Da jeg kom inn i utstillingen Like før. Sidsel Paaske (1937-1980) på Museet for samtidskunst i Oslo gikk jeg heldigvis inn i Banksalen først. Den er fint iscenesatt, med tre dominerende verk: Utover gulvet i det store rommet ligger Paaskes Blått brev: de fire temperamenter, et nesten 40 meter langt papirarbeid som hun opprinnelig lagde til Molde Jazzfestival i 1979. På fondveggen midt i mot presenteres et utvalg emaljearbeider. Og på den høyre veggen har kurator Stina Högkvist plassert 14 tegninger som utgjør et konsentrert argument om dette mediets posisjon i Paaskes kunstnerskap.
I 1979 var Paaske 42 år gammel og relativt etablert. Hun var sentralt plassert i norsk kulturliv, med forbindelser til litteraturscenen, musikkscenen, kunstscenen og kunsthåndverket, og hadde etablert et uttrykk som omfattet både 60-tallets eksperimenter og 70-tallets demokratiske og politiske tendenser. Poeten Jan Erik Vold kaller henne likevel i katalogen «en dronning uten et rike». Hun fikk heller aldri anledning til å erobre noe rike, men døde allerede i 1980.
Vold påpeker at det knapt fantes kritikere som fulgte henne. Det samme gjalt mange av hennes samtidige, kan vi tilføye. Når interessen uteble, søkte Paaske seg til stadig nye medier og uttrykk, og resultatet er en verkskorpus av litt varierende karaktér og kvalitet. Men i like stor grad er det et livsverk som stiller spørsmål ved den tradisjonelle kunsthistorieskrivingen.
Blått brev er plassert på en lav sokkel i ubehandlet kryssfinér som tar 1970-tallets radikale og jordnære estetikk inn i den pompøse arkitekturen. Den blå hovedfargen i verket bølger innover i salen i lange bånd, kun brutt av røde og svarte fragmenter. Verket griper idéen om havet og vannet med lekenhet, og var opprinnelig tenkt som et partitur for musikalsk improvisasjon. Men det er selvfølgelig også en abstraksjon, en forenkling, og et konkret verk, et bilde av malerpenselens bevegelse over papirrullen. Kanskje er det et hovedverk i norsk senmodernisme, et verk som bygger bro mellom hovedstrømmen av norske, lyriske abstraksjoner på den ene siden og mer radikale, performative og gulvbaserte verk på den andre.
I presentasjonen av de 14 tegningene videreføres dette vitale anslaget. Her presenterer Högkvist den tydeligst artikulerte verkgruppen i utstillingen: tegninger utført med tusj, blekk og penn som balanserer mellom kropp, diagram og abstraksjon. Ikke minst de tegningene som er direkte kjønnsrelatert, som Kropp IV, Hold stenhårdt på greia di I og II (alle fra 1973) og Fra det indre arkiv II og IV (fra 1976) er intense og personlige vitnesbyrd fra den historiske epoken da kvinner overtok fortellingen om sin egen kropp og sin egen seksualitet. Samtidig er det en visuell og intellektuell klarhet i Paaskes måte å nærme seg disse emnene på som minner oss om at dette først og fremst er politisk, og ikke privat.
I neste nå møter vi fondveggen i den gamle banksalen. Igjen er helheten visuelt overbevisende. Her har kuratoren komponert et utvalg av Paaskes emaljebilder fra 1965 til 1980 – små, fortettede formater med intens følelse av materialitet. De fleste er abstrakte eller semiabstrakte med en organisk karaktér, andre minner om landskap, figurer eller diagrammer. Det er essensen av 1970-tallets utvidete kulturbegrep vi opplever her, den frihetssøkende folkelige fargebruken som man kunne finne i klasserom og batikkworkshops i den sene velferdsstaten, nedfelt i dette dypt ambivalente og glansfulle materialet.
Uavklart formspråk
Samtidig som vi tar inn denne overfloden av abstraksjoner på emalje, sniker det seg inn en tvil. Det er noe med de små formatene og det litt åpne og uavklarte formspråket som ikke helt overbeviser i denne museale settingen. Var Paaske maler eller smykkekunstner? Er disse arbeidene for dekorasjon å regne, eller er de kunstverk som gjør krav på en plass i historien ved siden av maleriet?
Det er på dette tidspunktet verdt å stoppe opp og reflektere over utstillingsregien. Til emaljebildene har Högkvist konstruert en spektakulær, formskjært vegg der den grove sparkelen er demonstrativt synlig. Det er en iscenesettelse som fungerer utmerket rent visuelt, samtidig antyder den at arbeidene ikke klarer seg selv. Det er som om Nasjonalmuseet har vært nødt til å konstruere en større fortelling for å kunne gi Paaske en plass i kunsthistorien.
