Ettersom byen så vel som byutviklingen er tatt over av private profittmaskiner, argumenterer byråkratene, må kunstnere avfinne seg med å stille ut i private rom. Eller «tilgjengelige rom», som de kaller det.
Derfor bør kanskje organisasjonen Truls Ramberg jobber for skifte navn fra Kunst i offentlig rom (KORO) til Kunst i tilgjengelige rom (K-TRO). Organisasjonen kunne da bevilget subsidier til eiendomsutviklere og deres prosjekt med å hyre inn kunstnere med stor tro på kapitalismen.
Det er i hvert fall en slik kunstfilosofi vi ser ansatsene til i Ramberg og Sundets tekst, hvor de synes å ha gitt opp en idé om det offentlige. Jeg vil heller snu om på deres argument. Nettopp fordi de private står for «omtrent 80 prosent» av eiendomsutviklingen i landet, er det nødvendig at kunsten ikke reduseres til markedsføring av dette hegemoniet.
Mer enn å være tro til kapitalismen, trenger vi kunst som sprenger innrammingen til samfunnet. På sitt beste kan kunst hjelpe oss som er vokst opp i kjøpesenteret til å lære et nytt, fremmed språk som lærer oss å se nye muligheter.
Og her ligger kjernen i min opprinnelige kommentar: Jeg er ikke mot kunst i private rom overhodet. Poenget mitt var heller at Lars Rambergs språk så vel som verk på både manifeste så vel som latente måter gikk sømløst inn i den politiske diskursen som ellers preger samfunnet.
På den ene siden, hevdet jeg, gjenspeiler verket hans Kristin Clemet og tenketanken Civitas vektlegging av at vi alle visstnok trenger mer tillit til private kapitalister. På den andre siden syntes kunstneren å utføre oppgaver eiendomsutviklere allerede gjør. Ramberg skapte «en alternativ og uformell ramme der aktører som ikke nødvendigvis allerede er i dialog» sammen kan undersøke «fremtid i fellesskap», i mine kritikeres ord. På nøyaktig samme måte inviterer utviklere til stadighet – i henhold til den særdeles svake medvirkningsparagrafen i Plan- og bygningsloven – innbyggere inn for å komme med innspill til uvesentligheter ved byutviklingsprosjekt etter alle viktige beslutninger allerede er tatt på bakrommet.
På den ene siden gir medvirkningen prosjektene legitimitet, på den andre siden fungerer medvirkningen som en ideell reklame for nok en ny bydel tilsynelatende skapt i tillitens tegn. For å unngå at kunst simulerer medvirkning og markedsføring, må vi kanskje tenke nytt om hva kunst i offentlig rom i det hele tatt er og kan være.
Av tilfeldigheter ble jeg invitert til å skrive en artikkel til en tekstsamling kalt Av historisk grunn, som ble lansert fredag forrige uke. Boken er en slags videreføring av koreografene Ingeleiv Berstad, Kristin Ryg Helgebostad og Eivind Seljeseths virkelighetsfjerne turné med samme navn. De dro land og strand rundt for å besøke de utallige nye kulturhusene, byggverk som er nok et eksempel på instrumentell reduksjon av kultur til byutvikling.
Istedenfor å avfinne seg med realitetene, vrengte koreografene heller verden. Ettersom kulturhusene var for dyre til å leies og sjelden tar risiko, satte de like godt opp sitt eget kulturhus-telt utenfor. Som de skriver i innledningen til sin nye bok – hvor de har fått med seg teaterviter Anette Therese Pettersen som redaktør – kunne de på denne måten være uavhengig av «sesongprogram, andres kuratoriske kontekster og romlige restriksjoner». De ville finne tilbake til «do it yourself (DIY)-instillingen» de mente dansehistorien var full av.
I teltet oppførte de en rekke danser til en rekke koreografer som av ulike grunner aldri hadde blitt en realitet, men som bare hang i luften som en mulighet. På den måten iverksatte de umiddelbart et alternativ, samtidig som det kom frem hva kulturhusene ikke huser. Kanskje kan vi kalle dette den realistiske kunstfilosofiens håpefulle motsats. Det var i hvert fall en slik potensialitet jeg forsøkte å beskrive i mitt opprinnelige innlegg om Økern, en potensialitet jeg er temmelig sikker på vil hjemsøke Økernsenteret i årene som kommer.
