Tacita Deans verker er vakre, nydelige og intelligente, men allikevel mangler det noe. Den poetiske dvelingen ved naturopplevelser og reiser blir etterhvert ganske kjedelig.
Den analoge historien
Tacita Dean (f .1965) er en britisk kunstner med stor internasjonal anerkjennelse. Hun ble nominert til den prestisjetunge Turner Prize i 1998 og har deltatt på de to siste Venezia-biennalene. Nasjonalmuseets utstilling er hennes første separatutstilling i Norge og er basert på kurator Eva Klerck Ganges nyutgitte forskningspublikasjon om kunstneren. (1.)
Tacita Dean er mest kjent for sine suggererende filmer, og Nasjonalmuseet viser seks 16 mm filmer i denne utstillingen. Det surrer og går i de ulike rommene. Fremviserens klikkelyd blandes med måkeskrik og bølgesus. Vakre bilder av forlatte plasser beskrives med langsomme inzoominger og klipp. Reisen, sjøfart, havet, natur og naturfenomener er temaer som går igjen i Deans kunst. Den enkle studien av solformørkelse i Diamond Ring er både tørt dokumenterende og samtidig en søken etter svar på større spørsmål. Filmene Disappearance at Sea og The Green Ray fører tankene til den norske nasjonalromantikken og I.C. Dahls Skibbrudd ved den norske kyst fra 1832 som befinner seg i etasjen over. Som protagonisten i det naturromantiske ikonet Vandreren av Caspar David Friedrich skuer jeg utover landskapet. I et øyeblikk blir jeg hensatt til en type melankoli som man gjerne knytter til opplevelsen av overveldende naturopplevelser.
Å lese en utstilling
I tillegg til forskningspublikasjonen er det også utgitt en katalog til utstillingen, der man kan lese Deans egne tekster til de utstilte verkene. De er enkle og muntlige i formen, nærmest som fortellinger i en dagbok eller en brevroman å regne. Tekstene er ikke spesielt godt skrevet, men jeg blir allikevel involvert i historiene. Her redegjøres det for verkenes tilblivelse og forhistorie, noe som bidrar til å gjøre utstillingen mer transparent. I teksten om Donald Crowhurst er det lett å skjønne Deans medfølelse for forretningsmannen som la ut på the Sunday Times Golden Globe verdensomseilingsseilas med trimaranen The Teignmouth Electron i 1968, forsøkte å jukse i konkurransen og til slutt begikk selvmord.
Tekstene avdekker at verkene er uløselig knyttet til kunstnerens liv, og at de ofte har oppstått på grunn av tilfeldigheter og avveier i Deans forskning. Det eldste verket i utstillingen, Girl Stowaway fra 1994, tar utgangspunkt i historien om Jean Jeinnie, guttejenta som i 1928 krysset havet fra Australia til England som blindpassasjer på stålbarken Herzogin Cecilie. Til denne fortellingen hører en historie om hvordan Dean mister en koffert som inneholder et unikt fotografi av denne blindpassasjeren. I teksten blandes hertuginnen som har gitt navn til båten og den unge blindpassasjeren til en og samme person, og kunstnerens egne opplevelser blandes med blindpassasjerens. Og slik fortsetter det. Den ene hendelsen leder til den andre, og fortellingene vi til slutt blir presentert for består av like deler myter og virkelige hendelser.
Tilfeldigheter og lykketreff
Girl Stowaway er viktig for å forstå Deans måte å konstruere sine verk på, som av kuratoren Eva Klerck Gange beskrives som poetisk og samtidig konseptuell. Deans språk er konsistent og overbevisende. En tilfeldighet, et sammentreff eller en ulykke kan være et utgangspunkt for å fortelle en historie og samtidig utgjøre grunnelementet i en arbeidsmetode. Istedenfor at historien bærer seg selv og sin egen narrative struktur og innhold, blir manipulasjonen av historien meningsbærende i seg selv. Hva skjer mellom fakta og fiksjon? Gamle fotografier, postkort og fingerte avisutklipp understreker ytterligere denne sammenblanding av virkelighet og fantasi. Det er opp til betrakteren å kritisk studere verkene for få øye på Deans inngrep i virkelige hendelser. Til sist er det Deans fascinasjon for disse historiene og skjebnene man som betrakter sitter igjen med.
Det finnes tre verk i utstillingen som bryter med den poetiske tonen. Det ene er videoen From Colombus Ohio to the Partially Buried Woodshed (1999) og det andre er lydverket Trying to find Spiral Jetty (1997) der Tacita Dean og mannen hennes forsøker å finne to ikoniske verk av konseptkunstneren og legenden Robert Smithson. I videoverket How to Put a Boat in a Bottle fra 1995 ser man flinke hender som lager en miniatyr av båten Herzogin Cecilie i en flaske. Kunstnerens ønske med dette verket var ganske enkelt; Dean forklarer i katalogen at hun ønsket å lage et stillbilde av båten og forsegle hele historien med en kork. Disse verkene er mer direkte dokumentariske og balanserer således den poetiske tonen vi finner i resten av utstillingen.
Superharmoni
Etter min mening er utstillingen godt sammensatt med hensyn til balansen mellom dokumentarisk estetikk og poetiske uttrykk. Går man gjennom utstillingen er det nok mulig å forstå hennes tilnærmingsmåte til tematikken, uten å lest tekstene hennes i katalogen på forhånd.
Jeg er likevel usikker på om man blir så veldig engasjert av den grunn. Jeg tror at monteringen kunne hatt godt av å være litt mindre balansert, både visuelt og innholdsmessig. Deans verker er vakre, nydelige og intelligente, men allikevel mangler det noe. Den poetiske dvelingen ved naturopplevelser og reiser blir etterhvert ganske kjedelig. Deans tekster framstår som morsommere fordi de er mer direkte. Det er imidlertid fint at disse tidløse temaene befinner seg på rett adresse, med sitt naboskap til den nasjonalromantiske arven i andre etasje på Nasjonalgalleriet. Nasjonalmuseet kunne benyttet anledningen til å forankre visjonene bak den mye omdiskuterte monteringen av basisutstillingen ved å henge denne internasjonale samtidskunstneren sammen med norsk nasjonalromantikk. Tacita Deans verk hadde kanskje trengt noen tunge gullrammer og grelle oljefarger rundt seg for å virkelig engasjere.
(1.) Eva Klerck Gange, Tacita Dean: Reflecting Posterity. Tacita Dean’s Work, 1994 – 2004, A Study of Movement. Utgitt av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
