Chroma IV er siste del i en serie utstillinger som det bergensbaserte visningsrommet Volt har stått bak det siste halvannet året. Alle i ulike, midlertidige utstillingslokaler, alle med enten forfattere, musikere eller designere inkorporert i utstillingsformatet side om side med billedkunstnere. Begge deler typisk for Marie Nerlands kuratoriske prosjekt.
Tittelen på dette prosjektet er hentet fra Derek Jarmans Chroma – a Book of Colours fra 1993. Kan du si litt mer om boka? Hva var det som fikk deg til å lage en hel utstillingsserie med den som utgangspunkt?
– Jeg hadde lyst til å ta utgangspunkt i en bok, utforske den gjennom en stor utstilling som besto av flere deler. Chroma har fulgt meg i lang tid. Den består av korte essays om farger, et lappeteppe av observasjoner, refleksjoner, minner fra barndom og ungdomstid, referanser til litteratur og til kunstverk, sitater og et vell av kunnskap om farger. Jarman skrev boka mens han var i ferd med å bli blind og visste at han hadde kort tid igjen å leve. Det blir bakteppet for refleksjonene: Hvordan fysisk sykdom virker inn på kroppen, hvordan det er å miste synet, hvordan det er å leve når en vet at en har svært kort tid igjen. Boka er en hyllest til livet og alt som er rundt oss. Den handler om å se fargene og se verden, å sanse. Jeg tenker ikke at det er en utstillingsserie om boka eller en hyllest til Jarman. Det er heller sånn at utstillingene er inspirert av boka. Jeg er interessert i fargetematikken og betydningen den har innen kunsthistorien, filosofien og andre disipliner.
I Chroma I ga du kunstnerne en tittel å lage et verk ut fra. I Chroma III virket det som lys og fargespekter var et omdreiningspunkt, men i de to øvrige utstillingene er ikke rammeverket like fremtredende. Hvordan har prosjektet utviklet seg gjennom dette halvannet året?
– Jeg ville at utstillingene i hovedsak skulle bestå av nye verk, og jeg ønsket å legge til rette for synergi mellom de ulike kunstnerne som er med i prosjektet. I Chroma I hadde jeg et ord som forslag til utgangspunkt til hver av kunstnerne – Silver, Red, Shadow, Black og Translucence. I den neste utstillingen valgte de som var med selv en farge eller et ord. I de to siste har det ikke vært knyttet direkte til ord. En del av verkene er koblet til noe som er omtalt i boka, andre er laget med farger som tema. Jeg ønsket at Chroma skulle ha stor spennvidde. Jarman selv arbeidet med film og teater, han skrev, lagde collager og eksperimenterte med ulike medier. Og han var politisk aktivist, for de homofiles rettigheter og i kampen mot AIDS.
Billedkunst, musikk og litteratur er formater som gjerne krever helt ulik type fokus av publikum. Du har hatt med forfattere som først og fremst er vant til å forholde seg til bokformatet. Hvordan har du jobbet med dem for å komme frem til noe som kan vises på en utstilling?
– Forfatterne skrev tekster, deretter så vi på ulike muligheter for hvordan teksten kunne presenteres visuelt i utstillingen. Én tekst ble trykket på tekstil, én ble vist som et videoarbeid og noen tekster ble presentert på ark på vegg eller i svarte notatbøker. Arbeidene ble laget til stedene de skulle vises, og dermed har også de fire ulike utstillingsrommene vært avgjørende.
Mange billedkunstnere jobber fritt med tekst og musikk. Du har tatt dette noen skritt videre ved å plassere etablerte musikere og forfattere i et utstillingsformat. Har du en ambisjon om å påvirke andre fagområder?
– Ambisjonen min er å lage gode utstillinger og prosjekter. Volts profil er et gjennomtenkt kuratorisk valg fra min side, men det er ikke knyttet til noen agenda for mer tverrfaglighet i andre felt. Jeg er interessert i kunstnernes praksiser og kvaliteten på det de lager. Forfatterne, musikerne, designerne og scenografen som er med i Chroma har alle arbeidet med for eksempel performance, foto, scenekunst eller utstillinger tidligere, men for flere av dem var utstillingsformatet nytt. Jeg har selv bakgrunn fra flere ulike felt – teater, scenekunst, litteratur, billedkunst, musikk – og dette påvirker hvordan jeg arbeider med utstillinger og prosjekter.
Du er tilbakeholden med hva du sier om verkene og sammensetningen av arbeider i utstillingene. Vi får introduksjonen om Jarmans bok og kunstnerbiografiene, men mellom disse to ytterpunktene er det sparsomt med informasjon.
– Jeg liker at publikum selv møter arbeidene i rommet og ser arbeidene, og jeg har ikke med tekster om de enkelte verkene. Det blir fort en vane hvordan en ser kunst, og særlig på gruppeutstillinger – en plukker med seg et kart og bruker gjerne mer tid på å lese beskrivelsen av verket enn å se på det. Jeg har prøvd å bryte opp dette mønsteret. Det er også et dilemma med tekstproduksjon til nyproduserte verk. Ideer til tekster er for meg noe som kommer i møte med verket.
