Nicholas Nortons kommentar Snillvasking tar for seg et problem i samtidskunsten: institusjoner som påberoper seg sosial samvittighet, men som egentlig bare fortsetter å stelle for sitt nyliberale prosjekt. De fleste med en viss kjennskap til feltet vil nikke gjenkjennende til denne snillvaskingen, men Nicholas bruker eksempler som fungerer heller dårlig. Han løfter fram to konkrete utstillinger, To Break Up With Forms på Nitja senter for samtidskunst og Jeg kaller det kunst på Nasjonalmuseet, og argumenterer for at de mislyktes med et siktemål om å «utjevne maktforskjeller» og manglet en «tydelig forpliktelse (på institusjonelt plan) eller effekt på et dypere, strukturelt nivå». Jeg deltok på begge de nevnte utstillingene og rister på hodet over Nortons anklager. Som en som har vært på innsiden av disse prosessene, vil jeg forsøke å rette opp misforståelsen og argumentere for hvorfor snille kuratorer faktisk bidrar til å anerkjenne maktforskjeller.
I Nasjonalmuseets Jeg kaller det kunst var premisset for utstillingen var at kunstnerne ikke var en del av museets samling. Heller enn å flate ut et hierarki, slik Norton hevder de ønsket, synliggjorde kuratorene Geir Haraldseth og Randi Godø makten sin til å gi kunstnere synlighet. Det dreide seg altså om en blottstillelse og problematisering av museets og kuratorens makt, ikke om en avskaffelse av denne.
Norton virker ikke å være bevisst på hvordan de ulike kunstinstitusjonene er bygd opp internt, noe som er viktig å undersøke når man tillegger kuratoren rollen som «forvalter av institusjonens selvbilde». Norton ser verken mulighetsrommet eller grensene for kuratoren i institusjonen, og glemmer det usynlige arbeidet kuratoren gjør. Utstillingsarbeidet er liksom kun «utstilling» og «utstillingstekst». Det hører vel heller til sjeldenhetene at kuratorer er institusjonen, altså kun har hensynet til arbeidsgiverens behov (og selvbilde) i tankene, selv når de er fast ansatt. Oftere opptrer kuratoren som en som forhandler mellom kunstneren og institusjonen.
Kurator for To Break Up With Forms Martina Petrelli viser i sin utstillingstekst hvor viktig jeget er i arbeidet med kunstnere, og synliggjør (i et tilgjengelig språk) sin egen rolle ved å bruke førstepersonsform, og argumentere for at valget er «et forsøk på å opprettholde nyansene og dybden i samtalene fra deres praksis». Denne formen tilgjengeliggjør både kuratoriske og kunstneriske prosesser for et publikum, noe som igjen synliggjør makthierarkiene, hvor sosiale relasjoner ikke er utvisket, men heller nevnt.
Petrelli nevner ikke utjevninger av hierarkier i sin tekst, men skriver at man som kurator kan «ta vare på hullene og broene i den antatte støttestrukturen». Norton etterlyser «konkrete eksempler på hvordan kuratorenes støttefunksjon ovenfor kunstnerne har vært annerledes her fra hva som ellers er normen». I mangel på konkrete eksempler drar han den slutningen at det kun er snakk om «kosmetiske justeringer». Som et motsvar til dette, vil jeg dele tre triks for kuratorer som vil jobbe med strukturelle justeringer. Triksene er inspirert av egen erfaring med snille kuratorer, Lotte Konow Lunds arbeid Åtte punkter for et vellykket atelierbesøk (2023), Access Docs for Artists samt samtaler med kollegaer. Denne listen vil synliggjøre noe av arbeidet som kan ligge under de synlige fillersene.
1) Den snille kuratoren tar samtalen om penger og behov tidlig i samarbeidet.
