Tidligere i år skrev Åsmund Thorkildsen et essay for Diplomutstillingen for Kunstfag på Kunsthøyskolen i Oslo. I dette åpne brevet fra George Morgenstern imøtegår han det han ser som Thorkildsens manifest for sammenslåingen av akademiet og SHKS under KHIO. Morgenstern mener Thorkildsens ideer om ett stort kunstfelt ender med en gedigen generalisering som går ut over de enkelte disiplinene.
Kjære Åsmund,
Det var med forundring og skuffelse at jeg nylig leste ditt forord til katalogen for hovedfagutstillingen på Kunst- og håndverksskolen, eller KHIOs fakultet for visuell kunst, som det nå heter. Ditt standpunkt i debatten om Kunstakademiet er ikke lenger å ta feil av. Det du har skrevet er rett og slett et manifest for sammenslåingen av akademiet og SHKS under KHIO. Om ikke annet har du bragt lykke til KHIOs ledelse og gitt rektor en tekst han har kunnet bruke til forsvar imot protestene mot nedleggelsen av SKA. Det vekket nok munterhet å lese din nedlatende karakteristikk av protestene fra akademiet og «eksterne våpendragere» med «en beskyttelsesmur i retorikk». For min del var dette lite underholdende lesning, og du kan herved regne meg blant SKAs eksterne beskyttere. Jeg begynner med innledningen, som både skal gi et bilde av dagens kunstsituasjon og innenforstått et grunnlag for nedleggelsen av et selvstendig kunstakademi.
Kunsthåndverk, mediumbaserte uttrykk innen tradisjonene for metall, tekstil, keramikk or porselen, maleri, skulptur, nyere medier som fotografi med alle blandingsteknikkene og en mer eller mindre uttalt konseptuell tilnærmelse, appropriasjonsmetoder eller avantgarde strategier i forhold til tingene, finnes nå samlet i ett stort felt der ulike praksiser, bruk og resepsjon av disse er med å definere stadig skiftende posisjoner. Feltet er stort siden vi nå står og skuer utover en virkeflate som ble utviklet og utvidet gjennom modernismens forskjellige faser, et utbredelsesfenomen som ble sterkt intensivert gjennom 1950- 60- 70-tallets brytninger med så vel samfunn som kunstliv, en vidtrekkende arena som ble konsolidert gjennom 1980-tallets ny-dystre, ny-neo-avantgarde, sexpolitiserte praksiser og body art. Denne arenaen utgjør nå et stadig spredende, men utfordrende, mangfoldig og forvirrende sted[…] Verbalopphopningen og kompleksiteten i denne innledende beskrivelsen er et bilde på situasjonen.
Så vi har et felt. Et stort felt. Som rommer ulike typer praksis, strategier og midler. Disse ulike ting er på sin side med på å definere stadig skriftende posisjoner. Det første spørsmålet som melder seg her er: Hva er det som gjør alle disse forskjellige ting og skiftende posisjoner til ett felt? Ulikheter forsvinner ikke simpelthen ved å skifte betegnelser, der det store feltet plutselig blir en vidtrekkende arena, mangfoldig og forvirrende som den er. Verbalopphopningen er som du sier kanskje et bilde på situasjonen, men den kjennetegner i hvert fall din beskrivelse. Hva er dette store feltet for noe? Hva skulle likheten være mellom disse ulike ting, slik at det gir mening å si at de utgjør ett stort felt?
[Debatten om KHIO] kunne tyde på at det de drev med i St. Olavsgate (SKA) var noe ganske annet enn det man drev med i Ullevålsveien (SHKS) og at skillet gikk omtrent langs grensene der den tidlige modernismen forsøkte å skape en unik posisjon for den hensiktsløse kunsten, som skulle være fri til forskjell fra den håndverksbaserte som tjente en hensikt og dermed skulle være mindre fri. Ryktet om Bauhaus’ historisk betingende sammensmeltning av alle kunstartene under arkitekturens herredømme ble igjen ført i – om enn skjult – tjeneste som den store trussel som hindret den frie kunsten (SKA) fra å gjøre sin helt spesielle og uettersigelige og uerstattelige tjeneste som en samfunnets og livets sannhets- og frihetsgarantist.
Hvorfor de store overdrivelsene, Åsmund? Dette holder ikke en gang som en Art History for Dummies-utgave av diskusjonen om autonom kunst, for ikke å nevne SKAs innsigelser imot sammenslåingen, den udemokratiske prosessen og bygging av et hierarki hvor kunstfaglig kompetanse minker for hvert steg oppover i byråkratiet.
Siden ingen vil være «ufrie», kan vi gjerne erklære også kunsthåndverkere frie. På SHKS lages det også «kunst», fint det. (Så vidt jeg vet er det ingen på SKA som krever å bli betraktet som en «videokunsthåndverker», osv.) Kanskje er det «fri kunst» som er det store feltet. I din åpensinnethet, forveksler du uansett likestilling og sosial status med faglig likhet. Crossover-tilfeller og gjensidig påvirkning til tross, har billedkunst og kleskunst og smykkekunst sine egne historier, sine egne kriterier som ligger til grunn for verdsettingen av dem, sine egne diskurser og kompetanse. Å plassere alt i samme båt, i ett stort felt, er like meningsløst som å skille mellom «fri» og «ufri» kunst. Likevel tviholder du på én pakke:
Men det er liten pragmatisk grunn til å fortsette denne diskusjonen, […] for de skillelinjene som retorikken bygget opp er ikke mulig å spore i den holdning, de ideer, den inspirasjonen, den selvforståelse og de kunstneriske prosjekter som de 22 kunstnerne på denne ustillingen bringer for dagen. Lingvistikk, antropologiske strukturundersøkelser, fenomenologisk tilnærmelse til gjenstandsutforming, slike ting som i dag er kjeneområder og nærmest må anses å være standardtemaer innen den postmoderne billedkunstenm kan like gjerne prege arbeidene til studentene som har gått på linjer for metall og tekstil, og på farve, som på linjene i det tidligere SKA. […] Enheten i feltet finnes i praksis, er tilstede i realiteten og er som sådan strengt tatt ikke et resultat av en formalisert sammenslåing av skoler – og feltets kompliserte, dynamiske helhet betinges heller ikke av denne sammenslåing.
Hvis denne dynamiske og kompliserte helheten er mer enn hyggelig men tom sjargong for alt og ingenting, bygger det store feltet i hvert fall på en gedigen generalisering. «Kunst» har få bokstaver men er et stort ord. Og apropos pragmatikk, finnes det grenser for nytteverdien av å diskutere feltets spesifikke, ulike praksiser ut fra et slikt totalperspektiv. Kunsthistorikernes ismer er ille nok i forhold til enkeltkunstneres verk, men de skaper i hvert fall forståelsesrammer med en viss mening. Verre er det med «kunst», eller din mangfoldige og stadig spredende arena. –Spredende indeed. Hvis det er interessen for lingvistikk som binder SKA og SHKS sammen, kan KHIO like godt legge under seg UiOs fakultet for språkvitenskap. Fenomenologisk tilnærmelse til gjenstandsutforming er så generelt formulert at KHIO kan opprette alt fra rørleggerlinje til et faktultet for kokekunst. For å få det store feltet til å gå opp, kreves det mange krumspring og saltomortaler. De tar du tilsynelatende uanstrengt, Åsmund, men det er spørs om du måtte ty til slik akrobatikk hadde du vært mer følsom for de pragmatiske forskjellene mellom «feltets» ulike praksiser.
Du har åpenbart heller ikke problemer med å knytte studentenes arbeider til det som ellers måtte foregå innen samtidskunsten. Det er jo litt kuriøst hvordan du bagatelliserer motstanden fra SKA og velvillig lar deg bruke av KHIOs ledelse til inntekt for sammenslåingen, samtidig som du tar til orde for studentenes klare interesse for institusjonskritikk, for det som opptrer som rusk i maskineriet og truer institusjonell orden med internkollaps. Din hovedinteresse i de store likhetene ruller imidlertid velsmurt og prinsippielt videre i behandlingen av studentenes utstillingsbidrag. F.eks:
Et gjennomgående trekk for dem som har utgangspunkt i gullsmedkunsten eller på metall er en utsagt interesse for fremstillingsprosessen, men selv om det er smiing med jern eller bronse, knipling med sølv eller smykker i tekstil, er ikke dette noe prinsippielt annet enn å være opptatt av egenskapene til tape, oljemaling, leire eller noenlysrør.[/i]
PÅ VEI UT I DET STORE FELTETNå sier interesse for fremstillingsprosessen ikke særlig mye. Såpass lite faktisk at en kunne få inntrykk av at en smykkekunstner driver med det samme som f.eks. Mel Bochner når Bochner legger tape på gulvet i «Axiom of Indifference». Eller skal Bochner snarere betraktes som en metallkunstner siden det er kobbermynter han plasserer inn- og utenfor firkantene i tape på gulvet? Mang en skulptur er jo støpt i metall, kanskje t.o.m. på samme støperi som lager sølvbestikk, uten at forbindelsen med «bestikkskunst» er av innlysende relevans. Dette er selvfølgelig latterlig. Men det er ingen parodi. Det er det store feltet som sluker opp alt under ett og gjør det til karikatur.
Dine evner til å trekke forbindelser, til å connect the dots som George W. sier, møter ikke de største utfordringene når det gjelder studentene fra SHKS’ institutt for farge eller hva det nå heter under det nye regimet. Alle vet jo at fargelinjen bare er et alibi for den samme undervisningen som foregår på SKA, med de samme referansene, samme ideelle publikum, og lærekrefter med samme kunstneriske bakgrunn. Iveren etter å trekke forbindelser viser seg aller tydeligst der du skriver om studenter som kommer fra fagområder med røtter i etablerte kunsthåndverkstradisjoner. Her trekkes det langt. Å operere med en slik kombi-betegnelse som smykke/skulptur krever blant annet at spørsmål om skala gjøres uvesentlig, forholdet til kroppen blir sekundært, og at bruksaspektet tones voldsomt ned: [Smykkene] beveger seg bort fra brukstilpasning og ber om å bli betraktet som noe for seg selv – i seg selv. (Hva skulle forresten dette i seg selv være?) Eller: [Ringene er] å ta på fingeren, men interessen for materiale, form og fremstilling tar overhånd og bruksnytten blir det som så med.
