Hvordan kan man forstå de mindre institusjonenes betydning i kunstens økosystem? Det er et av de sentrale spørsmålene når over 40 mindre kunsthaller fra de skandinaviske landene nå organiserer seg i et nytt nordisk nettverk, som har som uttalt formål å «ta for seg spørsmålet om kunstens verdi».
Det nye nettverket er basert på tre eksisterende sammenslutninger av kunsthaller: Foreningen af Kunsthaller i Danmark som har vært aktiv siden 1992, samt Klister i Sverige og Kunsthallene i Norge, som begge tok form i 2011.
Nettverket vil bli lansert med en mottakelse ved åpningen av Documenta 14 i Kassel 8. juni, og arbeider mot et stort symposium som skal finne sted i Oslo 9.–11. mars neste år. Dette symposiet vil ta utgangspunkt i en rapport som skal produseres i løpet av høsten. Rapporten, som skal skrives av frilanskurator Jonatan Habib Engqvist og Nina Möntmann, professor i kunstteori og kunsthistorie ved Kungl. Konsthögskolan i Stockholm, vil ut ifra en nordisk kontekst fokusere på samtidskunsthallenes kunstneriske, sosiale, samfunnsmessige og økonomiske verden.
Styreleder for Kunsthallene i Norge, Oslo Kunstforenings kunstneriske leder Marianne Hultman, forteller til Kunstkritikk at nettverket springer ut av en kontinuerlig dialog over landegrensene.
– Da Kunsthallene i Norge ble grunnlagt var det naturlig å ta kontakt med de danske og svenske søsterorganisasjonene, sier hun.
Hultman forteller at den norske organisasjonen også i et års tid har vært i dialog med den franske kunsthallorganisasjonen d.c.a. (Association francaise du développement des centres d’art), og at de sammen har begynt å undersøke mulighetene for å danne et europeisk nettverk av små og mellomstore kunsthallsorganisasjoner.
– Jeg legger merke til at Bergen Kunsthall ikke er med her, mens Fotogalleriet, som jeg ikke uten videre ville tenke på som en «kunsthall», er med. Videre er både Oslo og Tromsø Kunstforening med, og Kalmar konstmuseum. Hvordan definerer dere begrepet «kunsthall» i denne sammenhengen? Hvem er det relevant å ha med – og ikke?
– Vårt fokus ligger på institusjoner som deler visjoner og mål, og der virksomheten fungerer som en kunsthall. Hvilken organisasjonsstruktur medlemmene våre har, spiller mindre rolle. Foreningens formål er å ivareta de norske kunsthallenes interesser og å formidle kunnskap om kunst og kunstens plass i samfunnet nasjonalt og internasjonalt. Det som binder våre medlemmer sammen er visjoner og mål, snarere enn organisasjonsstruktur. Når det gjelder svenske Klister, så legger de fokus på små og mellomstore institusjoner utenfor storbyregionene, så der kan både kunsthaller og museer være medlemmer.
– I pressemeldingen dere har sendt ut, skriver dere blant annet om et behov for å «skape dialog om de verdiene som skapes – utover besøkstall og medieoppmerksomhet». Opplever dere at de ikke-kommersielle, kunstneriske verdiene som kunsthallene forvalter står under press og må forsvares?
– Det handler kanskje mer om et behov for å løfte frem og tydeliggjøre det oppdraget som de mindre og mellomstore kunstinstitusjonene har. I diskusjonene om kunstfeltet faller vi ofte mellom flere stoler. Vi regnes til det etablerte feltet, men vårt oppdrag skiller seg både fra de kunstnerdrevne initiativene og de store institusjonene.
– Det som er viktig for våre respektive organisasjoner er den gjensidige utvekslingen. Vi arbeider med liknende spørsmålsstillinger, og har derfor mye å lære av hverandre. De små og mellomstore samtidskunstinstitusjonene lever ofte på nåde, og mange av våre institusjoner er også underfinansiert, kanskje nettopp fordi oppdraget ikke er tydelig nok. Utenfor feltet kan det være vanskelig å forstå forskjellen mellom et museum og en kunsthall. Samtidig kan våre utstillingsprogram oppfattes som smale, siden vi ofte introduserer kunstnerskap. Dette er en styrke, men det gjør oss også sårbare, sier Hultman.