Et langt, skinnende rektangel dekker hele øverste del av fasaden til det nye Nasjonalmuseet i den digitale simulasjonen projisert på veggen foran de fremmøtte. Rundt den avlange lyskilden ligger et skumrende bymiljø av trauste fasader og snøflekkede gater. At det nye museumsbygget er tenkt å ha en markant signaleffekt, er det liten tvil om. Plasseringen i vannkanten gir assosiasjoner til et fyrtårn (riktignok i en noe horisontalt strukket utgave). Morsomt å tenke på at Kunstakademiets anonyme studentgallerier 21:24 og 21:25 en gang holdt til i et bortgjemt hjørne på den samme tomten, som nå er forseglet med høye gjerder av bølgeblikk mens det nye tilskuddet til Oslos skrytende waterfront langsomt reiser seg. Men nok om fortiden. Det trettende i rekken av frokostmøter som Nasjonalmuseet arrangerer på den såkalte Mellomstasjonen, fant sted onsdag forrige uke, og skulle handle om planene for samtidskunsten i det nye museet – altså fremtiden.
Frokostmøtene er et tilbud til publikum i påvente av nyåpningen av museet i 2020. Her kan man få innblikk i byggeprosessen og planene for det nye museet etter hvert som de tar form. Tidligere frokostmøter har hatt temaer som digitale veivalg for fremtidens nasjonalmuseum, Nasjonalmuseets reise til Vestbanen og arkitekturen i det nye museet. Avdelingsdirektør for samtidskunst ved Nasjonalmuseet, Sabrina van der Leys drøyt tjue minutter lange foredrag ga imidlertid lite for den som håpet å få et innblikk i de mange faglige valgene museets stab nå står oppe i. Presentasjonen vekslet i stedet mellom plantegninger av bygget og simulasjoner av installerte verk – ispedd et og annet foto som viste staben i arbeid. Hun var nøye med å ta forbehold om at bildene vi fikk se av den kommende samlingsutstillingen, kun var skisser.
Avdelingen for samtidskunst disponerer alene nærmere 2500 kvadratmeter med fleksible og tilrettelagte arealer, hvilket gir visningsmuligheter som ikke fantes i de gamle lokalene. Blant annet vil nyinnkjøpte Bølgelengder (av Siri Anker Aurdal, 1969/2016), som sist ble vist i den nordiske paviljongen i Venezia, få plass i en «innehage». Ut fra bildene vi fikk se, virker det forøvrig som det blir en høy kvinneandel i den første mønstringen av samlingen. Verk som poppet opp under van der Leys presentasjon, og som man dermed kan anta vurderes som kandidater, var Louise Bourgois Cell VIII, Susan Hillers jukebox-installasjon Die Gedanken sind Frei (Tankene er fri), et par av Aase Texmon Ryghs Møbius-skulpturer og Inghild Karlsens Jordballong, en plastklode med en diameter på ubeskjedne 3,5 meter, kledd i tovet ull.
Kunstkritikk kontaktet van der Ley i etterkant av presentasjonen for å grave litt mer i hvilke planer de har for fremtidige utstillinger og hvilke tanker hun har om presentasjon og forvaltning av samlingen i tiden fremover.
I din presentasjon av planene for den første samtidskunstutstillingen i det nye Nasjonalmuseet var du påpasselig med å påpeke at det du viste var midlertidige utkast. Kan du likevel si noe generelt om hva vi har i vente?
Vi er midt i denne prosessen nå. Vi jobber med skisser, ideer og sammensetninger, og gjør en veldig grundig gjennomgang av samlingen. Hovedfokuset blir på norsk kunst og kunstliv, og internasjonale verk fra samlingen som disse refererer til og som tilfører en utvidet kontekst. Vi deler ikke opp mellom norske og internasjonale verk. Verkene blir presentert sammen der de naturlig hører hjemme, i tidsperioder og tema. For eksempel blir det et eget rom for Op-Art og kinetisk kunst der norske og internasjonale kunstnere presenteres sammen. Et annet eksempel er rommet for prosess- og konseptkunst, der Arte Povera er en viktig referanse. I tråd med samlingspresentasjon i hele museet blir også denne presentasjonen kronologisk, men den beveger seg også innenfor periodene med ulik tematisk tilnærming. Det blir for eksempel egne rom viet til ikke-figurativ abstraksjon rundt 1950, til politisk kunst, til pop art.