Smykkene er miniskulpturer, der den ene studentens arbeid er i slekt med McCollums _Perfect Vehicles og Duchamps _Fontene. Hos en annen er parallellen til Georgia O’Keefe, Judy Chicago, Hanna Wilke og Cathy de Monchaux […] uunngåelig. Denne ørkesløse namedroppingen inkluderer vel å merke ikke navn fra kunsthåndverkets egne tradisjoner, fra et smykkefag som i sin tid unnslap å måtte å pryde seg med betegnelsen «kunst». Din kanskje smigrende men ensidige slektsgransking gir smykkene mening utelukkende innen billedkunstens kontekst. Dette forsimpler de ulike hensyn, problemstillingene og kompetansen som både en billedkunstner og smykkekunstner står ovenfor. Det hjelper heller ikke å vise til at vedkommende er inspirert (et annet slapt og intetsigende ord) av X eller Y. En maler kan være inspirert av jazz uten å si at han/hun driver med maleri/musikk. Selvfølgelig finnes det likhetstrekk mellom ulike disipliner og kunstneriske uttrykksformer. Komposisjonen i både et bilde og et dikt kan være symmetrisk, men vidtløftig prat om poetiske malerier eller for den saks skyld politiske skulpturer er på sitt beste omtrentelig snikksnakk.
Sammenslåingen av alt i det store feltet inviterer nettopp til slik depresisjon. Som går hånd i hånd med honnørord som synergieffekter, dynamisk og sammensatt helhet, mangfoldige fellesskap, osv. Siden du leser amerikanske pragmatiske filosofer som James og Rorty, kan vi i deres ånd droppe spørsmålet om hvorvidt dette bildet av tingenes tilstand stemmer overens med virkeligheten. Vi kan heller spørre: Hvilke følger kan det ha, hvilke muligheter åpner seg, hvis man velger å se kunstens ulike former som deler av ett stort felt? En nærliggende konsekvens er å nedlegge SKA og slå institusjonens kompetanseområder sammen med SHKS’ linjer for metall, keramikk, grafikk og tekstil – til et stort og generelt «Fakultet for visuell kunst». Tilsynelatende inkluderende og fordomsfri, og totalitært i praksis. Det store feltet er overall flatness på storskala, så abstrakt og uten fokus at håndteringen av feltets konkrete deler nødvendigvis blir vilkårlig. Implementeringen av vilkårligheten kan ikke begrunnes med annet enn maktutsagn: «Stortinget har bestemt…», «Vi har et ansvar for at…», «Vi er blitt pålagt av departementet», osv. Basta. Slik taler KHIOs ledelse, mens studentene og de faglige ansatte på SKA skyves nederst i hierarkiet og fratas enhver mulighet for reell innflytelse. Dette er konsekvensen, i praksis, Åsmund, av ditt store felt.
Før jeg avslutter vil jeg gå noen avsnitt tilbake i din tekst, hvor du skriver indirekte om ditt forhold til ditt eget fag, kunsthistorie.
…The Shock of the New som historisk fenomen er, som Robert Hughes har påpekt, over. Sjokket kunne bare oppleves en gang for første gang. Jeg er kommet til at forklaringen på det betydelige paradokset egentlig er like enkel som vanskelig å få øye på, nemlig det faktum at stadig oppvoksende generasjoner både har en rett til og et behov for å oppdage alt for første gang. Ikke som første gang for oss som er eldre, og slett ikke første gang historisk. […] Men første gang for dem, hver gang. Dette er et behov og en rett som særlig gjelder kunstnere, som en illusjon de nødvendigvis vil måtte nære for seg selv. Hadde det bare vært tilfellet, ville hver og én av dem møte den brutale avsløring i sine første møter med publikum og kritikere. Men dette er jo ikke faste størrelser. Vi blir alle eldre og havner til slutt i hornet på veggen, og det har vel debatten om nymonteringen av Nasjonalgalleriets samling vist, at de yngre gir blaffen i verdiene og vurderingene som kan sluttes ut fra de svake pipene som kommer fra veggen. Nye kunstnere får et nytt publikum […]. I dette ligner situasjonen en del på motebildet, men i den reformerte kunstverden er det heldigvis færre og færre som forakter mote (kleskunst. For mote skapes av og for stadig nye mennesker, og nye generasjoner vil få bruke sine olabukser og stripete skjorter som de vil. [….] En slik opplevelse av noe nytt er for en periode altoppslukkende for hver enkelt, og argumenter og kunnskap rokker ikke ved den følelsen og dens overbevisning. Denne situasjonens nærmest allmenne gyldighet i vestlig billedkunst er i og for seg relativt ny, for den bygger på et paradigmeskifte som det tok over 40 år å gjennomføre, nemlig skiftet bort fra den romantiske skapende geni som absolutt autoritet som smaksdommer og fortolker av egne verk. Dette «usammenlignbare monster» […] er det nå slutt på. Opphavsmannen ble allerede for femti år siden satt til side for at tilskueren skulle få komme frem. Verket ble tekst og dermed var situasjonen en ganske annen for alle involvert. De forskjellige lesninger ble deler av forståelsen av hva kunst er og kan være […]. Og det er dette som nå gjør originalitetsmyten uvirksom og avsløringen av den overflødig, at det nye publikum leser det vi eldre vet er gammelt, som nytt. Og hele feltet – kunst og mote, musikk og teori – tar begjærlig til seg av det nå globalt anrettede fat med kulturelle impulser og former.
Åsmund, det å gjøre debatten om nymonteringen på NG, eller kunstdiskusjonen generelt, til en generasjonsfeide, er å umuliggjøre diskusjon i det hele tatt. Det er ikke noe å snakke om, det nye tar simpelthen over for det gamle. Hvis det er slik at alle får sine aldersbestemte 15 minutter, før bordet gjøres rent og dekkes på nytt for den kommende generasjon, har du selv sittet der litt for lenge. Hele manifestet ditt smaker av 80-talls postmodernisme. Likevel kan du bli værende, ikke ved å sitte ved bordet, men ved å være servitør av kunsthistoriske referanser for enhver generasjon som kommer til bords. Og fordi feider, generasjonsbestemte eller ei, er sjelden kost blant norske kunsthistorikere.
Det er interessant sagt av en kunsthistoriker at hver ny generasjon har rett til og behov for sin egen historieoppfatning. Generøsiteten er nesten imponerende. Hvilken verdi har historien da utover det å være et tøyelig råstoff eller fat, der kunsthistorikeren står parat til å servere paralleller, droppe names og dermed legitimere hva enhver ny generasjon måtte komme med? Historiens potensiale som noe å lære av, som motstand, en sounding board for å kunne danne seg motforestillinger til status quo, er helt borte. Inndelingen av kunstnere i «generasjoner» er i seg selv fordummende, som om det ikke til en hver tid finnes interne motsetninger og strid blant jevnaldrende. Dette er tidsånden i tabloidformat. Slik blir det når kunst sammenstilles med mote.
Nymonteringen på Nasjonalgalleriet er preget av det samme problem som ditt kunsthistorie-på-et-fat perspektiv. «Fortidens kunst må sees med samtidens øyne», skrev en av museets kuratorer under debatten ifjor. –Som om noe annet overhodet var mulig. Som om «samtiden» var en enkel, selvinnlysende ting som alle er enige om. Nå er det kunsthistorikere, av alle, som skal rense museet og publikummets briller for fortidens støv. Og hva har din avgangsklasse å se frem til? I løpet av en generasjon får det beste verk av klassens mest suksessrike student ikke en gang være et svak pip på museets vegg.
Med beste hilsen,
George
(Brevet kan også lastes ned som pdf-fil her >>
Åpent_brev_ÅT-GM_red.pdf
En rapport utført av UKS i samråd med de andre fagorganisajonene:
Om styringsform og faglig organisasjonsstruktur ved Kunsthøgskolen i Oslo
http://www.statenskunstakademi.com/?page_id=276
til Snuppa: geografisk oppmåling er ikke det samme som å trekke landegrenser. Og derfor er vel ikke litt geografisk oppmåling så dumt når man har å gjøre med et utvidet felt…
Den kommentaren til Saernblom i Dagbladet nevner Konstfack som design og haandverksutdanning, men faktum er at Konstfack har en veldig oppegaaende kunstlinje, som inkluderer kuratorutdannelse, saa det blir litt feil argument. Mange unge svenske kunstnere har gaatt der og ikke noedvendigvis paa Mejan. Men poenget kan jo alltids vaere at man like gjerne kan opprettholde to statlige kunstutdanningsinstitusjoner i Oslo – akkurat som i Stockholm. Greit nok med mangfold.
Skyldstad: “Ihvertfall ikke tyngre en akademiet”
Der satte du de på plass.
Forvirringen må være total!
inter-fler-medialt eller ikke, geografisk oppmåling er vel å gå litt langt!
Les Anna Særnbloms kommentar til Karen Disens innlegg i Dagbladet:
Kunstakademiet må være selvstendig, Anna Særnblom Student ved Statens Kunstakademi, Dagbladet, Mandag 24.04.2006.
http://www.dagbladet.no/kultur/2006/04/24/464274.html
Hvis du er professor på en høyskole og ikke klarer å formulere deg sånn at avisa tar det inn, vel… vel.
Hvis ikke professorene på Kunstfag får trykt innleggene sine i Morgenbladet kan de jo legge det ut her.. Så hadde ihvertfall kunstfeltet fått vite hva de tenkte. Har vanskelig for å tro at de er for tunge uansett. Ihvertfall ikke tyngre enn de fra akademiet. Det eksisterer andre aviser i landet. Det må være trist for Kunstfag å utad fremstå som Butenschøns og Disens våpenbærere.
