«Tusen takk for at dere kom», sa han, tok en pause og fortsatte med mykere stemme – «til Palestina nå. Israel prøver å isolere oss, så ved å komme hit får vi kontakt med omverden.»
Jeg kan bare gi dere fornavnet hans, Mohammad, hvis jeg deler etternavnet vil han ikke være trygg. Mohammad er en kunstner bosatt i Ramallah, han har vært i Norge flere ganger for å fremføre sin kunst. «Kunst er viktigere enn noen gang», fortsatte han. «Kunst er den siste forsvarslinjen for vår kultur. Den holder oss i live.»
«Dere er den første gruppen som kommer på besøk siden oktober», sa damen i resepsjonen på Jerusalem Hotel. «Bare journalister har vært her.» Vi er ikke journalister, vi er norske kunstnere og kulturarbeidere på besøk på Vestbredden for å være vitner til det som skjer i Palestina. Erik Hillestad, Pål Moddi Lue, Knut Reiersrud, Marthe Valle, Kari Veiteberg, Hans Olav Baden og jeg fløy fra Oslo til Amman og kjørte deretter inn i det okkuperte Palestina, i februar 2024.
Rafah, den sørlige delen av Gaza, er Israels neste mål. De vi møtte her sa at etter det, står Vestbredden for tur.
Det første jeg gjorde, etter jeg hadde pakket ut, var å ta med kamera og gå ut.
Jeg hadde lovet gruppen jeg reiste med å ikke gå ut alene, før vi visste mer om situasjonen i byen, men jeg klarte ikke å vente, fotografen i meg trenger å se. Jeg hadde hørt rykter, og sant nok, det var ingen folk i gatene. I fjor var jeg her på nøyaktig samme sted, på samme tidspunkt, og Jerusalem var så levende: folk overalt, gateselgere ropte, butikkene var åpne til sent på kvelden, folk tente bål i oljetønner i gatene. Nå gikk jeg alene, kun i selskap med byens duer. Fuglene er her, tenkte jeg – rett før jeg så at gamlebyen var tyngre bevoktet enn før. Jeg så i de israelske soldatenes retning, men de la ikke merke til meg, jeg var ikke en trussel for dem. Jeg gikk nærmere med kameraet senket, noe jeg gjør når jeg i stille protest viser: Dere er ikke historien jeg vil fortelle.
«For at dere skal forstå hva som skjer, både historisk og nå i dag, vil jeg begynne her», sa Khalil Toufakji til oss på Qalandia flyplass. Toufakji er en svært godt kjent palestinsk kartograf og ekspert på Jerusalem. Han sto på en stein og pekte mot det som pleide å være en rullebane på en flyplass. Jeg så gjennom kameraet mitt hvordan naturen hadde tatt over, røde blomster vokste opp av bakken på det som en gang var en rullebane. Ikke hvilken som helst blomst heller, symbolsk nok var det Palestinas nasjonalblomst, valmuen, som også er et symbol på motstand.
«Ingen fly har landet her siden 1967, da den Israelske hæren stengte ned flyplassen. Hvorfor er dette viktig nå?» sa Toufakji, retorisk, og fortsatte. «Dette var vår drøm, en inngangsport til og fra vår hellige by, bare ti kilometer fra Jerusalem.» Jeg sto på rullebanen og husket pappas fotografi fra akkurat denne flyplassen. Året var 1958, han var 19 år, ti år etter Nakba. Han landet i Palestina på denne flyplassen i uniform, da han var en del av FNs fredsbevarende styrker stasjonert i Gaza for 66 år siden.
Nå er det ingen Qalandia flyplass, det er imidlertid, i kontrast, en Qalandia Checkpoint, den du må passere for å reise strekningen mellom Jerusalem og Ramallah. Der du blir møtt av unge israelske militære med automatvåpen. Du trenger et spesielt pass for å krysse denne grensen, våre røde er blant de som åpner porten.
