Arrangørene bak årets utgave av triennalen Bergen Assembly har vært nøye med å ikke omtale denne helgens arrangement som en åpning. Det ville ha stått i motsetning til utstillingens idé: Tre parallelle kunstneriske prosjekter som utvikler seg gjennom et helt år.
Likevel har arrangørene sett behovet for å samle norske og internasjonale kunstaktører til et fire dager lang event, som går under navnet «Lansering av septemberprogrammet», fra 1.-4. september.
Under pressevisningen torsdag lignet det hele til forveksling på en vanlig biennaleåpning. Kulturbyråd Julie Andersland fremholdt at Bergen hadde ambisjon om å være den mest «åpne, vågale, kreative og innovative» byen i Norden innen 2017, før hun konkluderte selv; «det kommer vi nok til å klare». Deretter presenterte de kunstneriske lederne sine prosjekter, og pressefolk og profesjonelle gjester kunne spre seg ut i byens gater på jakt etter biennalens gallerier og events.
Organisk form
Den amerikanske kunstneren Lynda Benglis er representert med tre videoverk på galleriet Entrée. Hun er i tillegg den sentrale kunstneren i den ambisiøse gruppeutstillingen Adhesive Products i Bergen Kunsthall, sammen med fem andre kunstnere som har det til felles med Benglis at de jobber med organisk form.
Den britiske performancekunstneren Marvin Gaye Chetwynd viser Cocaine & Caviar, en installasjon av rekvisitter fra tidligere performancer i Bergens nye kunstnerdrevne galleri, Kunstgarasjen, og vil i tillegg presentere en performance fredag og lørdag.
Benglis’ og Chetwynds bidrag er kuratert av den danske kuratorgruppen Praxes, som består av Rhea Dall og Kristine Siegel. Under pressekonferansen fortalte de to om å jobbe konsentrert med to kunstnere gjennom et helt år og en rekke prosjekter og utstillinger:
– I stedet for utstillingen som en blindgate, et sted der en kreativ og kritisk prosess stopper, så har vi her i Bergen hatt muligheten til å la hvert event og hver utstilling være en åpning mot neste prosjekt, sa Dall og Siegel.
Manifestasjon
Irit Rogoff fra freethought formulerte seg på en lignende måte. Hun var overveldet og glad for at Bergen Assembly hadde gitt det politisk-akademiske kollektivet fra London denne muligheten til å delta i en utstilling.
– Dette er en sjelden mulighet til å gi komplekse vitenskaplige problemstillinger en manifestasjon i den virkelige verden. Resultatet blir forhåpentligvis nye, vesentlige forskningsspørsmål, sa Rogoff.
Freethought og den siste kunstneriske lederen, Paris-baserte Tarek Atoui, holder til i egne bygninger i Bergen sentrum; freethought har installert seg i Hagerupsgården, i tiknytning til Bergen Gamle Hovedbrannstasjon, mens Atoui har sitt hovedtilhold på det nedlagte Sentralbadet.
Maritimt
I Hagerupgården kan puplikum oppleve en serie informasjonsbaserte installasjoner; filmer, informasjonsmateriale, lyd, arkiver og publikasjoner. Det maritime er et gjennomgangstema i The End of Oil og Shipping and Shipped, politiske prosesser. The End of Oil omfatter to filmer: Mao Mollona og Anne Marthe Dyvis Oilers og Phil Collins’ Delete Beach, begge nye til Bergen Assembly. Det mest spektakulære av freethoughts delprosjekter er kanskje Infrastructure of Feeling, en installasjon som er programmert til å analysere norsk musikk og foreta bokinnkjøp på grunnlag av resultatet.
Tarek Atoui har alliert seg med kuratorduoen Council og skapt en ambisiøs og multifunksjonell lydinstallasjon i det nå nedlagte Sentralbadet. Installasjonen er også scene for en omfattende konsertserie. Hovedformålet er å utforske hvordan man kan høre med andre organer enn ørene. Under åpningen understreket Atoui at samarbeidet med døve i Bergen hadde vært intenst:
– Deltakelse og samarbeid er et av biennalens temaer, men det er mer enn et tema, det er hele min eksistens, det er alt jeg er. Alt arbeidet vi har lagt ned for å nå fram til Bergens døve og overbevise dem om at de har noe å si og at vi alle ønsker å lytte har vært helt fantastisk. Revolusjonerende.
Lanseringsprogrammet i Bergen fortsetter fram til søndag med en rekke forestillinger, foredrag, filmvisninger og seminaret The Infrastructure Summit. Både installasjonene og eventprogrammet er rikt, komplekst og utflytende.
Bergen Gamle Hovedbrannstasjon er et slags sentrum for triennalen, der også Partisan Café er installert i et spektakulært rom der røykdykkerdrakter og brannhjelmer dekker alle vegger. Caféen blir navet for et femukers program og skal ha en «feministisk, anti-normativ, antirasistisk, antifascistisk, antinasjonalistisk, queer og antikolonialistisk tilnærming til radikal gjestfrihet».