:
Med fare for å bli både stemplet, kritisert og til dels også mislikt gjør enkelte ansatte og studenter ved KHiO mer eller mindre ”offentlige” uttalelser. I det minste innad skolesystemet. Selv om deler av kritikken er både relevant og objektivt sett gyldig, er det enda godt at noen utsetter seg for dette.
De få stemmene som høres, blir til gjengjeld svært tydelige. Om ikke fullstendig representative for de enkelte avdelingene, så forteller de noe om tilstanden på Fakultetet for Visuell Kunst. I noen tilfeller er det for bryets skyld kanskje best å holde sine synspunkter innen en begrenset krets.
Likevel føler jeg at det er nødvendig at flere sider og oppfatninger om skolen kommer frem, selv om de tar for seg de mer lokale situasjonene. Den lille teksten under er en reaksjon på noe av det som skjer akkurat nå, til dels med tilknytning til flere av debattinnleggene som har vært i aviser, og ikke minst på e-posten vår
Et lite stykke ”Visuell Kunst”
Det er med et snev av forundring jeg er en slags tilskuer til hvilke visjoner som dannes for Fakultetet, at det er få som virkelig vet hva som skjer innen de to delene av Fakultet for Visuell Kunst. Dette er ikke et innlegg preget av dannet drittkasting, men et lite innspill på hvordan det kan føles å være midt oppe i disse forandringene som student.
Jeg synes det er positivt at det i det minste foregår en debatt om hvordan skolen skal fungere, og om hvordan den ikke fungerer verken i dag eller sett ut ifra de profiler som skal settes for både Kunstakademiet og Kunstfag. Og for helheten; Fakultetet for Visuell Kunst. Jeg bruker ordet settes fordi de først og fremst blir satt uten at studentenes aktivitet blir satt i fokus.
Det er få som er uenig i at det bør være en eller annen form for forskjell mellom Kunstakademiet og Kunstfag. Men argumentene omkring autonomiske ulikheter og hva som er materialbasert og ikke, fremstår en smule konstaterende og konservativt etter min mening.
Her vil jeg trekke frem en av Skylstads godt formulerte setninger, På Kunstakademiet forholder vi oss ikke først og fremst til materialet, men jobber prosjektbasert og bruker de virkemidlene vi trenger for å oppnå våre mål. Tross i hva tradisjonen og trolig også deler av dagens eksisterende holdninger knytter opp mot Kunstfag (som tidl. SHKS), er dette en formulering som en betydelig del av studentene i Ullevålsveien også ville ha brukt for å beskrive sine arbeider. Samtidig som en annen stor andel ville valgt å se bort ifra den.
Poenget er at hvor enn mye toppen ønsker å skape en profil og visjon om hvordan ting skal fungere, vil ikke dette bli en realitet med mindre det vies oppmerksomhet til studentenes arbeider. Det er kun den kunstneriske aktiviteten innenfor huset som kan fortelle noe om hva som virkelig skjer. Så, kan man heller forsøke å finne et passende navn og danne en profil.
Noen brukte ordet kompleks om Kunstfag. Nettopp på grunn av en spredning innen det faglige. Det er valgmuligheter for om man vil jobbe materialbasert, eller med og ved hjelp av materialer for å oppnå et kunstnerisk mål. ”Instituttene” betegner disse områdene, men også de imellom. På dette grunnlaget er mange studenter tatt inn nettopp fordi de har kunstneriske ferdigheter, om enn utenfor kjerneområdene.
Dette grunnlaget trekkes flere steg tilbake i årets planlagte opptak på Kunstfag fordi den faglige profilen må styrkes og fremstå mer kontrastrik mht. Akademiets. Det er der imot ikke tilsvarende med at de studentene som går her med ett vil kunne settes i faglig bås (ikke nedlatende overfor instituttene), og slik vil det trolig heller aldri bli dersom man vektlegger kunstnerisk frihet, utfoldelse og skapelse noe som burde være et selvsagt tilhørende med kunst.
Studentene krever å få faglig dekning for disse mellomområde, og mulighetene til å jobbe på tvers av retninger. For så mange studenter kan umulig ha blitt tatt inn på feil grunnlag ?
Og hvis så, kan heller ikke den faglige aktiviteten fornektes om skolen skal fremstå som rik på dette mangfoldet som stadig omtales, og på best mulig vis fremme det studentene driver med. Og jeg kan som student heller ikke fornekte mine egen kunstneriske ønsker og mål.
Jeg støtter en styrket faglig profil, og i høyeste grad å forsterke de tilbud som allerede er av verksteder, fagansatte og materialer som er i Ullevålsveien. Det er et rom for aktivitet og tilbud som ikke finnes maken til av dette omfang andre steder i landet. Men øynene må samtidig holdes åpne for denne aktiviteten, og holde mulighetene for cross over arbeid tilgjengelig. Dette er kanskje den eneste utelukkende positive faktoren av ”sammenslåingen”.
Da vi begynte på Fakultetet for Visuell Kunst ble vi servert disse ordene; Det er studentene som skal forme KHiO Det er studentene som er KHiO. Den eneste måten å la dette tre i virke på er å lytte til studentene og dyrke de prosjekt og arbeider som vokser frem. Dette er verken motstridende til de tilbud som er ulike, eller felles, i St. Olavsgate og Ullevålsveien. Det er ikke snakk om å bli til ett, men å se de områdene som kan være felles, om det så bare er enkelte tilfeller av studenters arbeider som kan godtas og passe under profilen i de ulike hus fra Den Andre Siden.
Tine Semb, student
SU leder Kunstfag, Studentstyrerepr. mm.
Til Hanne: du som er så opptatt av etterprøvbarhet og objektivitet (!) bør vel strengt talt fortelle oss hvilke professorer ved Kunstfag som “refuseres” av Morgenbladet fordi innleggene til “kunstfags professorenes innlegg (sic) [ifølge Morgenbladet (eller kanskje deg(?))] er for tunge.”
Til Sigrid. Jeg har selv mellomfag i Litteraturvitenskap, med folklore – har avluttet hovedfag tekstil med en kombinasjon av disse fagene. Til høsten skal jeg over på IT studier etter å ha studert vev i fem år på SHKS, og vil med det studere nærmere programmering i forhold til veven. Altså er jeg ikke fremmed for å kombinere teori med det praktiske, eller vitenskap med kunst. Tvertimot er det svært fruktbart. Min erfaring er imidlertid at det er mer fruktbart å kombinere to spesialiseringer istedet for å bringe det sammen i en suppe. Jeg brukte første semester på Tekstil hovedfag til mellomfagstiillegg litteratur. Er det ikke bedre å åpne opp for slike broer? Da kan også hver enkelt fritt velge utfra sine interesser. Uansett hvor akademiet til slutt havner, er det viktig å bevare hvert fakultets særtrekk. Og det arbeides det med, også for andre fags interesser. Tilslutt vil jeg opplyse om at innlegg fra professorer på kunstfag refuseres av Morgenbladet. Morgenbladet slipper kun til Karen Disens innlegg, sannsynligvis fordi det skaper mer debatt, setter følelser i kok og skaper nyheter. Morgenbladet begrunner det selv med at kunstfags professorenes innlegg er for tunge.
Hvis du mener at kunsthistorie, medievitenskap, estetisk teori og ++ andre HF-fag ikke har noe med kunst å gjøre, Hanne, er kanskje ikke universitetet rett sted for deg, nei. Hvis ditt syn er representativt for Kunstfag (i presume?), forklarer det jo noe av konflikten her.
Vitenskapelig metode betyr ikke at man nødvendigvis gjør krav på objektivitet. Etterprøvbarhet innenfor HF-fagene betyr først og fremst at man må gjøre nøye rede for sine påstander, føre en klar og sammenhengende argumentasjon og referere kilder. Siden jeg har litt kjennskap til teoriundervisningen på Akademiet, kan jeg ikke se at det skulle skape noen problemer, akkurat. Slik jeg ser det ville det vært utrolig berikende for universitetet hvis Akademiet ble en del av HF.
Anna Særnbloms innlegg “Kunstakademiet må være selvstendig” i Dagbladet 24.4.
http://www.dagbladet.no/kultur/2006/04/24/464274.html
Er det Hanne Riege (pro-rektor på KHiO) som skriver?
Hanne er helt på jordet, for det er helt vanlig internasjonalt at kunstutdanning ligger under universiteter. I Sverige er f.eks både kunstakademiene i Umeå, Gøteborg og Malmø (Lund) egne fakulteter i ulike universiteter.
I Trondheim ligger akademiet under NTNU.
Vitenskap, etterprøvbarhet og objektivitet rolled into one.
Slåes sammen med universitetet? Vet Akademiet hva universitetet går utpå? Hva vitenskap går ut på? Hørt om etterprøvbarhet? Objektivitet? Hva har vitenskapens premisser og arbeidsmetoder med kunst å gjøre? (kjenner til Lars Vilks arbeid her, og det er interessant – men det holder ikke som vitenskapelig forskning)
For en kort tid siden leste jeg referatet fra studentutvalgmøtet på Akademiet. Der sto det:
“(…) vil vi søke Stortinget om mandat til å trekke oss ut av KHiO og dermed bli en selvstendig institusjon eller til å gå inn under universitetet hvis de kan tilby oss gode forhold.”
http://statenskunstakademi.com/?p=254
Hvor sansynlig er det at dette lar seg gjøre? Jeg ser ikke for meg at Stortinget går med på noe sånt, og jeg ser ikke for meg at Butenschøn gir fra seg makten så lett.
Hvordan hadde Akademiet hatt det bedre som en del av Universitet, eller som en helt selvstendig institusjon?
Ikke for å spore av, men har det forresten kommet noen offisielle reaksjoner på dette skrivet?
Dette er det samme innlegget som hun hadde Morgenbladet.. Påskevikaren i Dagbladet gjorde en feil.