Det er over 650 kontrollposter eller bevegelseshindringer som nå deler Vestbredden i over to hundre separate deler. «Vi kan ikke komme inn og ut av Palestina, og vi kan ikke bevege oss eller leve fritt i vårt land», sa Toufakji. For meg bringer ordet «land» meg tilbake til den essensielle kunnskapen som ligger i jorden og kulturen. Hvordan kultur kan være bevart i trærne, i luften, i måten solen stiger opp og ned i landskapet. I plantene som naturlig vokser fram og som blir høstet nøyaktig samme tid hvert år. Hvordan det å begrense bevegelsene til et folk også begrenser tilgangen til deres egen kultur.
Andy Warhol sa det på denne måten i The Philosophy of Andy Warhol (1975):
«I think having land and not ruining it is the most beautiful art that anybody could ever want.»
Morgenen etter var det vår i luften i Ramallah, jeg sto med ansiktet mot vest på Samers balkong og så matte, gylne åser. Samer er en kjent palestinsk musiker, og laget arabisk kaffe til meg og Marthe. Jeg har aldri likt kaffe, men av en eller annen grunn, når det legges til et snev av kardemomme som de gjør her, elsker jeg det. Samer turnerer verden rundt for å spille, han er en sånn musiker hele verden vil lytte til. Han fortalte at i det siste har det vært veldig vanskelig å få visum for å reise. «Den israelske regjeringen vil ha flere nye dokumenter og de er vanskelige å få tak i, de stiller nye spørsmål, personlige, som om mitt forhold til min kone. Det gjør det veldig vanskelig for meg å reise og spille musikken min», sa han.
Jeg vil egentlig fortelle deg alt om Samer, men jeg er redd for å dele for mye, så han vil bli straffet på en eller annen måte. Alle vi møtte har enten blitt arrestert eller kjenner noen som har det, helt uten siktelse. Han fortalte meg om hvordan en ny lov kom på plass i november 2023 og hvordan innlegg på sosiale medier nå kan få deg arrestert. «Kunsten er blitt den siste forsvareren av ytringsfriheten, samtidig som kunstnere ikke kan bevege seg eller snakke fritt», sa han med et sukk.
Sangene og måten de spilles på er blitt palestinernes motstandskamp.
Kunsten inne i kunsten. Den er fortsatt fri.
Mens jeg skriver dette får jeg meldinger fra mennesker vi møtte på turen om at nye lover blir innført som i enda større grad vil begrense bevegelsesfriheten til palestinerne. «Det skjer raskt», sa Sima Khoury, daglig leder for det nasjonale musikkonservatoriet. «Hvis de stenger ned en vei til, kommer jeg ikke til å komme meg på jobb.» Israels siste militære ordre er at spesifikke veier på Vestbredden vil være stengt mellom fem og ni på morgenen, så ulovlige bosettere på vei til jobb slipper å se palestinere.
Den første familien vi besøkte var Khouri-familien. Jeg satt ved peisen i stuen og lyttet, observerte, med kameraet i høyre hånd, den venstre over munnen, for noen ganger er det bare umulig å forstå sannheten. Jeg lyttet til 16 år gamle Shadi, sønn av Rania og Suhail Khouri, to fremtredende kulturarbeidere i Palestina. Historien deres er offentlig, så jeg kan dele deres fulle navn. Tidlig en morgen ble Shadi tatt fra sitt hjem av israelsk politi, de slo ham bevisstløs og dro kroppen hans ut av leiligheten. Det lå igjen så mye blod på rommet hans, at moren hans trodde han var død. I 41 dager ble han avhørt, torturert og holdt fengslet. Han fortalte oss hvordan de prøvde å lure ham, ved å si at moren hans var i rommet ved siden av, de viste ham en tekopp hun angivelig hadde drukket av. Han snudde koppen sakte rundt og sa: «Det er ingen leppestift på koppen». Som 16-åring kjente han allerede metodene deres, og han trodde ikke på løgnene. Dette er samtaler palestinske foreldre har med sine barn. Mest sannsynlig vil de trenge den kunnskapen.
