Det var ikke Christian Krohgs maleri Leiv Eiriksson oppdager Amerika fra 1893 som lokket meg til å bruke lørdagen på Nasjonalmuseet, men et arrangement i museets pågående serie Skeiv islamsk kunst. Men ja, nå henger altså Krohgs maleri der, litt bortgjemt i en korridor i første etasje, hentet frem fra magasinet etter å ha vært gjenstand for en intens og giftig debatt. Da jeg kikket bort dit satt en liten rekke med mennesker på benken rett ovenfor bildet, men om de satt der for å aktivt studere det og «gjøre seg opp sin egen mening», slik direktør Karin Hindsbo inviterte til, eller om de bare hadde funnet et sted å hvile seg, aner jeg ikke.
Dessverre er det ofte ikke de viktigste diskusjonene om kunst som når de store mediene og som blir kommentert av alt fra avisenes kulturavdelinger til internettroll, komikere og populistiske politikere. Det gjelder også «Krohg-gate», som med rette har blitt kalt en storm i et vannglass. Isolert sett er det ikke særlig viktig om akkurat dette maleriet til Krohg er på utstilling eller i magasinet, når han er representert med 13 andre malerier i samlingsutstillingen og alle fortsatt er hjertens enige om at han er blant landets historisk sett viktigste malere. Når jeg likevel tenker at saken er verdt en kommentar, handler det særlig om hvordan debatten har utspilt seg.
Utgangspunktet var en nokså streit faglig debatt om Nasjonalmuseets samlingsutstilling i avisen Klassekampen. Kunsthistoriker Steinar Gjessing, blant annet kjent som kunstrådgiver for et par av landets rikeste menn, næringslivslederen Stein Erik Hagen og oljefondsjef Nikolai Tangen, rettet kritikk mot de kuratoriske valgene som er gjort, og fikk svar på tiltale fra fem av museets kuratorer. Det handlet da ikke spesifikt om Krohg, men om ulike syn på den aktuelle samlingspresentasjonen og på kanonbegrepet, som Nasjonalmuseet utfordrer, blant annet ved å vise flere kvinnelige kunstnere og arbeide for et større mangfold. Men så kom samlingsdirektør Stina Högkvist, i et intervju i Aftenposten 18. februar, til å kalle det magasinerte maleriet Leiv Eiriksson oppdager Amerika for «kolonialistisk». Dermed var hundre og ett ute, for der gikk åpenbart grensen for hva visse folk kunne tåle av nye blikk på kulturarven.
«Bildet er en romantisering av nordmenn som dro til Amerika. Det er et kolonialistisk bilde», sa Högkvist, og mange har påpekt at hun gitt dagens debattklima burde ha forutsett reaksjonene som kom. Dagen etter at artikkelen var publisert, rykket hun ut og beklaget og hevdet at hun ikke mente bildet var kolonialistisk. Kort tid etter rykket også Hindsbo ut for å forsikre om at museet ikke driver med «kansellering» og annonserte at maleriet skulle hentes frem og være tilgjengelig for publikum i en fireukersperiode.
Om måten Högkvist formulerte seg på var uforsiktig, så mener jeg for min del at det er et større problem at hun trakk uttalelsen tilbake, fremfor å utdype den. For ikke bare virker det åpenbart at hun egentlig mente det hun sa, hun hadde også helt rett. Enhver som har fått med seg at den eurosentriske forestillingen om å «oppdage» et allerede befolket kontinent er en grunnleggende kolonialistisk idé, forstår at tittelen i seg selv er nok til å slå fast at bildet har en ideologisk slagside. Men også konteksten maleriet ble til i, kan vanskelig kalles noe annet enn kolonialistisk.
Professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, Øystein Sjåstad, som har europeisk maleri i perioden 1860-1900 som spesialområde og har forsket på Christian Krohg, redegjør i et essay i Morgenbladet 24. februar for bildets historie. Bildet vant en konkurranse utlyst av en gruppe norskamerikanere som ønsket seg et heroisk bilde av Leiv Eiriksson til visning på Verdensutstillingen i Chicago i 1893, som var viet en markering av 400-årsjubileet for Christopher Colombus’ «oppdagelse» av det amerikanske kontinentet. Sjåstads beskrivelse av bildets kontekst er utvetydig: «Man må huske at verket var del av Chicago-utstillingens ideologi, der europeerne ble stilt ut i The White City, mens ikke-hvites kulturer ble fremvist i en egen avdeling med landsbyer der urfolk ble stilt ut som dyr. Dette inkluderte flere amerikanske urfolksstammer og samer. Krohgs bilde oppsto dermed ikke i en nøytral kontekst, men i en kolonial og rasistisk kontekst.»