Denne større fortellingen kommer til uttrykk i utstillingsdesignen, men den har også et navn; det er kulturhistorisk tilnærming til kunsthistorien vi her er vitne til. Vi presenteres for Paaskes notater, plakater, politiske pamfletter, smykker, bokillustrasjoner og plateomslag. Vi får se tv-programmer der kunstneren deltok og til og med en «kvinnefrise», et forsøk fra Nasjonalmuseet på å sette Paaske inn i en historisk sammenheng ved hjelp av portretter av kvinnelige kunstnere fra sin egen samling. Det er i det hele tatt en veldig snakkesalig utstilling, som benytter et mangfold av perspektiver for å fremheve Paaskes betydning. Problemet er at det gjør oss usikre. Er det slik at Paaskes arbeider ikke helt holder mål i seg selv, at de må hjelpes fram? Eller er det kunsthistorien som ikke holder mål, og som må utvides eller omskrives for å kunne romme kunstnere som Sidsel Paaske?
Fortrengt
Denne utstillingen gir ikke noe helt overbevisende svar på disse spørsmålene. Den er i det hele tatt – etter det suverene anslaget i Banksalen – av svært varierende karaktér og kvalitet. Det mest uforståelige grepet er foretatt i presentasjonen av Paaskes verk Brent fyrstikk fra 1966. For å bygge en fortelling rundt denne skulpturen har kuratoren hentet inn verk fra to andre kunstnere som har jobbet med det samme motivet: den svenskfødte amerikaneren Claes Oldenburg og danske Henrik Olesen. Henrik Olesen er plassert midt i rommet med sin monumentale Extinguished Match (based on Oldenburg 1987) fra 2010, mens Sidsel Paasches tekstilkledde og mer taktile fyrstikk er trengt ut til siden.
Högkvist gjør helt rett i å stille spørsmål ved genealogien her. Vi er vant til å tenke at nordiske kunstnere følger i fotsporene til internasjonale forbilder. Men kan det være at Paaskes brente fyrstikk fra 1960-tallet var en inspirasjon for Oldenburg på 1980-tallet? Og kunne det være at Henrik Olesen ville sitert kunsthistorien på en annen måte om han kjente til at en norsk kvinne hadde skapt en brent-fyrstikk-skulptur 21 år før Oldenburg? Dette er interessante spørsmål. Men de er ikke så interessante at de bør overskygge egenverdien i Paaskes fyrstikk. At Henrik Olesens parafrase over Claes Oldenburg «fortrenger» Sidsel Paaskes fyrstikk undergraver jo hele utstillingens idé, slik jeg ser det.
Metodisk usikkerhet
Denne utstillingen består også av en rekke montre med notater, bilder og trykksaker og fire mindre rom med hvert sitt tema: ett viser Paaskes tidlige praksis med arbeider, blant annet fra studietiden; ett er viet hennes dialog med musikken; ett er viet forholdet til litteraturen og ett er viet hennes smykker. I disse presentasjonene blir utstillingens metodiske usikkerhet manifest. Hennes engasjement på disse ulike områdene er uomtvistelig, men det kunstneriske resultatet er magert, i hvert fall slik det er presentert her. Over montrene i museets korridorer henger grupper på to og tre malerier, presentert som underordnet pamfletter og dagboksnotater. «Musikkrommet» domineres av en benk og en luftrenser, maleriene er asymmetrisk og uengasjert presentert. Smykkene settes inn i en etnografisk kontekst som skiller dem fra resten av utstillingen, i stedet for å skape en sammenheng.
Enkelte arbeider er likevel overbevisende. Illustrasjonene til Jan Erik Volds bok Hekt fra 1966 er suverene i sin grafiske enkelhet, som konsentrerte filosofiske problemer eller små haikudikt. Omslaget til den samme boken – et maleri fra 1964 – har en unik karaktér som man kan undres over at Paaske ikke utviklet videre. Maleriet er svart med en stor, rundt hvit flekk midt på, med render som brer seg utover i en sirkulær bevegelse. Det ligner en ildkule. Paaske forteller at hun skapte dette verket ved å helle et spann hvitmaling på et svartmalt lerret og deretter dreie på bildet, slik at hvitmalingen spredte seg utover mot kantene. Det er en fysikk i dette bildet som minner om actionpainting, og en grafisk enkelhet som er mer intellektuelt skarpstilt enn for eksempel de mangfoldige emaljebildene.
Også utstillingens tittelverk Like før I og II har denne blandingen av materiell lek, grafisk enkelhet og intellektuell klarhet. Her har Paaske bearbeidet to skilttavler og benyttet dem som rammer for totalt 16 tegninger utført med tusj på plexiglass. Dette er et høydepunkt i utstillingen og fortjener på alle måter en plass i den norske kunsthistorien, også i den tradisjonelle, verkssentrerte. Jeg griper meg i å ønske at alt det middelmådige og kulturhistoriske materialet skulle fjernes, slik at vi kunne få disse fremragende arbeidene presentert på en mer autoritativ måte. Jeg innser selvfølgelig at den utvidelse av det kunsthistoriske perspektivet som Stina Högkvist har foretatt har vært nødvendig, uten denne ville hun ikke klart å fange Sidsel Paaskes praksis. Og visst skulle man ønske at noe av Paaskes performative praksis var bevart, for eksempel de store maleriene hun utførte «live», til musikk. På den annen side, i fraværet av god dokumentasjon av denne delen av kunstnerskapet, skulle jeg ønske at denne brede tilnærmingen ikke hadde blitt presentert i så stor detalj, at hun hadde gjort et mer kresent utvalg og stolt på kraften i de beste arbeidene.