Det kan handle om økonomi, men også andre forutsetninger for produksjon. Det er et godt arbeidsmiljø når man kan være ærlig om egne behov. Da jeg ble invitert inn til arbeidet med To Break Up With Forms, spurte Petrelli meg hva som var min absolutte drømmesituasjon. Jeg sa at jeg gjerne ville bo lokalt i et par måneder for å jobbe stedsspesifikt, og at jeg ville trenge barnepass (noe som de eksisterende ordningene for prosjektstøtte ikke kan dekke). Penger ble likevel søkt, ettersom hun fortalte meg at det er viktig å adressere umulige muligheter. Det kan trigge uventede løsninger, og ikke minst er det viktig å leave a paper trail gjennom søknader og andre dokumenter, selv om man ikke får utgiftene dekket. Ved at både kuratorer og kunstnere skriver ned behovene i et budsjett, blir manglende støttestrukturer synlige.
2) Den snille kuratoren er tydelig på sitt eget verdigrunnlag
For å kunne ha et produktivt samarbeid, må jeg som kunstner vite hvor den andre står verdimessig. Bare slik kan jeg bestemme meg for om det er en kontekst jeg vil jobbe i. At jeg er på bølgelengde med kuratoren er desto viktigere å være trygg på når jeg lager nye arbeider. Petrelli var tydelig på hvordan hun tenkte, hvordan hun jobbet, hva hun ville skape rom for – både internt i institusjonen, i møte med kunstnere og ikke minst i møte med besøkende.
De fleste kuratorer som jeg snakker med forteller om hvordan de fungerer nesten som en slags megler mellom ulike grupper og roller. Ettersom mange institusjoner etterstreber et spesifikt image, så er det viktig for meg å se hvordan kuratorene reflekterer rundt dette. Jeg er ikke interessert i å være med i overfladiske prosesser eller å tilsløre makthierarkier. Jeg blir glad når jeg ser kuratorer tydelig forplikte seg, både i sitt eget forskningsarbeid og i arbeid for strukturelle endringer. Strukturelle endringer i institusjonen er et tidkrevende arbeid som ikke løses gjennom énutstilling. For å skaffe kunstnere bedre arbeidsvilkår og utvikle institusjonene våre, trenger vi som jobber med kunsten å adressere utfordringer både internt og eksternt.
3) Den snille kuratoren har en vennlig, men tydelig kommunikasjonsform
En tid tilbake snakka jeg med en kunstnervenn om hvor forvirret jeg var da en kurator hadde sendt meg en e-post som jeg oppfattet som direkte og utrivelig. Hun oppfattet den motsatt av meg, og mente at det var ryddig med en profesjonell mailutveksling uten høflighetsfraser, som holder seg til poenget. Ettersom jeg bokstavelig talt smiler når noen skriver «ha en fin dag» og blir nervøs av min elskede mors punktum i en kort sms, er det åpenbart at folk har ulike preferanser for kommunikasjon. Måten vi kommuniserer med hverandre på er av betydning, og jeg prøver å huske å droppe emojis for å bli tatt seriøst, som Dagens Næringsliv har lært meg. Samtidig tenker jeg det er sunt i et arbeidsmiljøet å kommunisere både vennlig og tydelig, og en omsorgsfull kurator etterstreber denne kombinasjonen. Jeg blir provosert når Norton reduserer en personlig form i en tekst til en «oppmyking av hierarkier» – jeg ser en arbeidsplass med rom for flere personligheter. Med det sagt, meningsløs, overfladisk snillhet er tull: Jeg har fått noen avvisningsmailer de siste årene som var så hyggelige at jeg måtte lese gjennom flere ganger for å forstå at they’re not that into you, og det er jo også irriterende.
Jeg ser i praksis at den nye, snille kuratoren, litt etter litt, dytter kunstinstitusjonene framover og implementerer nye normer for samarbeid. De snille kuratorene forsøker ikke å viske ut makten sin, men anerkjenner sin posisjon og jobber strukturelt for å skape bedre forutsetninger for kunstneres arbeid. Derfor er denne listen et slags kjærlighetsbrev til den nye snille kuratoren. Det er ikke alltid synlig i selve utstillingen, da en snill kurator vet nemlig å ikke kun peke ut (gjennom tydelige politiske verk), men også ta vare på det usynlige arbeidet, som ikke bidrar til å «mykgjøre utstillingens offentlige profil».