Sjåstad påpeker også at maleriet Leiv Eiriksson oppdager Amerika for det meste ikke har hatt noen sentral plassering i samlingsutstillingen: «Det er et verk som alltid har måttet bevege seg opp og ned av magasinene, og det er først i vår tid bildet er blitt et nasjonalt ikon». Oppdragsgiverne i Chicago syntes ikke det var nasjonalromantisk nok, og donerte det til Nasjonalgalleriet i 1900. Siden har bildet ifølge Sjåstad for det meste vært å se i Sjøfartsmuseet, bortsett fra i periodene 2002-2005 og 2011-2019, da det hang i trappeoppgangen til Nasjonalgalleriet – og under naziregimet på 1940-tallet, da det ble vist sammen med en byste av Vidkun Quisling. «Bildet uttrykker kolonial heroisme og hvit makt på sitt mest opplagte: Det var en del av norskamerikanernes ideologi-apparat, og senere nazistenes. I dag har maleriet samme funksjon for høyreradikale», skriver Sjåstad.
At maleriet «uttrykker kolonial heroisme og hvit makt», er naturligvis ikke i seg selv en grunn til å ikke vise det. Men det ville ha vært et ganske spesielt og problematisk signal, dersom Nasjonalmuseet hadde valgt å la det bildet ha en like prominent plass ved åpningen av det nye museet som det i en periode hadde på det gamle Nasjonalgalleriet.
I stedet møtes man nå av samiske Máret Ánne Saras Pile o´ Sápmi (2017), og det er opplagt å lese dette skiftet som en vilje til fornyelse fra museets side, et ønske om å fremme en mer tidsmessig forståelse av hva et nasjonalmuseum kan være. Saras verk er en protest mot den norske statens behandling av det samiske folket, og da handler det vel å merke ikke om fortidens overgrep, men om de bruddene på urfolksrettigheter som fortsatt pågår – senest i dag tidlig våknet vi til bilder av politi som på regjeringens ordre bærer bort koftekledte ungdommer som demonstrer for samiske rettigheter. Man kan innvende at Nasjonalmuseets sentrering av dette verket er et kosmetisk grep snarere enn et tegn på grunnleggende strukturelle endringer. Avkoloniseringen er i alle fall ikke kommet for langt, slik enkelte ser ut til å mene, verken i eller utenfor museet.
En ting som er helt tydelig, er at mange presumptivt oppegående mennesker her i landet trenger en bedre forståelse av hva kolonialisme egentlig er, og hva som har vært, og fortsatt er, Norges rolle i fortidens og dagens kolonialistiske strukturer. Om det er en tendens i hele Skandinavia til å bagatellisere den nordiske kolonialismen, virker troen på nasjonal eksepsjonalisme ekstra påtakelig i Norge, noe som nok har med å gjøre at frigjøringen fra henholdsvis Danmark og Sverige er en så sterk del av det norske nasjonale narrativet. Det passer rett og slett dårlig med den norske selvforståelsen å være ansvarlige for kolonialisme, snarere enn ofre for den.
I pressemeldingen Nasjonalmuseet sendte ut om at de ville hente maleriet frem fra magasinet, loves det etter hvert «formidlings- og debattarrangementer» om bildet, noe som høres ut som en strålende idé, i alle fall om disse arrangementene blir en arena for kunnskapsdeling og saklig diskusjon. Nasjonalmuseet kan ikke bare være et sted hvor folk overlates til å gjøre opp sin egen mening, det må også være et sted hvor folk kan hente den kunnskapen de trenger for at oppfatningene de sitter igjen med faktisk er informerte.
Om det var klokt av museet å hente frem bildet fra magasinet, avhenger i stor grad av hvordan det kontekstualiseres. Når det hittil er fagpersoner utenfor museet som har stått for den historiske kontekstualiseringen, fremstår det som et svakt og defensivt trekk. Jeg håper ikke Nasjonalmuseets retrett i denne saken vil medføre at flere museumsledere lar seg skremme fra å stå for sine faglige avgjørelser i offentligheten. Nasjonalmuseet står snart overfor et direktørskifte, når Hindsbos åremål utløper 1. juni. Det er grunn til å håpe at den som tar over direktørstolen vil være en person som klarer å være tydelig på museets faglige integritet i møte ikke bare med en brutal medievirkelighet hvor anti-intellektuelle, populistiske krefter får sette agendaen, men også overfor Stortingspolitikere både fra høyre- og venstresiden, som den siste drøye uken har vist seg å være litt for ivrige til å mene noe om hvordan Nasjonalmuseet skal forvalte oppdraget sitt.
