I morgen, lørdag 17. mai, åpner Palestine Museum Scotland i Edinburgh og blir med det Europas første museum for palestinsk kunst.
Museumsdørene åpnes idet vi markerer 77 år siden Al-Nakba (arabisk for «katastrofen»), da 750 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem på grunn av opprettelsen av staten Israel. Dørene åpnes under et pågående og stadig mer grotesk folkemord. På Gaza ligger kulturarven i ruiner, kunstnere er også blant de tusener drepte. Palestinske kunstnere og deres støttespillere blir møtt med kansellering og sanksjoner mange steder i verden, mens pro-palestinske demonstranter opplever politivold og straffeforfølgelse. I USA risikerer utenlandske demonstranter deportasjon. Det virker samtidig som at mange med makt i både kunstverden og utenfor, foretrekker stillhet framfor solidaritet med palestinere.
– Det var mer medieoppmerksomhet om løgnen om at Hamas hadde halshugget 40 israelske babyer enn det har vært om de over 18 000 drepte palestinske barna på Gaza, sier kunstneren Samer Abdelnour, som stiller ut to skulpturer i det nye museet.
Han tror dette skyldes rasisme og en normalisering av at palestinere liksom «skal» bli drept.
– Kunstnere samler bevis. Vi dokumenterer og reproduserer, sier han.
Abdelnour er samtidig, i likhet med mange andre, opptatt av at kunsten han lager, snakker uavhengig av hans bakgrunn.
– Selv om Palestina har formet meg, vil jeg ikke settes i bås, sier han.
Den palestinsk-jordansk-kanadiske poeten Saja Kilani, som sto på scenen i Augustine United Church i Edinburgh 1. mai under et arrangement for å samle inn penger til museet, istemmer.
– Bakgrunnen min har formet den jeg er. Men kunsten jeg lager begrenses ikke av dette. Den snakker for seg selv.
Ifølge museets grunnlegger og direktør, Faisal Saleh, sier alle verkene i Palestine Museum noe om Palestina. Fra Abdelnours knelende skulptur av en mor som sørger over sitt drepte barn, til Nabil Ananis idylliske bilde av et palestinsk landskap foreløpig uberørt av kolonialisme. Museet skal vise en større palestinsk fortelling, forteller Saleh.
Samia Halabys abstrakte maleri er kanskje det eneste verket i åpningsutstillingen som ikke byr på en åpenbar palestinsk historie ved første øyekast. Den 88 år gamle palestinsk-amerikanske kunstneren var tidlig ute med å lage kunst ved hjelp av datamaskiner på 1980-tallet. Hun har lenge vært en viktig stemme i fortellingen om palestinsk samtidskunst.
– Vi vet at Palestina er vårt hjem, sier Halaby. Over videolenke fra USA innledet hun arrangementet i Augustine United Church, med et tilbakeblikk på palestinsk kunst og kulturs lange historie.
Kirkerommet var fylt med lokale ildsjeler og andre som ville støtte det palestinske museet i Edinburgh. Kvelden bød på poesi og opera, og en auksjon med palestinsk kunst og kunsthåndverk. Det ble rift om alt fra keramikk fra Hebron, til trykk av verk som også stilles ut i åpningsutstillingen til museet.
Palestine Museum Scotland åpner i en bygning fra tidlig 1800-tall i Edinburghs Georgian New Town. Det fornemme distriktet er på UNESCOs verdensarvliste. Museet er omgitt av gallerier, restauranter og dyre leiligheter.
Saleh forteller at han lager museet for å være en motstemme til det han opplever som en verdenspresse som har tatt side med Israel.
– Mediene får det å brenne palestinske barn til å framstå som en OK ting å gjøre. Verden hadde blitt snudd på hodet om dette hadde skjedd i et europeisk land.
I Palestine Museum Scotland vil publikum få oppleve verk av kunstnere som nevnte Halaby og Anani, sammen med kunstnere som Mohammed Alhaj and Maisara Baroud, som fortsatt befinner seg i Gaza.
Dagen etter arrangementet i kirka møtte jeg Abdelnour i Edinburgh Sculpture Workshop. Lokalene byr på muligheten til å lage stor kunst. Selv lager den palestinsk-kanadiske kunstneren ganske små skulpturer og viser meg noen helt ferske i voks, rett ut av formen.
– De er figurative, men laget med mye følelse, sier Abdelnour om skulpturene som relaterer til smerten og sorgen mange mennesker på Gaza kjenner på nå.
En skulptur som Abdelnour skal stille ut i Palestine Museum Scotland på sikt, hedrer den drepte palestinske poeten Refaat Alareer og er inspirert av hans siste dikt «If I Must Die».
– Kunst kan utfordre etablerte fortellinger om Palestina og by på et mer nyansert bilde, sier Abdelnour.
Han mener Arthur Balfour og andres bidrag til det britiske imperiet og mandatperioden i Palestina, gjør Edinburgh og Skottland historisk sett medskyldige i okkupasjonen av og folkemordet i Palestina. Da Balfourerklæringen ble signert in 1917 var skotske Balfour britisk utenriksminister, men også kansler ved Universitet i Edinburgh. Senere ble han statsminister i Storbritannia.
Balfourerklæringen ga britisk støtte til å opprette en egen jødisk stat i det senere britiske mandatområdet Palestina og ses på som et sentralt grunnlag for opprettelsen av Israel i 1948.
– Balfour var en antisemitt. Han ønsket jødene ut av Storbritannia og så en mulighet ved å støtte sionistene i deres prosjekt i Palestina, sier Abdelnour.