Karen Disen, Høgskolelektor ved KHiO, kommenterer debatten om kunsthøyskolen i Dagbladet.
Dette er også Kunsthøgskolen, Dagbladet, onsdag 19.04.2006.
http://www.dagbladet.no/kultur/2006/04/19/463881.html
Vad hænde med ditt burleska språk?
Studens allvar tog øver?
Til Dynna,
Bekymre deg ikke. Debatten er selvfølgelig konstant aktiv på Kunstakademiet, fordi alle her er berørt. Men debatten strekker seg naturligvis utover Akademiet.
Ikke bare fordi Khio-saken har så mange paraleller i andre organisasjoner og enheter som har måttet gå igjennom omfattende reformer,som f.eks Nasjonalgalleriet. Men også fordi saken er høyst aktuell for alle som er en del av kunstlivet i norge.
Jeg ønsker ikke å ekskludere folk fra diskusjonen, tvertom . Jeg ønsker høyerer deltagelse. Men, fra de rette folkene. Fra fagfolk. Først og fremst fra kunstnere selv, men også fra alle som er faglig engasjert i norsk samtidskunst. Disse må ytre seg, og ønskelig flere med autoritet. Det som skjer nå, er at politikere, semi-politikere, et ufagelig styre ved Khio, og “venner” av dette styret etc. ytrer seg over en lav sko offisielt, hendholdsvis med “autoritet”, og overtar diskusjonen om et emne de ikke har forusetninger for å mene noe om. Det er uhyre frustrerende å registrere artikler og leserinnlegg i avisene fra folk som snakker om Kunstakademiets beste, uten at de har kjennskap til Kunstakademiet selv, eller har begreper om Kunstakademiets betydning for norsk samtidskunst.
Irritasjonen min stammer fra nettopp denne manglende respekten for “kunst” som et fag. Det har vært en selvfølge for Kunstakademiet å drive debatter og dialoger om Akademiets fremtid på et sakelig plan, og det oppleves nå som absurd å måtte gå inn i diskusjoner med ignorante og uvitende enkeltpersoner (med mye makt), som er med på å skyve debatten ned på et bunnnivå. Det er i tillegg pinlig og uakseptabelt at de samme enkeltpersoner har makt til å uforstyrret iverksette drastiske tiltak og forandringer, utifra egne ambisjoner. Tror dette er et spesielt fenomen i kunst og kultur sektoren i Norge generelt. Her er det fritt fram for alle liksom. Eller, forresten. Kanskje det bare er et normalt fenomen. En samme gamle vise, som både helsefolk, arkitekter, vitenskapsfolk, og lærere kjenner godt til.
I så fall burde vi få bred støtte og forstålse for det enkle kravet at viktige beslutninger og avgjørende grep søkes rådført med fagpersoner innenfra og utenfor institusjonen Kunstakademiet i Oslo. Historisk: hovedinstitusjonen for høyere utdanning av norske kunstnere. I dag: forsøkt nedlagt grunnet manglende forståelse for et kompleks fagområde som krever et selvstendig, grundig og dyptgående studium.
Anna Særnblom
Fyrtårns Peter sidder sikkert og hjemme og vrider sig af glæde, over at debatten nu er vendt til en intern krangel i Fakultet for visuell kunst.
Nu får han igen tid, til at komme på nye fantastiske banebrydende ideer, som han kan slippe ned gennem Khio systemet.
På nuværende tidspunkt ligger der allerede, mangt et festligt forslag til hvordan man kan flytte rundt på teknisk udstyr, og måske gerne lidt personale i samme omgang?
Jeg går på Akademiet og er protektionist, hvad der angår min tilgang til studie relevant udstyr og undervisning. Hvis disse omstruktureringer bliver realitet, bliver vi bare flere om at dele, i stedet for at få et udstyrs løft. Der er der vel ingen der tjener på i det lange løb?
Det er vist også allerede foreslået, at bibliotekerne skal stå for udlån af video udstyr. Bibliotikarene kan så give os studenter gode råd om videotekniske spørgsmål. Man kan vel også gøre bibliotikarene mere alsidige og flytte lidt rundt på dem samtidig, så vi slipper for al den spidskompetance? Ja ja ja det forslag var vist hemmeligt.
Det bliver da også morsomt når vi endelig skal flytte til Sejlduken og få mindre plads end vi har nu.
Hvad angår uddannelsernes autonomi, så er der gået sport i at sammenslå undervisningsoplæg der ligner hinanden. Var det ikke i udgangspunktet meningen at vi skulle lære at hinandens forskelligheder?
Jeg syntes grundlæggende, at det er storhedsvanvid at bygge en norsk særuddannelse. Det er vel det, der er intentionen med denne sammenslåning? Hvis ikke ville fakultetsinddelingen nok ha set annerledes du? Innovative Norge har skabt sin helt egen uddannelse, og dette før mange havde opdaget, at Norge i det hele taget havde en reel kunstuddannelse. Det kan man jo se på til næste havefest, i depardamentet, eller hvor disse beslutninger egentlig bliver taget.
Jeg kunne ønske at der var lidt flere kunstnere der ville engagere sig i denne debat, det er ganske besværligt at holde hovedet koldt, når gulvet man står på brænder.
Her kan dere lese om den lapskausen Butenschøn forlot da han tiltrådte rektorstillingen for KhiO – En evaluering av norsk form av Søren Kjørup. En fortelling om nettverk, samarbeid, sammenslåing, “fyrtårnstyre” osv. Kanhende ville en dialog omkring forskjeller og likheter mellom SKA og SHKS bedre hindre en sammenslåing? Jeg frykter Butenschøn står for et trist kapittel i norsk kunsthistorie.
http://www.kulturrad.no/Apps/NKR/articles.nsf/0/f2a49fe490197dfcc1256ebb0025d7cd/$FILE/Rapport%20nr%2035.pdf
Til Anna Særnblom. Kan du oppklare hva det er du mener når du ytrer: «Vi er faktisk en fagprofesjon, på lik linje med alle de andre.»? For jeg formoder at du mener fagprofesjon som i yrkene elektriker, tannlege, sykepleier, advokat m fl. og herunder deres respektive yrkesutdannelser, som kreves for å bruke disse yrkestittelene. For å få «de andre» yrkesbetegnelsene elektriker, tannlege, sykepleier og advokat, som er fakstisk er beskyttede el formaliserte yrkestitler kreves en viss formel godkjennelse, oftest i form av en spesifikt studium/ utdannelse. Autodidakte elektrikere og revisorer er sikkert gode som gull, men blir, så vidt meg bekjent, ikke statsautoriserte eller på annen måte formelt godkjent og kan ikke bruke profesjonstittelen.
Hvis kunstner er «en som ofrer livet, helsa og økonomien på det» (å kalle seg kunstner?) trenger man ikke gå på akademiet for å komme dit. Det er ikke en beskyttet profesjon, som yrkesfagene fører frem mot. Dét er vesensforskjellen.
Misforståelse nummer to: Du hevder at det er en «ulykke at folk skal føle et sånt friskusdriv til å la seg mene i hytt og pine om kunst.»
Hvis det er sånn, at «Diskusjonen om hva kunst er, SELVFØLGELIG (skal) holde seg innenfor en liten fagkrets», er det ikke da et paradoks at akkurat ditt innlegg og hele billedkunstakademidebatten finner sted på kunstkritikk.no (sidene er som kjent initiert og drevet av Norsk kritikerlag)? Hvilken interesse har norske kritikere og deres publikum for denne intern-debatten dere har gående?
Hvis det nå virkelig er sånn at det er en ulykke for dere at folk mener noe i hytt og pine, burde ikke BILLEDkunstnerne som ofrer livet, helsa og økonomien sin og som derfor ønsker denne debatten, kjenne sin besøkelsestid og trekke debatten inn igjen til egne(de) fora? Gjerne der hvor de best kan få kontakt med C.Krogh…
Hvor ble det av stoltheten til kunsthåndverkerne?
Er det ikke kult å lage bruksgjenstander på dreieskiva mer eller? Ordet kunsthåndverk er idag synonymt med noe som var hippt på70-tallet.
Istedet for å pleie en egen diskurs om hva kunsthåndverk kan og bør være idag, har kunst-håndverk skolen undervist i teori fra før 2.verdenskrig. dermed har keramikk studentene etc brukt all sin energi på å konseptualisere og kunstne seg. De snylter på billedkunstnerenes harde kamp for hele tiden og omstille seg, og tilpasse seg tidens trend. Til slutt ser ikke departementet meningen med å opprettholde skillet mellom utdanningene og slår de sammen, men glemmer samtidig at dette kun er i den ene parts favør.
Det er ikke helt på siden og se en sammenheng med nasjonalmuseet her. Satsing på kunst og kultur er bra og ha med i festtaler, men glemmes fort når det er penger og spare på sammenslåingen av administrasjonene.
Staten ønsker ikke lenger å drive sitt kunstakademi.
Tipper “Kongelige Kunstakademiet” er ironi, her er det fri flyt av begrepsdannelser; “Billedkunst”, “Billedkunst/Kunstakademiet” etc etc.
Til “Klovn til kvelds”: Hvis du ikke syns denne debatten er interessant, se heller på Big Brother eller brekk et bein i påskefjellet, her diskuterer vi Kunstakademiet.
“Det Kongelige Kunstakademiet i Oslo”? Whazzat? Jeg har hørt om Kungl. Konsthögskolan og Det Kongelige Danske Kunstakademie…
Er dette et resultat av mangelen på faglig identitet Akademiet har fått etter navnskiftet? Eller noe..? kremt
Kunne jeg i dyp beundring og respekt for det Kongelige Kunstakademiet, foreslå deg å benytte andre fora enn dette til å løsrive deg fra din mor?
