Hvid støj
Danske kunstinstitutioner er præget af en tavshed angående krigen i Gaza, som i flere tilfælde går imod deres egne strategier. Men hvordan ser institutionelt ansvar ud i 2024?
Danske kunstinstitutioner er præget af en tavshed angående krigen i Gaza, som i flere tilfælde går imod deres egne strategier. Men hvordan ser institutionelt ansvar ud i 2024?
Det danske kunstforår er lastet med blockbustere – med glimt af eksperiment og modstandspoesi.
Kan kunsten handle om noe annet enn klima og miljø i 2024? Ikke hvis du spør norske institusjoner denne våren.
Nationalmuseum kan andas ut för stunden, konstlivet splittras av ett upprop för Gaza men alla älskar queer- och performancekonst.
Skal vi ha en fruktbar diskusjon om maktstrukturer i det norske kunstfeltet må vi se på hva ulike utstillinger får til, ikke bare pøse på med egne erindringer, slik Anna Ihle gjør.
I kommentaren Snillvasking glemmer Nicholas Norton det usynlige arbeidet kuratoren gjør.
Når forestillingerne om kunstens autonomi og forfatterens død er kørt på lossepladsen, er der bare den nøgne afsender tilbage.
Performa i New York virker så oppslukt av sitt eget selvbilde at biennalen har glemt å spørre seg hva dens kunstneriske formål er i dag.
Men billederne overlever for evigt. Postkort fra et residency.
Kunstakademiet i Agder fengsel innfrir den sosiale kunstens sjeldent innfridde løfte om en kreativ myndiggjøring av deltageren.
Ingen kurator. Ikke engang en udvælgelseskomité. Hvad sker der med Documenta? Er det tid til at begynde forfra – eller er enden nær?
Yngre performancekunstnere har tatt innover seg at publikums tid og oppmerksomhet er begrenset.
Kerstin Brätsch’ psykedeliske maleri på Munchmuseet er ekstase og arbeid på en gang.
Cecilie Norgaard på O-Overgaden er maleri om maleri på den bedst tænkelige måde.
Vivan Suter har förvandlat Moderna Museet Malmös turbinhall till en djungel.
Der er for tiden flere halvakvatiske krybdyr i København. De fortæller om attituder og mumificering. Og om hvad en udstilling muligvis er.