Fingeravtrykk i modernitetens bokmarg

Det er sannelig en grundig, overraskende og finmodulert presentasjon OCA tilbyr sine besøkende i Forms of Modern Life. Utstillingen tar utgangspunkt i Guttorm Guttormgaards mye omtalte og vidtfavnende arkiv, i dette tilfellet utvalgte publikasjoner og trykk fra flere århundrer. Det er ikke første gang Guttormsgaards boksamling vises frem for publikum, tidligere har deler av den vært utstilt på Folkemuseet og i bokform fra Pax forlag. Formidlingen av boklige kvaliteter blir i kuratorene – OCA-direktør Marta Kuzma og medkurator Pablo Lafuente – sine hender grafisk og bildeorientert. De fokuserer på visuelle formidlere som illustrasjoner og vignetter, rendyrket hos illustratøren Thomas Bewick, virksom på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, foruten den rent billedlige historiefortellingen, intenst representert av mellomkrigsgrafikeren Frans Masereels tresnitt av arbeiderklassen i den moderne storbyen og tegneren og bokkunstneren Albert Jærns skildring av nazistenes okkupasjon av Norge under andre verdenskrig.

Foruten demonstrasjonen av trykksakens dominerende produksjons- og distribusjonsevne er utstillingen utvidet og nyansert gjennom inkluderingen av to av Hannah Ryggens billedvever fra 1930-tallet (Gru – Fra Borgerkrigen i Spania og Hitlerteppet, begge innlånt fra Nasjonalmuseet, og ekstra aktualisert ved den samtidig pågående utstillingen Det menneskelige mønster – Hannah Ryggen i vår tid på Kunsthall Oslo) samt to små arbeider av henholdsvis Lars Hertervig og Peder Balke. Omdreiningspunktene for samtlige arbeider er en politisk, materiell og grafisk modernitet. 1800- og 1900-tallets tekniske nyvinninger og fremvekst av et demokratisk tankegods henger uløselig sammen; ved henvendelse til et til et stort publikum ble kommunikasjon og bevisstgjøring sentralt for den kulturelle produksjonen.

Selve visningssituasjonen for bøker har sine åpenbare utfordringer – utstilt bak glass blir de per definisjon reduserte objekter for et publikum som blir fratatt papirets knitring og sidenes skiftning. OCA har valgt en utstillingsteknisk dynamisk form, vel og merke trygt innenfor en akademisk metode. Smale bord med ulike dempede fargekoder krysser hverandre i lokalet, og her ligger bøkene med oppslåtte sider på rekke og rad. De skarpe grafiske grunnlinjene disse bordene utgjør er designet slik at de gjenspeiler en moderne og pågående estetikk á-la russisk konstruktivisme, som en naturlig følge av trykksakene de er laget for. Samtidig er roen bevart, og rekkefølgen instruktiv. En ny vri fra OCAs side er bruken av audioguide, hvor kuratorene ledsager deg rundt i utstillingen med informasjon om tematikk, kunstnere og enkeltarbeider. Man kan kanskje frykte en overpedagogisk impuls, men dette grepet viser seg å være velfungerende og ideelt for en utstilling som forutsetter en bestemt måte å se på. Bøkenes lukkethet åpnes av reflekterte og påpekende kommentarer, samtidig som det er lagt inn muligheter for en mer selvstendig virksomhet.

Utstillingen ønsker å fremheve hvordan alle disse kunstnerne benyttet seg av et strengt, radikalt og eksperimentelt grafisk formspråk som ble opplevd som essensielt samtidig. Forms of Modern Life danner en enhetlig form som i realiteten er mer fragmentert, motsigelsesfull og egenartet. Derav virker denne presentasjonen mer sannferdig, selv om dette ikke fremheves som et stort poeng i utstillingen. Den engasjerte motstanden som preger Ryggens vevde samfunnskommentarer er ikke direkte overførbar til Hertervigs mystiske maleri på en trebit. Tilhørighet til og forpliktelse overfor kollektive idealer, til dels av en revolusjonær støpning, knyttes i utstillingen sammen med den moderne kunstnerrollen, noe som gjør både Hertervigs og Balkes mer personlige visjoner til noe nokså kuriøst i denne sammenhengen. Samtidig blir den mer forstyrrende og interessant, idet den påpeker hvordan personlig motivasjon ikke nødvendigvis sammenfaller med ideologisk strategi.

Interessen for de underlige detaljene, som det grove treverket som bryter gjennom Hertervigs oljemaling og Balkes nesten svart/hvite naturfølelse i småskala, er også aksentuert i måten Thomas Bewick formidles på. Bewick var grafiker og ornitolog og hans A General History of Quadrupeds utkom i 1790, fulgt av den populære History of British Birds. Førstnevnte verk viser tresnitt av pattedyr over hele verden og inkluderer visstnok flaggermus og seler, men ikke hvaler og delfiner. Den minituøse gjengivelsen av dyrenes pels og særegenheter avslører en inngående kunnskap som formidles i en personlig, om enn hovedsakelig korrekt, form. Denne kunstneriske tilstedeværelsen i en vitenskapelig fundert oversikt er ekstra merkbar i vignettene og de såkalte tailpieces på bunnen av sidene, som skulle fylle ut de blanke mellomrommene mellom artene. I den sammenlignende gjennomgangen fra bokside til bokside blir vi gjort oppmerksom på Bewicks eget fingeravtrykk i en av disse ofte humoristiske og bisarre skildringene. Det rundt 200 år gamle fingeravtrykket, som delvis blokkerer en rytter, signaliserer en kunstnerisk autoritet, et ønske om å trenge gjennom masseproduksjonen og fremstå som unik. Kunstnersignaturen blir her en tidløs melding fra avsender for et stadig fornyet publikum. Den ideologiske overbygningen som Forms of Modern Life spenner som et tak over sine utstilte verk kompliseres av et indre trykk som insisterer på det personlige, kanskje på bekostning av den idealiserte kollektive offentligheten.