Æsj, er drittlei folk som blir provosert av kunstnere jeg nå. Hva faen er galt, har de ikke egne ting å drive med, eller vil kanskje alle egentlig bli kunstnere? Det er der det ligger! Vel, sorry folkens, alle kan ikke bli kunstnere. Foreløbig er det forbeholdt oss som ofrer livet, penga og helsa på det. Nei, det holder ikke med folkeuniversitetets kveldskurs i forming. Vi er faktisk en fagprofesjon, på lik linje med alle de andre. Jeg har valgt å gå Kunstakademiet, ikke Kunst og håndverksskolen. Det er en vesensforskjell her. Og det er det som er så kjedelig med folk utafor som bryr seg, alt fra Disen til Butenschøn. En må faktisk forklare de i klartekst at kunst, ja, det er også en profesjon. Nei, ikke en hobby, eller noe man sysler med. Gjeesp. For en ulykke at folk skal føle et sånt friskusdriv til å la seg mene i hytt og pine om kunst. Enda verre at de blir så provosert. Har sjøl ingen problemer med å ikke provoseres av BI studentene fordi de hevder å ha overlegen peil på bisness. Jeg ergrer meg ikke over et kammerorkester fordi de holder lange interne diskusjoner over Bachs fuger. Det er fett. Jeg driter i det. Samtidskunsten derimot, nyter tydeligvis ikke så mye respekt. Her er det fritt fram.
Diskusjonen om hva kunst er, skal SELVFØLGELIG holde seg innenfor en liten fagkrets. Akkurat som akademiet må bestå som institusjon, for å beholde et faglig høyt nivå (tenk at man i Oslo,2006 må argumentere for at vi skal ha et kunstakademi, det er lavmål). Kunst og Håndverksskolen er ivrig på å gå inn i KhiO, og det er rett og rimelig. I Stocholm har de Konstfack, med hovedvekt på design og håndverksfag. Og så har de Mejan, som et eget Fine Art Akademi. Her i Norge kaller vi det Fri kunst. Det er fordi vi skal leve på stipend og samfunnet etterpå, på fattigdomsgrensa. Det er vi forberedt på. Designerne, og mange av kunsthåndverkerne tar yrkesrettet utdanning. Det samme med danserne og teaterfolka. Dette med at kunststudenter går en så ekstra uviss fremtid i møte, gjør de selvfølgelig litt ekstra på hugget i forhold til utdanningen. Vi vet hva vi skal bruke tida på, og vi vet at vi må være i direkte nærkontakt med den internasjonale kunstscena, som selvfølgelig stadig er i bevegelse (svisj. Kjappere enn lynet). Og om utdanninga vår blir treig, og lite faglig, og ikke lenger består av professorer som selv er aktive kunstnere (ja, det er det som vil skje under Khio, de beste kunstnerne skyr allerede stedet som pesten sjøl), da ja da blir det jævelig lavt nivå i kunst Norge. Men det digger vel Butenschøn, Hernes, Disen og hele gjengen. Da kan de få fritt frem. Mene hit og dit, diskutere, stille ut på Galleri Seilduken… Alle kan stille ut. Hvor de vil. For alle kan drive med kunst. Flotte saker. Jævlig interessant. Hva ville Christian Krogh sagt. Jeg vil i hele det neste minutt oppfordre til en total stillhet, ikke bare for å minnes Krogh, men kanskje han hvisker oss noe vettugt fra landet bortenfor.
Anna Særnblom,
student,
Det Kongelige Kunstakademiet i Oslo
Til Hanne:
Nå har jeg lest det åpne brevet én gang til, og jeg finner ikke noe belegg for påstandene dine. Det George Morgenstern kritiserer er ikke utstillingen, men Åsmund Thorkildsens forord og konklusjonene som trekkes i det. Det blir heller ikke nevnt noe om hva de som er utdannet på Kunstfag kan bruke utdannelsen sin til, men snarere hva denne utdannelsen burde sikte seg inn på i utgangspunktet.
Dette blir en kjent og kjær skivebom, der kritikk av institusjonen og dens pretensjoner samt personalets påstander oppleves som kritikk av studentene og deres ambisjoner. Hva det angår dine anklager om Akademiets åndssnobberi og arroganse, på bakgrunn av feillesninger av et innlegg som er skrevet til støtte for – ikke på vegne av – Akademiet, ber jeg deg ta én runde til i tenkeboksen.
Vennlig hilsen
Jørgen Craig Lello
Som et svar på Morgensterns kritikk av Åsmund Torkildsens forord til vår avgangskatalog vil jeg først påpeke at det er tvilsomt om Morgenstern har vært på avgangsutstillingen. I lys av hans innlegg virker det heller ikke som om han har lest hele Torkildsens forord idet han trekker fram de tre som arbeidet mer håndverksmessig, og som jeg kan være enig i Morgenstern at det er vanskelig å sette inn i en billedkunstsammenheng uten derved å verdivurdere deres arbeider. Når det er sagt gjenstår det 19 studenter som Morgenstern ikke nevner. Han hevder at Torkildsens tekst ikke har de største problemer overfor fargestudentene, som er som en kopi av hans eget akademi. For å angripe problemene som reiser seg når det er snakk om hvilke medier som kan benyttes i kunstnerisk sammenheng og hvilke som ikke kan benyttes, at skillet mellom kunst og håndverk skulle gå på St Olavs plass, vil jeg forflytte meg til neste innlegg og opplyse Lars Vilks som i skrekk og gru forestiller seg Documenta som et inkluderende varehus, om at langt de fleste av de kunstnere som var representert på siste Documenta ikke er utdannet på en liknende institusjon som Akademiet. Louise Bourgeois er utdannet innen tekstil, Annette Messager er utdannet ved Ecole des Art Décoratifs og flere andre er ikke kunstutdannet i det hele tatt. Mange av de deltakende kunstnerne på Documenta vil heller ikke ha merkelappen “kunstner” hengende over seg da den er for snever og gir føringer en ikke ønsker seg. Jeg opplever akademiets innlegg for et uttrykk for arroganse og åndsnobberi det rommet de tegner opp for kunsten, hvor reglene er satt som i en rettsal og hvor mediet en kan uttrykke seg igjennom er fastslått en gang for alle det er ikke et rom jeg ønsker å virke i. I tillegg vil jeg påpeke at hvis mediet en utrykker seg igjennom skulle legge føringer på hvilken genre en tilhører, er det nærliggende å plassere foto / video innenfor underholdningsbransjen. Kommunikasjon i det hele tatt foregår alltid gjennom et medium, skulle vi samtalt umediert ville det bestått i direkte tankeoverføring. Jeg håper kunsten kan være et stort og åpent felt, uten arrogante, selvhøytidelige institusjoner som skal begrense virksomheten og kneble uttrykkene. Slik akademiet fører an debatten er ikke kunstscenen et sted jeg kan eller ønsker å spille en rolle. Jeg er også uenig i sammenslåingen av alle kunstinstitusjonene, men hovedsakelig av politiske grunner og ikke kunstteoretiske eller estetiske grunner. Slik debatten fortoner seg på disse sidene blir spørsmålet om kunst og estetikk drøftet som politikk – minst like ureflektert. Slik jeg ser det bør debatten om en sammenslåing føres med tanke på de økonomiske følgene, effektivisering, uoversiktlig beslutningsstruktur og kvalitet på det kunstneriske arbeidet istedet for å dreie seg om kunstdefinisjonen.
Misforstå meg rett, Tone Hansen. Den debatten er absolutt interessant. Men kanskje primært for BI-parten i samarbeidet – det er KHIO som har mest å lære bort i denne sammenhengen, tror jeg. Det kan jo virke sjåvinistisk, men Problemet, som jeg ser det, er at evnen el viljen til deltagelse utenfor kunst-insititusjonenes murer er så svak.
Når jeg refererer BIs kampanjeslagord/ pay off er det fordi den rettes mot studievillige unge mennesker som kan se betydningen av at deres kunnskap og tenkning kan brukes.
På den annen side, er det noe sted jeg har sett en viss entreprenørkompetanse i dag, så er det hos en del kunstnere, kulturarbeidere mm.
Men man har godt av å stå i dialog med andre fagfelt, om enn bare innenfor et stort visuelt kunstfag. Gjennom dialog styrker man i det minste evnen til å formidle sin egen kunnskap, og derigjennom egen kompetanse/ forståelse. Denne blir mer anvendelig om man også forstår hvor det er den andre misforstår.
“Det er nok å ta tak i”, sier læresetningen ved enkelte andre utdannelsesinstitusjoner som man ikke for sitt bare liv vil sammenligne seg med…Er nå det så lurt?”
Skriver C Dynna, og jeg regner med at det er BI du sikter til.
Omtrent på samme tid som at Statens Kunstakademi ble besluttet nedlagt av styret ved KHIO, ble det inngått et samarbeid om en master i Cultural Management mellom BI og KHIO. Uten noen faglig debatt internt, eller noen informasjon om hvorfor. Begrunnelsen fra ledelsen var at kunstnere er for dårlige i matte og må lære å tenke med begge hjernehalvdeler. (Rektor for KHIO intervjuet i ”BI avisen” i forbindelse med flyttingen til Nydalen for omlag et år siden, kommentert av undertegnede i Morgenbladet januar og februar 2005) Samarbeidet ble innledet med dagsseminaret ”Kunst + kapital = kompetanse på tvers”, i KHIOs lokaler, til prisen av omtrent 4000 norske kroner (2900 for medlemmer av klubben Alumni på BI). Det sier seg selv at kunstnere ikke fant veien til salen.
“Jeg husker med fryd og skam den gangen vi diskuterte hvordan det sprengte budsjettet på KHiO kunne løses. Det glimrende forslaget til
Disen var å skru av ovner og lukke vinduer og ta på seg jakker!? Beklager Disen, men på Kunstakademiet tenker vi litt lenger.”
Haha! Virker som om Karen Disen har slått av lyset også!