Shadi sitter fortsatt i husarrest, han venter på disse datoene: 16. april og 6. mai 2024. Dagene for rettsaken. Jeg vet at du lurer på hva Shadi gjorde, det gjør han også. Han er anklaget for å ha kastet en stein på en bil med bosettere, men han var ikke i nærheten av stedet der det fant sted.
Rania og Suhail, Shadis foreldre, etablerte Yabous Cultural Centre i Jerusalem i 1995. Yabous betyr «hellig», og det var det første navnet gitt til byen Jerusalem av jebusittene. Yabous kultursenter er et sentrum for kulturlivet i Palestina, men mer enn det er det nå vokteren av palestinsk kultur. Den siste i sitt slag. Senteret var det første og største som ble bygget i byen siden den ulovlige israelske okkupasjonen i 1967. Da Rania gikk inn i den vakre konsertsalen, fortalte hun oss at de sov der i tre måneder da senteret ble bygget, bare for å være sikre på at det ble gjort riktig. Hun så på scenen, stor nok til å romme et helt orkester, og fortalte oss hvordan kunsten blir sensurert. Hvordan de ikke kan spille eller si hva de vil: «Hvis noen politiske uttalelser blir sagt høyt på den scenen, vil Yabous bli stengt umiddelbart. Og det er en mann som ofte kommer hit uanmeldt. Han kjente utformingen av hele bygningen da han var her første gang.» Hun trengte ikke å si så mye etter det. Vi visste hva det betydde. «Husleien vår har økt til et beløp som er så høyt at vi kanskje ikke klarer det», sa hun, og viste oss inn i kunstgalleriet. Hun fortalte at israelerne også bygger et kulturhus i nærheten, og dette skal være gratis for alle besøkende, i direkte konkurranse med Yabous.
Suhail er en ledende musiker i Palestina og leder for kvinnekoret Daughters of Jerusalem. Han har skrevet sangen Salute to Gaza, som har gått viralt. Da de sang den for oss reiste koret seg, la hendene over hjertet, gråt og sang, jeg husker at jeg mistet fortid og fremtid. Det eneste jeg kunne gjøre var å stå opp sammen med dem og legge kameraet over hjertet. Jeg tok ikke et eneste bilde, noen øyeblikk kan ikke fanges visuelt. Men jeg spilte inn sangen, og mens jeg skriver disse ordene, spiller jeg sangen så høyt som jeg bare kan i skogen min i Norge og jeg hører styrken, sorgen, kraften, fortvilelsen – alt er der, i stemmene deres. Alt er der.
I fjor satt jeg ved et bål i Betlehem og hadde en lang, sjelden samtale om kunst, vår tid og håp. Jeg lyttet mest, for den som snakket var Dr. Mitri Raheb. Han er grunnlegger og president for Dar al-Kalima-universitetet og kunstakademiet i Betlehem. Han er også den mest publiserte palestinske teologen til dags dato. Mitri er en av dem du ikke tviler på.
«Det er kunst før Gaza og kunst etter Gaza», sa han denne gangen. Jeg skjønte godt hva han mente. Gaza er et forstørrelsesglass som viser oss hvem vi er. Et folkemord kan finne sted, og de som ønsker å stoppe det kan ikke. Og de som kan, vil ikke. Dette er sannheten. Det gir oss en ny forståelse av hvem vi er som mennesker. Hva som er mulig og hva vi lar skje. Og hvis dette er mulig nå, kan det skje igjen. Mot alle. Historien om Palestina er vår historie. Det er vår felles historie om menneskeheten. Palestinerne har reist seg gang på gang. Vi i vesten kan bare håpe på å lære av deres motstandskraft. Jeg som kunstner må speile deres mot.
