg likevel i å lengte litt etter reinsdyrskaller med kulehull og camomønster i samiske farger. Det var derfor befriende da sanger, forfatter og scenekunstner Juhu Sire, også kjent som Siri Broch Johansen, i sitt innlegg ristende av frustrasjon sa at hun ikke så noen vei til å forsones med myndighetene.
Realiteten er at det kvenske språket, og flere av de samiske språkene er sterkt trua. Realiteten er at foreldre må kjempe med nebb og klør for at barn skal få språkopplæringa de har krav på. Realiteten er at ikke en eneste vindturbin er blitt revet på Fosen.
For mangelen på politisk handlekraft føles ikke som problemer med å komme opp av startgropa. Det føles som et trykkluftbor mot en stadig mer porøs kulturell grunnmur.