Skjønner ikke helt hva Jan Christensen prøver å si i sitt innlegg. Stiller meg bak både innleggene til Anders Eiebakke og George Morgenstern. Jeg er student på Kunsthøyskolen (Kunstakademiet) og dette er mitt svar til Karen Disen:
DETTE ER KUNSTHØYSKOLEN
Vet ikke hva slags dekning Karen Disen har for å si at flertallet av de ansatte på KHiO representerer et annet syn enn det at det er krise på institusjonen. Men som nestleder og studentstyreleder på Kunsthøyskolen de to siste årene kan jeg med hånden på hjertet si at
klagingen verken er ubegrunnet eller ”storm i et vannglass”. Den er høyst begrunnet.
Jeg har siden jeg begynte på Kunstakademiet, sett min egen utdannelse blitt svekket og vært vitne til at ufaglige administrativt ansatte har intervenert i faglige avgjørelser på skolen. Reformadministrasjonen har gjort det de kan for å fjerne særpreget
til Kunstakademiet og erstatte det med en irrelevant utdannelse. Bare det at Karen Disen mener at Billedkunst dekker ”forskjellige materialbaserte områder,” viser hvor liten innsikt hun har i
Kunstakademiet.
På Kunstakademiet forholder vi oss ikke først og fremst til materialitet, men jobber prosjektbasert og bruker de virkemidlene vi trenger for å oppnå våre mål. Det er ikke bare ”følelser som koker”
på Kunstakademiet. Det er rett og slett forbannelse over at man som student blir behandlet som en elev på gymnasnivå.
Det er frustrerende å gå på en høyskole der ledelsen ser på sine egne faglige ressurser som en motpart. Der administrativt ansatte, uten verken faglig forståelse eller kompetanse, gjør strukturelle grep som ødelegger utdannelsene. KHiO fungerer for øyeblikket kun som et kvelertak, et kontrollorgan som skal sørge for “at alt går riktig for seg”.
I dagens KHiO-system binder vi opp de sterkeste ressursene vi har i studentmassen på overflødige byråkratiske utvalg og prosesser. Virkemidler som skal føre til “bedre kommunikasjon”, “kvalitetssikring” og “en mer effektiv utdannelse”, sliter isteden ut
studenter og antageligvis lærerkreftene i institusjonen. Veien fra ord til handling er veldig lang i systemet, og dette er vel sannsynligvis den viktigste erfaringen man kan få av å involvere seg i studentpolitikken. Man kommer til erkjennelsen av at alle avgjørelser i siste instans blir tatt av rektor. Det kan virke som om
det voksende byråkratiet i institusjonen er et bevisst grep fra ledelsen, for å utydeliggjøre prosessene og deres negative konsekvenser. Dette blir avvist som konspirasjon, men jeg vet at det er realia. At ikke Disen ser dette skjer i sin egen institusjon er
skremmende når alle studenter jeg har snakket med ser det skje, med vanntro!
Å overvåke en ledelse som verken har interesse for egen studentmasse, eller har kompetansen som kreves, er Studentstyrets jobb. At dette er Studentstyrets viktigste oppgave er en trist sak i seg selv, men med det unødvendig kompliserte og ugjennomsiktige systemet vi har i dag,
ender vi som studentrepresentanter med å lese innkallingene, stille opp på møter, høre på våset og finne nærmeste bar for å drikke oss full og glemme. Rense hjernen for visjoner og progressive tanker fra
visjonsløse mennesker med firkantede briller.
Studentstyret er bygget opp på samme måte som administrasjonen på KHiO. Det vil si; all makt til lederen, som igjen vil si meg, som i praksis vil si rektor. Man går gjerne ut av kontoret til Butenschøn
med følelsen av å bli lurt. Og det har vi blitt og. Gjerne månedlig. Det er utrolig hvor ofte de mest politisk engasjerte og oppdaterte studentene på skolen “misforstår” hva rektor egentlig mente.
Studentene på KHiO er opptatt av å få en god utdannelse, men i kampen for dette ofrer de sin egen. Det som Karen Disen sier er ”storm i et vannglass”, er studenters kamp for å sikre kvaliteten til den
utdannelsen de begynte på, og som de ser forsvinne foran sine egne øyne. Hvis lektorer som Karen Disen skal få forme min utdannelse rømmer jeg heller til en annen institusjon.
Jeg husker med fryd og skam den gangen vi diskuterte hvordan det sprengte budsjettet på KHiO kunne løses. Det glimrende forslaget til
Disen var å skru av ovner og lukke vinduer og ta på seg jakker!? Beklager Disen, men på Kunstakademiet tenker vi litt lenger.
I KHiO er det vanlig praksis at studentene blir behandlet som barn, selv om de er voksne mennesker og har myndighet og kompetanse til å forme sin egen skole. Disen følger opp ledelsens nedlatende tone. At en slik type retorikk har spredd seg til den faglige delen av skolen er skremmende, og viser hvorfor ikke Kunstakademiet burde være en del av Fakultet for visuell kunst. Jeg minner om at gjennomsnittsalderen er 26 år på Kunstakademiet.
Karen Disen kan få lov til å hjelpe til med å bygge Butenschøns drømmeslott. Vi studenter kommer ikke til stå å se på at en ruin blir bygd. Vi aksepterer ikke, som Disen, at vi har for liten plass, og at professorer blir erstattet med lektorer. Og vi skal få vår
vilje. For hvis KHiO ikke fører til en kvalitetsøkning i vår utdannelse har ikke KHiO livets rett. Å ikke være proteksjonistisk, vil i denne omleggingen være den største synden studenter og faglig ansatte kan begå. Jeg ser Disen gjøre den alvorlige tabben, og jeg
oppmuntrer alle lærere på kunstfag til å vise at det eksisterer andre stemmer enn taperens sang i Ullevålsveien.
Kristian Skylstad
Studentstyreleder KHiO
Jeg ser over her at Anders Eiebakke og Jørgen Craig Lello presenterer seg med hvem de er og hva de driver med. Det hadde vært fint om også de andre deltagerne i samtalen presenterte seg. Personlig vet jeg for eksempel ikke hvem A. Cravan er og hva han/hun eventuelt driver med.
Er det ikke nokså trist at interne bikkjeslagsmål er eneste grunnlag og anledningen media finner verdig å avlegge kunstutdannelsene visitt? Det er dette bråket som trekker de journalistene som faktisk lager saker selv – for i alle andre sammenhenger baserer redaksjonene sin formidling på pressemeldinger som utgår fra Institusjonen – det være seg museer, gallerier eller skoler… Dette taler for at disse ikke besitter/ formidler nok kritiske potensiale for å overbevise utenfor egne rekker.
:-/
“Det er nok å ta tak i”, sier læresetningen ved enkelte andre utdannelsesinstitusjoner som man ikke for sitt bare liv vil sammenligne seg med…Er nå det så lurt?
Ja, dro deg med der beklageligvis, Eiebakke. Lei for at det. Det handlet mer om at jeg synes oppfattningen om ulike “fag” faktisk er så lite etterprøvbar. Jeg tviler ikke på at du støtter studentene hvorenn de kommer fra; enig at så lenge hele situasjonen ikke er avklart må ikke studenter verken ved SKA eller SHKS miste midler eller nyansettelser utsettes. Det er nesten 10 år siden prosessen begynte og det er synd om studenter havner midt oppi en så lite produktiv situasjon.
Jan Christensen hevder at jeg “avskriver” arbeidene til studentene ved Kunstfag. Dette er mildt sagt en grov forvrenging av innlegget mitt. Jeg skriver tvert imot at studentene ved Kunstfag er seriøse og talentfulle (noe jeg har førstehånds kjennskap til, så det er ikke noe billig frieri). Jeg skriver også, som Christensen burde ha fått med seg hvis han hadde lest teksten min, at studentene ved Kunstfag bør få bedre muligheter til å stille ut tingene sine. Skjerpings, Christensen!!!
Patetisk av Thorkildsen & Disen
I løpet av debatten om KHiOs nedleggelse av Kunstakademiet har de fleste av oss som har deltatt hatt problemstillingen SKA/SHKS klart i mente, nettopp for å forhindre at debatten skulle avspores av et ufruktbart oppgjør mellom de to institusjonene. På tross av våre forsøk på klart å uttrykke at vi ikke var ute etter noe slikt slagsmål, er det tydeligvis kommet til det likevel.
Selv om vi har lunket varsomt rundt på den andre siden av dansegulvet, pipler det nå frem sarte sjeler som klager over såre tær.
La oss få ett klart fakta på bordet så fort som mulig: SKA og SHKS representerer to forskjellige fag. Jeg må stille meg bak Lars Vilks i at vi har et helt reelt sammenligningsgrunnlag for denne delen av debatten; markedet. Om Thorkildsen ikke ønsker å forholde seg til denne virkeligheten er vel det i og for seg helt greit. Men å villede sine studenter til å tro det samme er direkte uprofesjonelt – og svært klanderverdig.
Det er også betenkelig at Thorkildsen skyver sine studenter foran seg – i deres egen avgangskatalog til overmål – som argumenter for sin egen sak. Jeg kan vanskelig forestille meg at samtlige av dem Thorkildsen tar til inntekt for kunsthåndtverket-som-identisk-med-billedkunsten faktisk føler seg hjemme i hans kategorisering. Det må da finnes dem som arbeider med Kunsthåndtverk og er stolte av nettopp dette?
Men: Hvis vi setter alt dette til side må jeg innrømme at det som virkelig setter mine følelser i kok [sic!] er at visse krefter ved SHKS løper ledelsens ærend i sine forsøk på å kneble motstanden ved Kunstakademiet, og latterliggjøre den, slik ledelsen selv har for vane å gjøre (helt riktig; her kommer Karen Disen inn). Disens innlegg i Morgenbladet á 31. mars er et ubestridelig eksempel på dette. Selv om innlegget til tider var vanskelig å følge (kokende følelser resulterer visstnok i stormende vannglass(?)), står retorikken klart igjen som et rent ekko av Peter Butenschøns festtaler: Det er like slående fritatt for faktisk argumentasjon og tilsvarende lasert med nedrige motivasjonsbeskrivelser.
