I New York-baserte Rachel Harrisons utstilling Sitting in a Room på Astrup Fearnley Museet i Oslo, har de ulike salene fått egne navn: Skulpturgården, Torget, Treningsstudioet, Stuen og Kabinettet. Benevnelsene påkaller institusjonens utside: Museet, synes Harrison å ville si, er som et hvilket-som-helst rom som danner rammen rundt våre travle, konsumdrevne liv. Dermed er objektene vi møter der, rimelig nok, også gjenstand for det samme utålmodige begjæret.
Under Renzo Pianos buede glasstak i museets største sal finner vi Skulpturgården, som består av ti skulpturer og tre veggarbeider. Skulpturene er i menneskelig skala og stadig nye objekter, farger og former avsløres når man beveger seg rundt dem. Som i en klassisk skulpturgård dukker antikke forbilder opp i flere av verkene: I Winged Victory (2017) står en blå miniatyr av gudinnen Nike fra Samothrake i et vitrineskap på en flyttbar tralle – i selskap med en feiekost, forpakningsisopor og en vinflaske – og i Venus (2021) er et par New Balance-sko stukket inn under fundamentet til en vitrine med en Venus-statue. Verkene er proppfulle av kunsthistoriske og populærkulturelle sitater, og å interagere med dem tar fort form av et slags avdekkingsarbeid.
Den store installasjonen Hot Topic Three (2022) på Torget består av bilder og objekter som refererer til stormingen av den amerikanske kongressen 6. januar 2021, som flagg, kjegler, selvforsvarsspray og brannslukningsapparat, samt utskrifter av digitale koder, navn på wifi-nettverk og bilder som har florert i sosiale medier. Med diskolys som forstyrrer blikket er rommet klisjefylt kaotisk. Den historiske hendelsen som Harrison refererer, kan sies å iscenesette fortellingen om hvordan teknologigigantenes makt har innhentet myndighetenes. Filosofen Bernard Stiegler beskriver dette skiftet som en overgang fra det Michel Focault kaller biomakt til psykomakt, hvor vi i stedet for at kroppene våre kontrolleres av statlige institusjoner, styres av kommersielle teknologier og industrier som manipulerer begjæret vårt.
For om lag hundre år siden brakte Marcel Duchamps readymades fabrikkarbeideren inn i museet og avskaffet metieret som et kriterium for kunsten. Harrisons verk vitner i fortsettelsen av denne avsjelende gesten om forbrukerens inntreden i kunstsfæren, og med det om kommersialiseringens utslettelse av ritualene og rammene som gir kunsten særskilt status. Konstellasjonene hennes sidestiller tegn som tradisjonelt koder for høy symbolsk og kulturell verdi eller eksklusivitet med forbruksvarer, emballasje eller arbeidsredskaper. The Legend (2015) er for eksempel en absurd telefonkiosk hvor en skinnende regnkåpe med merket The Legendhenger inni en billig trekonstruksjon sammen med en gammeldags telefon, og i The Nineties (2011) står en vannkjøler i plast inni en sølvfarget, amorf skulptur.
Treningsstudioet, som befinner seg på museets mesanin, er avdelingen som mest eksplisitt slår fast oppløsningen av kunstrommets spesifisitet. Fem skulpturer står på et underlag av treningsmatter som lukter fersk gummi, og inneholder gymrelaterte objekter som turnringer, løpesko, en rockering og en medisinball. Her fornemmes det spøkelseslignende nærværet av optimaliserte menneskekropper, på samme måte som de andre forbruksvarene som regnkåpen og vannkjøleren også besjeler skulpturene.
Harrisons skulpturer er ofte lerret for maleriske gester, som i Sci-Fi (2017) og The Cultivator (2020). Imitasjon av maleriske stiler som impresjonisme eller abstrakt ekspresjonisme gir de allerede menneskelignende skulpturene enda mer liv – et grep som har blitt brukt ekstensivt av kunstnere som Isa Genzken eller Franz West. Harrison kombinerer den estetiske livliggjøringen med kommersielle identitetsskapende redskaper som motevarer og treningsutstyr. Livsformen denne sprikende sammensetningen uttrykker, har noe ubestemmelig og forvirret ved seg, komisk, men også bedragersk – som om dets fremtreden er grunnleggende labil og omskiftelig og det på et øyeblikks varsel kan inngå nye allianser og bedra gamle.
I Stuen settes denne figuren inn i et historisk perspektiv. Her har Harrison inkludert verket Housewife (Homemaker) (1969–1970) av amerikanske Duane Hanson fra museets samling. Housewife er en realistisk menneskeskulptur av en 1960-tallskvinne som sitter i en stol med en hårtørker på hodet, røyker og leser et magasin som er bladd opp på en side med reklame for støvsugere: «K Mart offers a clean sweep on value». Ved siden av står Harrisons Rainer Werner Fassbinder (2007), en butikkmannekeng i treningsklær og briller med en silikonmaske av Dick Cheney på bakhodet. Pakkeisopor nærmest renner ut fra bena, som om dukka er dratt rett opp fra fraktkassen. Som utstillingens eneste figurative representasjon av mennesket – om man ser bort fra de antikke forbildene som dukker opp her og der – faller det seg naturlig å lese denne schizofrene skulpturen som en allegori over forbrukersubjektets patologi. Et sant kasus.