Jeg sørger over at det stille livet jeg levde i skogen ikke er mulig lenger, samtidig vet jeg med sikkerhet at jeg kan skape et nytt. Denne gangen er det ikke bare jeg som former livet mitt, verden og vår tid krever at jeg utøver skaperkraft og handling på en annen måte. Det stille livet er byttet ut med å være et sannhetsvitne mot urett. Når blikket er festet der synes det overalt.
«Kunstnerne og aktivistene i gatene gjør det viktigste arbeidet akkurat nå», fortsatte Mitri. Noen dager senere ble ordene hans speilet av den israelske journalisten Gideon Levy: «Det er folkebevegelsen som kan skape den endringen vi trenger. Løsningen vil ikke komme innenfra Israel», sa Levy, «det gjør aktivistkunstneren helt avgjørende».
Aktivister blir ofte sett på som sinte og ensidige. Jeg kan love deg at jeg er så mye mer enn det. Jeg ble spurt av en kunstnerkollega i Norge om jeg var «demofotograf» nå, etter fire måneder med å dokumentere menneskene i protestene i Oslo. «Nei», sa jeg, «jeg vet ikke engang om jeg er en aktivist». Ordet er blitt ladet.
Kunstneren Lana Bastasic sier det best – her i min oversettelse:
«Jeg liker ikke å bli kalt aktivist. Det får det til å virke som om omsorg for verden rundt meg på en eller annen måte er skilt fra livet mitt, arbeidet mitt, ideene mine om meg selv og samfunnet jeg tilhører. Jeg er ingen aktivist. Jeg bryr meg.»
Det eneste jeg vet, er at hvis jeg ikke forteller sannheten, er jeg ikke en kunstner.
Det er en og samme ting for meg.
Hvor finner vi sannheten i vår tid? I pressen? På sosiale medier? Podkaster? Radio? På Stortinget? Folkemøter? I kunsten? Da vi var på Vestbredden ble intervjuavtaler med norsk presse avlyst og aviser takket nei til artikler. For meg er kunstnere eksperter på å være vitner og dermed også sannhetsfortellere. Hvem lytter bedre enn musikere? Som fotograf er jeg trent på å observere, samlet finner du ikke mer kvalifiserte vitner. Hvem er ansvarlig for å fortelle sannheten? Jeg mener vi alle har det ansvaret. Håp står på sannhetenes grunn. Vi nekter å godta at verden må være sånn som nå, dette kan ikke være de vi er.
Kunst er en bønn, tenkte jeg. Det er det jeg har, kamera og blikket på hva som er sant. Kameraet stopper tiden sånn at vi sammen kan se tydeligere hva som skjer.
Jeg trykket ned avtrekkeren, for jeg så en sterk silhuett foran meg. Idet jeg så den gutten, var min første tanke at jeg hadde feil objektiv på kameraet, men det viste seg at det vide utsnittet er helheten som trengs denne gangen. Fotoet viser en ung gutt helt sentrert i bildet, med en flyktningleir til venstre og muren som skiller oss alle til høyre.
Dette bildet er min sannhet om situasjonen, tenkte jeg. Den unge gutten, framtiden står der med den bredeste, sterkeste beinstillingen, i en flyktningleir i et okkupert område, med en far i fengsel.
Det er ryggrad. Det er kunst. Det kan ikke drepes.
Det finnes. Det er sett. Det er fakta vi nå alle er vitne til.
Den siste dagen i Jerusalem våknet jeg av fuglesang. De synger fortsatt, tenkte jeg. Sangen deres sto i sterk kontrast til kvinnen som skrek kvelden før. Den type skrik jeg aldri vil glemme, for selv om jeg ikke vet hvorfor hun skrek, var det helt klart at smerten hennes var uutholdelig.
«Hva er de viktigste vi kan formidle videre?» spurte vi alle vi møtte.
Dr. Mustafa Barghouthi, en av de viktigste palestinske aktivistene og tidligere informasjonsminister i den palestinske samlingsregjeringen, sa det med to ord:
«Fortell sannheten.»