Det er veldig bra om mange ved SHKS nå føler seg hjemme innenfor Kunsthøgskolen. Det har vært masse bråk på KHiO opp igjennom, og hvis ledelsen har klart å gjøre grep som tilfredsstiller de andre utdannelsene synes jeg dette er kjempemessig, og jeg er glad på deres vegne. Men hva er det som provoserer så voldsomt med at vi ved Kunstakademiet også ønsker at det vi mener er faglig nødvendig for en god utdannelse ved vår institusjon blir tatt til følge? Både Karen Disen og Åsmund Thorkildsen vitner om en mangel på storsinnethet når det kommer til dette; de har fått hva de vil ha, og underkjenner deretter behovene til andre. Men det er jo ikke dumt karrieremessig å gå offentlig ut i tråd med ledelsen, samt å gi Peter Butenschøn et smorgasbord av kosesitater.
Til slutt vil jeg poengtere, spesielt ovenfor Jan Christensen, at det i mitt innlegg (og, tror jeg, innleggene han kommenterer) slett ikke er noe som er myntet på enkeltstudenter ved SHKS. Jeg tar for meg institusjonene og hva deres oppgave er faglig sett, og vil ikke på noen måte hevde at SHKS-studentene er mindre talentfulle eller dyktige enn SKA-studentene. Men det er ikke lagt opp til at SHKS-studentene kommer til å arbeide i samme marked som SKA-studentene. Det er ikke dermed sagt at dette ikke kan og vil skje, men det bør ikke være målet for Kunstfag, om det faktisk skal være en utdannelse innenfor kunsthåndtverk.
Vennlig hilsen
Jørgen Craig Lello
Student, Statens Kunstakademi
PS:
Christer Dynna: Det slår meg som helt – vel – retardert, å gå inn på en spesifikk debatt og kritisere debatten for å være… spesifikk. Men det som er så feiende flott med denne tjenesten er at du faktisk kan opprette en helt egen diskusjon om nettopp det du ønsker å diskutere, fremfor å klage over at andre diskuterer noe du ikke er interessert i. Og jeg vet jaggu ikke om f.eks. denne debatten skulle gå på bekostning av dine drømmedebatter heller?
DS.
Til trist og full: Sikkert ikke merkelig. Og SHKS/Keramikk for å være korrekt. Sammenslåing eller ikke betyr ikke så mye. Bruk tiden på noe av det Dynna håper vi heller kan gjøre. :)
Tett luft og klam debatt i alle saler
Problemet med dette kunst«livet» og debattene her er at det meste arter seg så sabla lamt for utenforstående. Denne utdannings-/ institusjonsdebatten, som så mange andre ting som settes på dagsorden, handler om avsenders bakgrunn, forståelsesrammer og hensikt. En ren intern maktfordelingsdiskusjon, som alltid vil engasjerer fagmiljøet og aspiranter til definisjonsmakten beklageligvis fullstendig på bekostning av andre utfordrende debatter, som man med fordel kan delta i, hvis man da har til hensikt å si noe relevant, som kunstner, i en større sammenheng, og har noe på hjertet som vedrører en større virkelighet og som andre kan finne det verdt å lytte til.
Ubehaget jeg ofte kan føle i dette komprimerte promperommet for særs interesserte siver ut av kjernen i hovedpremisset for disiplinen «selvkritisk kunstdiskurs», kjernen som aldri rokkes ved: nemlig at man aldri er interessert i å avstå premiss-kontroll og tolkningsrom til ulike betraktere. Man søker dialog kun med likesinnede, som aksepterer at definisjonsmakten og agenda først og fremst settes ut fra hensyn til kunstnerstandens anliggende. (Eller så begir man seg aller nødigst ut på litt didaktisk formidling, da om egen agenda, hvis man kan tjene på det i neste omgang (bevilgninger eller andre privilegier).
“Jeg forestiller meg at det Morgenstern og Eiebakke skriver må være ganske provoserende for unge studenter når de ganske dogmatisk avskriver arbeider gjort utenfor Kunstakademiet rett og slett fordi studentene kanskje studerer under en annen institusjon, om man fortsetter å definere for eksempel SKA og SHKS slik.”
Helt riktig Jan. Jeg er faktisk student ved snekkerelinja på Sinsen VG og innleggene til Morgenstern og Eiebakke fant jeg tunge å svelge. Jeg jobber for øyeblikket med noen abstrakte skulpturer i 2 tom 4 som lærerne mine ikke ser verdien av. Da oppleves det ekstra tungt at personer innen norsk kunstliv også avskriver en fordi man ikke går på Akademiet, jeg prøver å skape/forme min egen utdanning her på snekkerlinja, og trodde at dette ville være en interessant innfallsvinkel til et noe uniformt norsk kunstliv. Desverre viser det seg at dette ikke er mye verdsatt, av den enkle grunn at jeg har feil utdanning å vise til. Føler at jeg nå kanskje har spikret meg selv inn i et hjørne det ikke er så lett å komme seg ut av. Har du noen tips Jan?
Merklig statement fra en kunstner som har malt seg inn i et hjørne, og som kommer fra nettopp Kunst og Håndtverk! Kan muligens Akademiet slå seg sammen med Snekkerlinja på Sinsen?
“Det studentene utdanner seg til må de skape selv!”
Denne kan faktisk ende opp med å bli stående side om side med;
“ the fact that this is meaningless, doesn“t mean that it can´t be an art education.”
I denne debatten blander man sammen mye på en gang. Argumentasjonen om et unikt fag, historie, spesialisering og kunstnerisk frihet høres selvfølgelig veldig bra ut. Men det er crap. Det er rett og slett nostalgi og tvungen legitimering av egen innsats som studenter og lærere. Argumentasjonen fullstendig umulig å etterprøve rent faglig, men synes som flott polemikk.
Morgenstern får selvfølgelig et flaut problem når Thorkildsen beskriver et utvidet kreativt og diskursivt felt som lett overlapper med Kunstakademiet. Og det er jo nettopp dette som er kunstens natur i dag, med selvrefleksjon og kritikk, hvor den har brutt med seg selv og flyter ut i alle retninger. Og dette er et faktum som jeg forventer at Morgenstern selv evner å legge ut om i sine teorikurs, men som han merkelig nok her desperat forsøker å holde kontroll på.
Jeg forestiller meg at det Morgenstern og Eiebakke skriver må være ganske provoserende for unge studenter når de ganske dogmatisk avskriver arbeider gjort utenfor Kunstakademiet rett og slett fordi studentene kanskje studerer under en annen institusjon, om man fortsetter å definere for eksempel SKA og SHKS slik. Deres definisjoner er forutinntatt og den kunstneriske kritikken som spesielt legges ut av Morgenstern mot studenter og arbeider som ikke engang nevnes med navn eller beskrives, er ikke gyldig, men forståes som nedlatende hets mot en gruppe hvis arbeid visstnok ikke engang fortjener kritisk analyse og debatt.
Poenget mitt er at det store deler av den politiske diskusjonen er irrelevant når det kommer til kunstnerisk kvalitet. Dette bør ikke behandles såpass generelt som hos Morgenstern og Eiebakke. Design-, kunsthåndverk- og kunststudenter fortjener å bli akseptert slik de ønsker å fremstå, men de må selv ta ansvar for å lære og forstå og kritisere språket, teorien, metodene og strategiene som alle de ulike fagene måtte kreve, slik at de deretter kan kommunisere på det nivået og med den scenen og det miljøet som de ønsker å relatere til. I en større sammenheng kan ikke dette institusjonaliseres. Om Kunstakademiet består eller Kunsthøgskolen sluker alt er faktisk helt irrelevant, statusen er tapt. Det studentene utdanner seg til må de skape selv.
Hei,
dette innlegget gjelder ikke debatten mellom Morgenstern/Thorkildsen, men innlegget Karen Disen hadde i Morgenbladet forrige fredag og som vel strengt talt hører til denne strengen:
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20060331/ODEBATT/103310051/-1/DEBATT
Dette er mitt svar:
Forskjeller og likheter
Av Anders Eiebakke, billedkunstner og MA-studieleder ved Kunstakademiet
Kunsthåndverker Karen Disen er usolidarisk når hun hevder at Kunstakademiets ansatte og studenter bedriver “sjangersjåvinisme”. Disen viser samtidig manglende forståelse for kunst når hun visker ut forskjellene mellom samtidskunst og kunsthåndverk.
Mener Disen at “alt er kunst”? Hvorfor trenger vi i så fall undervisning i kunst? Mener hun at ”alt egentlig bare er sjangere av det samme”? Hvis hun mener at alt ikke er kunst, hvor går grensen? Er pissoirer nødvendigvis ”kunst” fordi Duchamp stilte ut et? Selvsagt ikke. Ingenting er ”kunst i seg selv”. ”Alt” er heller ikke kunsthåndverk. Men i motsetning til Disen vil jeg ikke forsøke å komme med faglige føringer i forhold til et fagområde jeg ikke har innsikt i.
Disens innlegg støtter ledelsen ved KHiO“s vedtak om å, på tross av sterke advarsler fra fagmiljøene, å slå sammen Kunstakademiet og Kunst- og håndversskolen (nå “Kunstfag” i følge KHiOs terminologi) til ett felles fakultet. I tråd med hennes manglende respekt for Kunstakademiet kaller hun denne avdelingen for “Billedkunst”. Mener Disen at folk som driver med støykunst driver med “billedkunst”? Styret i KHiO har vedtatt at avdelingene skal styrke sin faglige autonomi og har gitt tilbake navnet Kunstakademiet. Hvorfor tror Disen at relativt mange fra Kunstfag søker seg til Kunstakademiet, mens ingen søker seg fra Kunstakademiet til Kunstfag? Er det etter Disens mening bare fordi Kunstakademiet er “bedre”, eller kan det ha å gjøre med at vi driver med ulike fag? Påstanden min er at elever fra Kunstfag lærer seg verdifull kompetanse som ganske enkelt lar seg oversette og utvikle innenfor Kunstakademiets vegger. Men det vi driver med på Kunstakademiet er ikke uten videre oversettbart til Kunstfag. Disen vet også at det er KHiOs styre, og ikke Kunstakademiet, som har pålagt Kunstfag å nedlegge det tidligere Institutt for Farge nettopp fordi dette feltet – i følge styret i KHiO – ble tatt hånd om av Kunstakademiet. Hvorfor angriper Disen Kunstakademiet og ikke KHiO-styret? Hva er Disens agenda når hun hevder at ”majoriteten” opplever et spennende og utfordrende miljø? Skriver hun dette fordi hun hører hjemme på Kunstfag som har et budsjett som er det dobbelte av Kunstakademiets? De ansatte ved Kunstfag er ikke enige om avdelingens profil. Noen vil være kunsthåndverkere, mens andre mener at KHiOs vedtak om å avvikle avdelingens faglige tilbud innenfor det som styret oppfatter som Kunstakademiets anliggende er feil.
