Etter mange tiår med anerkjennelse for sitt enorme bidrag til moderne musikk, har jamaicanske Lee Scratch Perry de siste årene fått mye oppmerksomhet og anerkjennelse for sin billedkunst, med utstillinger hos internasjonale gallerier og institusjoner. Rainford Hugh Perry, som han egentlig het, døde 29. august i år, 85 år gammel, men er for tiden aktuell på São Paulo-biennalen, og det vil være en solopresentasjon på London-galleriet Cabinet neste vår.
Det var vel i Banjul vinteren 1990, at jeg som 7 år gammel gutt først kom i kontakt med Lee Scratch Perrys kunstnerskap. Jeg fikk lov av min tante til å se filmer jeg ellers aldri hadde fått lov til å se av min kjære mor, og denne kvelden skulle filmen Countryman (regi Dickie Jobson, 1982) stå for underholdningen. Filmen er en slags blanding av en jamaicansk Rambo og en adventure-film med store innslag av rastafarikultur, og selvfølgelig reggae. Lee Scratch Perry bidro med klassikeren «Dreadlocks in moonlight», og produserte flere av låtene i soundtracket. Filmen gikk rett hjem hos meg, og jeg har sett den igjen mange ganger i årenes løp. Filmen er et viktig referanseholdepunkt for reggaemusikk, og den dukker stadig opp i forskjellige kontekster og samtaler jeg har med reggaefans. Det samme kan absolutt sies om mitt forhold til Lee Scratch Perry, et kunstnerskap som gjennom mange forskjellige miljøer og livsperioder alltid har funnet veien tilbake inn i mitt hode og univers.
Gleden var da stor da jeg rundt 2018 oppdaget at han også hadde begynt å stille ut sin billedkunst på prominente arenaer og at han var på vei til å gjøre en slags ny karriere innenfor samtidskunsten, mye takket være hans gallerist og venn Lorenzo Bernet, mannen bak suns.works i Zürich. Suns/Works er et kunstnerdrevet kommersielt galleri som de siste årene har markert seg på den sveitsiske og internasjonale kunstscenen med å vise praksiser som faller utenfor den hippe sveitsiske kunstscenen, som for eksempel en soloutstilling i fjor med den svært anerkjente tyske DJ-en Wolfgang Voigt, for å nevne noen.
Lee Scratch Perry startet sin musikalske karriere allerede tilbake i 1958, og har siden den tid lagd ekstremt mye musikk og produsert for alt fra Bob Marley til Paul McCartney og The Beastie Boys, og mange vil være enige om at han er en av de mest innflytelsesrike musikerne vi har innenfor moderne musikk. Mange sammenligner han med Phil Spector (hans bedre sider), og Keith Richards omtaler han som en slags musikkens Salvador Dalí, og en sjaman. Mye av hans musikalske suksess kom av at han stadig fant nye radikale måter å skape lyd-collager på (herav kallenavnet Scratch). Låten «People funny boy» (1968) er et av de tidligste eksemplene på sampling i historien, noe blant annet hiphop har mye å takke for. Låten er også en diss av hans tidligere kompanjong, produsenten Joe Gibbs fra Amalgamated Records.
Det er vel heller ingen overdrivelse å si at han var en av de som oppfant dub-musikken (et annet navn som bør nevnes her er selvfølgelig King Tubby), en subgenre av mer klassisk reggae-musikk som vokste fram tidlig på 70-tallet og endret sounden på reggae. Dub har også hatt en enorm innflytelse på elektronisk musikk, og moderne musikk generelt, i ettertid. Tematikken i hans lydunivers er ofte av revolusjonær, anti-kapitalistisk og Pro Black art, men alltid lekent eksperimentell og overraskende.
Collage er er noe jeg tenker mye på i forhold til min egen kunst og som en måte å se på verden generelt, og det er her Lee Scratch Perrys kunst virkelig gunner på. Hele hans persona og output blir til et stort, komplekst gesamtkunstwerk, en gigantisk collage som spenner helt tilbake til 1958, noe hans helt unike stil og måte å prate på var en stor del av. Perrys unike klesstil og utseende har fått mye oppmerksomhet i alle år, også i motebransjen, og de siste årene var han blant annet modell for Supreme og Gucci.
For en som alltid har vært opptatt av den vriene linken mellom den vestlige kanonen og ikke-vestlig kunst (primitiv kunst er et IKKE-ord her i gården) er han et friskt innslag i en ellers veldig hvit og mannlig tradisjon, neo-ekspresjonismen. Det er digg å se at en som er helt ufaglært som billedkunstner har så mye materiale å dra på med, og heller ingen påtatt og utslitt bad boy-attitude, som man ofte tenker på innenfor maleribasert installasjon. Installasjonene hans inneholder alt fra religiøse objekter til malerier med utallige bilder av ham selv i forskjellige konstellasjoner, klær og en hel haug andre ting, ofte med tilknytting pan-afrikanisme og rastafarireligionen. Perry snakket ofte om rastafarireligionen, men var generelt skeptisk til folk med dreadlocks – en interessant selvmotsigelse.
I sommer ble jeg invitert til å organisere en utstilling på Conceptual Fine Arts i Milano, hvor alle deltagerne var kunstnere med afropeisk bakgrunn (kunstnere med forskjellig tilknytning til den afrikanske diasporaen i Europa, fremfor det nå veldig visualiserte afro-amerikanske narrativet som kunstmarkedet og kuratorer har blitt så glad i). Tittelen til utstillingen – Having a party (hope you will be there) var tatt fra en av Lee Scratch Perrys låter med samme navn fra 2008. Perry, som bodde de siste 30 årene i Sveits, bidro med flere arbeider til utstillingen. På grunn av covid-19 ble det vanskelig for han å reise fra Jamaica, hvor han oppholdt seg den siste tiden, men jeg hadde håpet på å møtes denne høsten i forbindelse med hans presentasjon på Art Basel. Det ble dessverre aldri noe av. Men som et kjent sitat fra Lee Scratch Perry lyder:
«I am an alien from the other world, from outer space, I don’t have no land, no estate, no property, no house. Not on this earth. I live in space – I’m only a visitor here.»
Mickael Marman er kunstner bosatt i Berlin og Oslo.
