Elefanten i rommet

Det var vanskelig for deltakerne på Norsk kulturråds årskonferanse i Stavanger å ikke forholde seg til den større politiske situasjonen som er oppstått etter at Donald Trump ble valgt til president i USA. Temaet for konferansen, som fortsetter i dag, er kunst- og kulturkritikk, en journalistisk og litterær sjanger som alle konferansedeltakerne var skjønt enige om at er både utsatt og viktig. Men hvor viktig er den, sett i lys av det amerikanske valget? Når en kandidat som åpent spiller på hat, løgn og splittelse kan velges til president i verdens viktigste land blir vi nødt til å sette vår interesse for kunstkritikk inn i en større sammenheng, antydet flere av bidragsyterne.

Theodor W. Adorno (1903-1969), ble trukket frem allerede i åpningsforedraget, som representant for den kritikken som ikke bare ser på de kulturelle produktene – enten det er litteratur, musikk, bildekunst eller scenekunst – men som også evner å sette kunsten inn i en større sosial sammenheng. Den amerikanske kritikeren James Miller, som også er professor i politikk, satte Adorno opp mot to andre historiske figurer: Matthew Arnold (1822-1888), som trodde på den objektive kritikken og Oscar Wilde (1854-1900), som tok til ordet for å se kritikeren som kunstner. Miller tok klart stilling for Adorno, men ble imøtegått av sin opponent, forfatteren Ida Lødemel Tvedt, som mente at Oscar Wildes estetiske posisjon var det beste utgangspunktet for å kunne gjøre motstand mot den politiske utviklingen, det hun kalte «to conquer bullshit».

Adorno er, som vi vet, ikke noe enkelt forbilde for den sosialt engasjerte kritikken, for hva mente han egentlig med sitt berømte påstand «å skrive poesi etter Auschwitz er barbarisk»? Antakeligvis at kunsten måtte forholde seg til den politiske situasjonen, ikke late som om verden var den samme før og etter Holocaust. En slik sosialt engasjert eller «dialektisk» kritikk er ikke mindre aktuell nå mot slutten av 2010-tallet, et tiår som ligner mer og mer på 1930-tallet. Men kan kritikken gjøre en forskjell? En lokalpolitiker fra Stavanger spurte professor Miller om han mente, i lys av det amerikanske valget, at «vi» – kultureliten – sto for langt fra folket? «You betcha!» – det kan du være helt sikker på – svarte Miller. «Jeg vil ikke ha noe med de menneskene å gjøre.»

Miller fremsto som en blanding av resignert og realistisk, og ble ikke imøtegått på dette av de andre konferansedeltakerne. I stedet ble det en dag med velmente refleksjoner rundt kritikkens betydning, med den politiske situasjonen som klangbunn.

Kulturminister Linda Hoftstad Helleland (Høyre), som var på scenen før James Miller, ga programmatisk uttrykk for kritikkens betydning uten å love noen politisk satsning på området. Hvorfor er kritikken så viktig, i følge kulturministeren? Hun svarte i tre punkter: 1) For å styrke den kollektive opplevelsen av kunsten, 2) For å øke kvaliteten på kunsten og 3) For å øke kunstens tilgjengelighet.

Det er, med eller uten Adorno, lett å ønske seg et punkt fire på denne listen, det som handler om kritikkens politiske funksjon. Men kanskje skal man akseptere at denne ligger implisitt i kritikkens formidlingsfunkjon. Den politiske kritikken er en mulighet som kan realiseres først når grunnlaget for en journalistikk og en offentlighet eksisterer. Akkurat så prekær kan situasjonen kjennes dagen etter det amerikanske valget.

Denne første dagen av kulturrådets årskonferanse handlet, mer begrenset, om institusjonen kritikk og de utfordringene den møter i overgangen til en digital æra. Medieforsker Jens Barland, med erfaring fra Stavanger Aftenblad og Aftenposten, ga situasjonen i klartekst: «Kulturjournalistikken har sovet i timen.» «Den har lave klikkrater.» «Det er ikke lenger tilstrekkelig med en anmeldelse som fungerer som en hilsen hjem til forlag og forfatter.» Løsningen ligger, i følge Barland, i fornyelse og tilpasning. Kulturjournalistene og kritikerne må tenke bredere sjangermessig og bransjemessig. Men muligheten er der, fremholdt medieforskeren. For i de sosiale mediene er et nisjetidsskrift like stort som Aftenposten, det gjelder bare å ha den rette sosiale mediestrategien.

Utover dagen oppsto det en konsensus. «Kritikerne har ikke tatt inn over seg demokratiseringen,» mente kritiker Anki Gerhardsen. «Vi må snakke til og med allminnelige folk, det alminnelige mennesket der ute,» sa hun, og la til: «og man må ha et budskap». Kritikerne er «uproffe og grinete», mente forfatter Hanne Kristin Rohde. «De som utøver kritikk må omstille seg,» fremholdt hun.

Hilde Sandvik, tidligere kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, mente bildekunstkritikerne var de verste: «Den kritikken som i størst grad lukker seg inne er bildekunstkritikken,» mente hun. «Særlig den litterære kritikken virker fremmedgjørende. Mens folk flokker til museene har kritikerne tatt knekken på samtalen rundt bildekunsten,» sa Sandvik, nesten agressiv i sin kritikk av kritikken.

Det er lett for denne kommentatoren å føle behovet for å forsvare bildekunstkritikken slik vi utøver den her på Kunstkritikk. Vi forsøker å utvikle en faglig kritikk som er på høyde med den bildekunsten vi kritiserer, og som også forholder seg til den prekære politiske situasjonen vi befinner oss i. Målet er naturligvis å nå ut så bredt som mulig, uten å forsake det faglige perspektivet.

Det kjennes også nødvendig å artikulere et forsvar for den kritikken som ikke er forståelig, tilgjenglig og formidlet gjennom sosiale medier. Det er også en av kritikkens funksjoner – heldigvis – å være virkelig opposisjonell, å velge bort det digitale spetakkelet. Dette perspektivet forsvant nesten helt under denne konferansen.

Men kanskje er ikke dette tidspunktet for å skille for sterkt mellom den populære og den faglige kritikken. Knut Olav Åmås, direktør for Fritt Ord og tidligere kulturredaktør i Aftenposten, var den som tydeligst avviste skillet mellom disse to dimensjonene i kritikken. Han knyttet kunstkritikken, uansett innretning, til samfunnskritikken, og artikulerte dermed det som fremstår som det store håpet under denne konferansen, nemlig at kritikken skal få økt relevans også utenfor kulturfeltet. Også Åmås pekte på at kritikken, for å få til dette, måtte manifestere seg i nye sjangre og nye medier.

Det fantes en tendens denne dagen til å stille spørsmål ved det kulturelle engasjementet som vises av deltakerne på konferansen. Ved flere anledninger omtalte deltakerne oss som satt i salen som «kultureliten». Og selvfølgelig er det sant, det fantes ingen, verken i salen eller på scenen, som ikke ønsket «mer og bedre kritikk». Samtidig skal man ikke underslå betydningen av at vi snakker sammen, også i denne lille delen av offentligheten. For alternativene vi skal velge mellom i årene som kommer er naturligvis ikke populær eller faglig kritikk, men kritikk – forstått som en liten men nødvendig del av en allmenn offentlighet – og kaos, manifestert som en politisk vilje til undertrykkelse.