Abdelnour underviser også ved Universitetet i Edinburgh. Han har sammen med andre universitetsansatte og studenter kjempet for at universitetet skal ta tydelig stilling og deinvestere fra Israel. Universitetet investerer i selskaper som Alphabet og Amazon, som lager KI og våpenteknologi som brukes av det israelske militæret. Abdelnour underviser blant annet om bedrifters samfunnsansvar og bruker Alphabet, Amazon og særlig prosjektet «Nimbus», som eksempler.
– Jeg tror ikke jeg hadde fått lov til å inkludere dette i undervisningen ved noe universitet i Nord-Amerika, sier han.
Etter stort press jobber universitetet i Edinburgh med å fornye policyene sine, men Abdelnour syns det går for sakte.
– Det er «tryggere» for store institusjoner å ikke handle, sier han.
I tillegg til det historiske bakteppet, kan det også være naturlig å tenke på en mulig fellesnevner i form av palestinsk og skotsk frigjøringskamp. Skottland har vært en del av Storbritannia siden 1707. 46 prosent av voksne skotter ønsker at Skottland skal løsrives fra britisk styre. Det er i dag en politisk kampsak hvorvidt det skal tillates en ny folkeavstemming om skotsk uavhengighet.
Museumsdirektør Saleh mener det er mer tilfeldig at det er Skottland som har blitt vertsland for det nye palestinske museet. Han ønsket først å åpne et europeisk museum for palestinsk kunst i den forlatte israelske ambassaden i Dublin.
– De irske myndighetene ville heller prøve å få den israelske ambassadøren tilbake. De er redde for Trump, humrer Saleh over en kaffe på kafeen tvers over gata for det kommende museet.
London var også en mulighet for det palestinske museet, men det viste seg å være for dyrt. Saleh ble tipset om muligheter i Edinburgh av lokale støttespillere. Den palestinsk-amerikanske museumsdirektøren og entreprenøren estimerer at det har kostet 525 000 kroner (50 000 amerikanske dollar) å realisere museet.
Palestine Museum Scotland er Salehs andre museum. Han driver også Palestine Museum US i Connecticut i USA. Det blir imidlertid stadig vanskeligere å kritisere Israel i USA. Saleh ønsker å åpne et palestinsk museum i Chicago, som har USAs største palestinske befolkning. Han jobber for å få finansieringen på plass. Offentlig støtte til et palestinsk museum er ikke en mulighet.
– Vi lever egentlig på lånt tid i USA, sier Saleh og ler.
Han venter nærmest på at noen skal «angi» ham til Trump-administrasjonen for å stille ut palestinsk kunst. I så fall venter arrestasjon og deportasjon, hevder han, på en måte spøkefullt, men allikevel ikke. Museet kan også straffes indirekte ved at sponsorene mister skattefradrag, men Saleh er ikke så veldig bekymret for at det vil påvirke driften av det amerikanske museet. Motivasjonen er for stor og saken for viktig.
– Det er over 55 dager siden en eneste brødbit kom inn i Gaza. 2,2 millioner mennesker sulter og tørster i hjel. USA og Israel er ansvarlige, mens resten av verden ser på, sier den 74 år gamle museumsskaperen.
Kunstnere bør heve stemmen, mener Saleh, og nevner irske Kneecaps opptreden på Coachellafestivalen i USA og No Other Land, dokumentaren som nylig vant en Oscarpris og filmskapernes tale på prisutdelingen. Han sier han tror på kunsten, og at kunstnere har en unik posisjon til å utfordre det som presenteres i mediene.
På spørsmål om hvorvidt kunstnere burde boikotte institusjoner og festivaler som bidrar til okkupasjonen av Palestina, eller om de heller bør bruke disse plattformene til å snakke om Palestina, svarer Saleh at begge deler bidrar og er bedre enn ingenting.
– Kunstnere bør bruke de plattformene de får til å støtte sannhet og rettferdighet.
Saleh legger til at han ønsker at museer og kulturinstitusjoner skal vise mer solidaritet med Palestina.
– De må stå opp imot folkemordet og bruke ordet «folkemord». Det som skjer i Gaza er definisjonen på et folkemord, sier Saleh, og viser til at Gaza ligger i ruiner.
Museer som Tate i London stiller ut palestinsk kunst samtidig som de anklages for å ha samarbeidspartnere som bidrar til folkemordet på palestinere.
– Vi må anerkjenne at mange som støtter disse museene økonomisk også støtter Israel og dermed får mye makt, sier Saleh, som ønsker seg flere uavhengige museer som ikke kontrolleres av rike sponsorer. Han trekker paralleller til det amerikanske universitetet Columbia som føyer seg for sionistiske sponsorer og har vært arena for arrestasjoner av studenter som demonstrerer for Palestina.
– Ytringsfriheten trampes ned på grunn av det «palestinske unntaket», sier Saleh, som mener palestinere dehumaniseres, særlig av pressen.
– Museene som nå skyr Palestina, var de samme som markerte støtte for Ukraina. De støtter frihet, men ikke når det gjelder palestinere.
Med bakgrunn i dette har han bestilt et spesifikt verk av kunstneren Hamada Elkept, opprinnelig fra Gaza og i dag basert i Brüssel. Elkept maler som regel mennesker, men Saleh ønsket et bilde av hunder.
– Verden bryr seg ikke palestinske mennesker, men kanskje de bryr seg om palestinske hunder.
