Blant de mange kommunale kulturkuttene som har herjet landet det siste året, var et forslag fra administrasjonen i Skien, en småby et stykke sørvest for Oslo, om å kutte finansieringen til Spriten Kunsthall. Forslaget møtte protester fra kunstmiljøet, særlig lokalt, men også nasjonalt i form av en underskriftskampanje. I motsetning til hva som har vært tilfelle i en del andre høyrestyrte kommuner, endte politikerne i Henrik Ibsens fødeby, som i nærmere tjue år har markedsført seg som «Kunstnerbyen Skien», med å lytte til kritikken, i alle fall hva Spriten angår. Kommunestyret vedtok til slutt å sikre kunsthallen en ny tiårig leiekontrakt i de særegne lokalene til en gammel nedlagt trespritfabrikk på Klosterøya rett utenfor Skien sentrum.
Det høye, smale bygget har huset et atelierfellesskap siden 2007, og kunsthallen, som presenterer seg som «en produserende kunsthall som har fokus på å legge til rette for at kunstnere skal få jobbe frem nye prosjekter», ble åpnet for publikum i 2012. Siden 2013 har Spriten også drevet konsertserie og forlag, og i 2023 etablerte de et grafikkverksted. I det hele tatt fremstår stedet som et godt svar på hva som trengs, for å få kunstnere og andre kulturinteresserte til å velge å bosette seg utenfor de største byene – og for å få kritikere fra Oslo til å ta turen, selv om det skal innrømmes at det var mitt første besøk da jeg var der og så Vanna Bowles’ utstilling Deviant, som vises ut denne uken.
Strengt tatt er de spesielle lokalene nesten verdt besøket i seg selv – vel å merke for den som er i stand til å gå i trapper, for det finnes ingen fungerende heis. Det å se en utstilling i Spriten Kunsthall er delvis en liten leksjon i industrihistorie, selv om den spesielle arkitekturen ikke gis noen forklaringer, men snarere gir rom for undring, spekulasjoner og googling. Bygget er på ingen måte laget for å vise kunst i, noe som jo kan være utfordrende, men som også inviterer til stedspesifikke verk som går i dialog med omgivelsene. Bowles’ utstilling gjør nettopp det. Det å klatre oppover i bygget er en slags oppdagelsesreise som byr på stadig nye romformater, okkupert av en rekke surrealistisk-mytologiske vesener, de fleste i krysningsfeltet mellom menneske og fugl.
Utstillingen består dels av minutiøst utførte figurative tegninger – konsekvent holdt i svart på hvitt og hvitt på svart – dels av skulpturer laget av papp, også disse i svarthvitt. Skulpturene likner en slags forkroppsliggjorte tegninger, som om tegningene har løsrevet seg fra bildet og tatt steget ned fra veggen. I serien Growth (2013), som ikke vises her, visualiserte Bowles denne overgangen: tegningene viste sengeliggende mennesker i et sykehusmiljø, alle med ulike plantevekster voksende ut fra kroppene, i form av skulpturelle elementer som strakte seg ut fra bildet. Blant dem var en kvinne med en hånd med fingre som ble til lange, tørre kvister, hengende fra bildet og ned mot gulvet.
I Deviant er det grensen mellom menneske og dyr som utviskes, og altså særlig mellom menneske og fugl. Både i tegningene og i skulpturene møter vi vesener med menneskekropp, men med fuglehoder, vinger og klør. Den kroppslige overskridelsen er tildels seksuelt ladet: en figur stikker ut fra veggen med baken blottet mot de besøkende; en annen med fuglehode, pupper og penis sitter i en avslappet og selvnytende positur med tungen hengende ut av nebbet og flere av tegningene viser bondage-motiver. Samtidig kobler utstillingen seg på ulike mytologiske og religiøse forestillinger og motiver fra kunsthistorien. Særlig er det nærliggende å tenke på egyptiske guder med dyrehoder – guden Horus var utstyrt med hodet til en falk – og kristendommens bevingede engler. Men snarere enn figurer med forbindelser til noe guddommelig, oppfatter jeg Bowles’ verk som iscenesettelser av en tilstand hvor en slik forbindelse er tapt.
Ikke minst gjelder det den åtte meter høye skulpturen som er laget spesielt til utstillingen, og som vises i «tårnrommet», det rommet i Spriten hvor det er høyest under taket. I kraft av det overmenneskelige formatet får denne kvinnelige figuren med hodet til en rovfugl en mektig aura, men om den troner på høye klør, er den både armløs og vingeløs, og der øynene skulle ha vært er det to gapende svarte hull. Stemningen i utstillingen er temmelig dystopisk, og vist i en industriruin som Spriten, blir det hele nærmest postapokalyptisk. Det slår meg at mitt yngre og mer gotisk anlagte nittitalls-jeg nok i større grad hadde klart å relatere til utstillingen på det følelsesmessige planet som jeg får inntrykk av at den inviterer til.