Gir det nye bygget gode vilkår for samtidskunsten?
Det nye museet er bygget som museum, hvor arkitekturen er tilpasset visningen av samtidskunst. Det åpner for å presentere verk vi tidligere ikke har kunnet vise, for eksempel verk som krever mer rom og fleksible løsninger vi ikke har hatt tidligere. Når det gjelder skiftende utstillinger, blir det fantastiske rom i den såkalte Alabasthallen, en 2400 kvadratmeter stor utstillingshall med en takhøyde på 7,5 meter. I tillegg blir det også to rom for skiftende utstillinger i første etasje, på til sammen 370 kvadratmeter.
Er det disse to rommene som vil vise skiftende samtidskunstutstillinger? Hva er planene for dette programmet?
Skiftende utstillinger av samtidskunst kommer til å bli vist i både i Alabasthallen og i de to rommene i første etasje. Bruken av rommene vil tilpasses utstillingstema og plassbehov. I Alabasthallen kan utstillinger fylle alt fra 800 til 2400 kvm.
Vil den nye bygningsmassen og samlokaliseringen by på utfordringer dere ikke hadde tidligere?
Vi opplever at det på alle måter er en forbedring. Ikke minst gir samlokaliseringen publikum mulighet til å se utviklingen av kunst, kunsthåndverk, design og arkitektur i sammenheng over tid. All Art has been Contemporary.
Hvilke tanker gjør du deg om den inneværende samlingens representativitet? Er det noen huller som det er særlig aktuelt å få tettet?
Vi kommer til å rotere samlingspresentasjonen jevnlig for å synliggjøre samlingens mangfoldige karakter og for å gi rom til forskjellige kunstretninger som finnes, og fantes, parallelt i en gitt periode. Både på 60-tallet og på 80-90-tallet eksisterte for eksempel figurativ og geometrisk abstraksjon parallelt i kunstnerisk praksis. Et annet eksempel er konseptkunst. Vi er så heldige å ha en stor bredde av både norsk og internasjonal konseptkunst i samlingen. Det gjør at vi kan lage flere forskjellige tilnærminger over tid.
«Dekolonisering» er et buzzord for tiden, særlig i relasjon til museumspolitikk. Er dette et tema for Nasjonalmuseet?
Både dekolonisering og det å kritisk analysere den kunsthistoriske kanon er spørsmål som er veldig viktige for oss å reflektere i samlingspresentasjonen. For eksempel ønsker vi å se nærmere på kunstnere med samisk bakgrunn og kunstnere fra Sentral- og Øst-Europa – avantgarden i ikke-europeiske land. Vi ser også med kritisk blikk på de jevnlig reviderte debattene om hva som menes med det «moderne», «postmoderne», «postinternett» og så videre.
Under presentasjonen din fikk man også se bilder av restauratørene i arbeidet med å demontere og pakke ned de permanente installasjonene i museets tidligere lokaler på Bankplassen, som Per Inge Bjørlos Indre Rom V og Ilya Kabakovs Søppelmannen (mannen som aldri kastet noe), et forståelig nok tidkrevende arbeid. Likevel har museet blitt kritisert for å bremse ned utstillingsvirksomheten og stanse alle utlån i flytteperioden. Er kritikken berettiget?
Flyttingen og arbeidet med det nye museet er veldig omfattende – antakelig mye mer omfattende enn vi har klart å formidle. Men vi ønsker selvfølgelig å ha et godt tilbud til publikum samtidig som vi flytter. Neste år presenterer Nasjonalmuseet fire større utstillinger, i tillegg til en rekke arrangementer. Første utstilling etter nyttår er for eksempel Troløse bilder, som undersøker det komplekse forholdet mellom bilde og virkelighet. Dette blir en stormønstring med over 40 sentrale kunstnere fra de siste fire tiårene, som John Baldessari, Gardar Eide Einarsson, Ida Ekblad, Harun Farocki, Jan Freuchen, Jenny Holzer, Alfredo Jaar, Louise Lawler, Katja Novitskova, Richard Prince, Josephine Pryde, Ed Ruscha, Cindy Sherman, Torbjørn Rødland, Vibeke Tandberg og Fredrik Værslev.