Kunstakademiets ansatte vil støtte Kunstfags krav til faglig selvstendighet i enhver sammenheng. Vi har også stor forståelse for at studentene ved Kunstfag, som er talentfulle og seriøse, er bekymrede fordi de ikke får tilstrekkelige midler til bl.a. avgangsutstillinger. Her har Disen en jobb foran seg, og vi vil gjerne hjelpe henne slik at hun kan gi studentene sine et skikkelig tilbud, like profesjonelt som Kunstakademiets studenter får. Det er derimot ikke Kunstakademiet, men Kunstfag, som må definere det faglige innholdet ved Kunstfag. Disen burde vise samme faglige edruelighet ovenfor Kunstakademiet.
Disen, som er fagforeningsrepresentant for Forskerforbundet, undergraver de ansattes interesser ved Kunstakademiet. Kunstfag har ca dobbelt så mange ansatte, men bare ca 40 flere studenter. Er dette grunnen til at hun ikke har etablert noen dialog med Kunstakademiets ansatte som Forskerforbundets representant? En professor har allerede sagt opp sin stilling i protest mot det nåværende regimet. Hva syns Disen, som fagforeningsrepresentant, om den harde kritikken denne professoren rettet mot ledelsen ved KHiO og det generelle arbeidsmiljøet? Kanskje Forskerforbundets fiasko som fagforening for de ansatte ved Kunstakademiet er grunnen til at nesten ingen vil være medlem av denne fagforeningen? I den nåværende fakultetsstrukturen er det Disen – som fungerer som KHiO-styrets støttespiller – som representerer de ansatte i innstillingskomiteen for MA-professoratet ved Kunstakademiet. Hun har kanskje personlige interesser av å “representere” kunstnere. Men det gjør hun ikke. Hennes stemme førte derimot til at professoratet i Fotografi ved Kunstakademiet ikke ble besatt, etter at Kunstakademiet hadde ventet i over et år på at stillingen skulle besettes. Den er fortsatt ikke besatt. Disens aktive intervensjon ved Kunstakademiet må belyses når hun nå anklager Kunstakademiet for å være en liten og ikke representativ fraksjon. Disse tilfellene er noen eksempler på hvor galt det kan gå når man tvinger to ulike fag inn i ett fakultet. Dette fakultetet er dobbelt så stort som de andre fakultetene i KHiO.
Istedenfor å opptre kunstfaglig og fagforeningsmessig redelig, velger Disen å kalle de hun skal representere for “sjangersjåvinister”. Ordet gir assosiasjoner til ideologier og holdninger ingen av oss tolererer. Vi påpeker derimot at det heldigvis finnes faglige, diskursive forskjeller. Disse forskjellene handler i dette tilfellet ikke om sjangere – men om ulike fag.
Rektor Butenschøns tilstandsrapport om KHiO 2005/2006 datt nettopp ned i postkassen min. Her hevder han at de ansatte ved Kunstakademiet er “illojale”, og at det er et “selvutnevnt” fagutvalg ved Kunstakademiet. Men dette fagutvalget er faktisk et godkjent, rådgivende organ innenfor KHiO-strukturen. Det er også bemerkelsesverdig at rektor hevder at utdanningen ved Akademiet er omtrent som før, og at dette nærmest er et bevis for at KHiO og det nye fakultetet fungerer. Men det er jo “aksjonene” ved Akademiet som er grunnen til at utdanningen fortsatt fungerer! Hvis ikke lærerne og studentene hadde tatt ansvar for utdanningen ville Kunstakademiets faglige fundament forvitre.
Han sendte nylig ut et skriv der han, på vegne av styret, fastslo at Kunstakademiets ønske om å opprette et eget fakultet ikke skal behandles på nytt i styret. Men denne saken er slett ikke endelig avgjort, og den vil reises på nytt. Det er i denne sammenhengen ønskelig at rektor slutter å kalle ansatte ved Kunstakademiet “illojale”, og å spre faktiske feil om den legitime og nødvendige debatten som er reist av seriøse fagfolk og studenter som ser konsekvensene av styrets uheldige politikk. I motsatt fall vil trolig institusjonen oppleve det rektor kaller “allmøtedemokrati”.
Her følger noen utdrag fra rapporten:
…‘Aksjonen på Akademiet’
Det har siden våren 2005 vært iverksatt en omfattende aksjon fra ansatte og studenter ved billedkunst mot den nye fakultetsstrukturen og mot ledelsen ved KHiO. Aksjonen har, dels gjennom presseoppslag og vedtak i et selvoppnevnt ‘fagutvalg’, krevd eget fakultet med valgt dekan og egne styremedlemmer, alternativt rektors og styrets avgang, gjenopprettelse av Statens kunstakademi utenfor KHiO og avvisning av samlokalisering på Seilduken. Utspillene har i økende grad vært personfokusert på rektors og styreleders rolle.
Det har vært karakteristisk for aksjonen at det ikke skilles klart mellom praktiske utfordringer og strukturelle rammer. Den praktiske tregheten med innkjøp av PC’er og etablering av en samordnet IT-platform brukes som fellende bevis for at organiseringen er ubrukelig og bare kan avbøtes med eget fakultet eller ‘utmeldelse’ fra KHiO. Dette oppleves til daglig som en kontinuerlig krisemaksimering, der det fokuseres på problemer mens fremskritt underkjennes.
Det har fra min side vært viktig å understreke at verken ledelsen eller organisasjonsmodell har grepet inn i studienes innhold eller gjennomføring eller på noen vesentlige måter endret studiekvaliteten. Det er, grovt sett, de samme lærere som gir den samme undervisningen, med de samme studieplanene, i samme bygninger, for samme antall studenter opptatt etter de samme kriterier og prosesser. Det er altså ikke påvist, tross gjentatt ettersøkning, at endret organisasjon fører til endret studiehverdag. Det er derfor heller ikke riktig når kunstnerorganisasjoner går ut og protesterer mot at ‘kunstakademiet er nedlagt’.
Organisasjonskultur og frustrasjon
Det er åpenbart at aksjonen internt har store kostnader for arbeidsmiljø og faglig konsentrasjon og eksternt har store kostnader for KHiOs omdømme og mulighet for å oppnå bedre vilkår for utdanningene. Aksjonen virker utmattende og nedbrytende for personlige relasjoner, og bidrar sterkt til å spre mistrivsel. I de fleste andre organisasjoner ville det ha vært slått ned på illojalitet blant tilsatte, mens det i KHiO har vært tydelig signalisert at det er høyt under taket. Situasjonen på fakultetet har nylig vært vurdert at organisasjonspsykolog Thor Ødegård, basert på intervjuer med tilsatte. Han har gitt klare vurderinger av manglende forståelse for virksomhetens rammer, manglende endringsvilje og organisasjonskompetanse, manglende vilje til å benytte etablerte demokratiske kanaler og sammenblanding mellom studenters og ansattes interesser.
Det merkes nå en voksende irritasjon i KHiO utenfor St. Olavs gate mot denne aksjonslinjen. Det kan samtidig være tegn til at de som aksjonerer gradvis innser at det vil være mer hensiktsmessig å rette krav om løsrivelse direkte til staten snarere enn til styre og rektor. Derved kan det åpnes for bedre muligheter for ledelsen til å diskutere løsninger på problemer det kan gjøres noe med.
Det er åpenbart at det foreligger dyp frustrasjon og usikkerhet blant ansatte og studenter, spesielt ved billedkunst. Dette må vi ta på alvor. Vi bør fortsatt diskutere åpent hvorledes forståelsen for akademiet som utdanningstradisjon og pedagogisk modell kan opprettholdes og styrkes innenfor en endret organisasjonsmodell, og hvordan denne utdanningens identitet kan opprettholdes.
Demokrati
De ansattes demokrati, slik det normalt er etablert i arbeidslivet, har vært tilsidesatt under aksjonene på billedkunst. Krav om endringer har ikke vært ført gjennom tillitsvalgte eller i drøftingsmøter med ledelsen, men direkte i mediene eller gjennom et forsøk på å reetablere et allmøtedemokrati. Det har vært utydelige ansvarslinjer og rolleforståelse mellom ansatte og studenter. Denne manglende respekten for vanlige kjøreregler i arbeidslivet ble også påtalt i Ødegards rapport.
Det har de siste årene fra min side vært opplevd som et tillitsfullt og konstruktivt samarbeid med Studentstyret. Jeg har hatt ukentlige møter med Studentstyrets ledelse. Det siste året har dette fungert dårligere, etter at Studentstyrets ledelse og begge studentrepresentanter i KHiOs styre nå kommer fra Fakultet for visuell kunst. Samspillet har vært dominert av debatten på billedkunst, og jeg tror dette har gått på bekostning av min mulighet til å fungere konstruktivt i forhold til studenter på de andre fakultetene.
…
Det er særlig to prinsipper som har vært viktig for meg å kommunisere tydelig. Det ene er at det nå må forventes respekt og lojalitet fra alle ansatte og forståelse fra studentene for at det er gitt rammer for virksomheten, og at disse rammene ikke til en hver tid kan ruskes opp i. …
George Morgenstern har naturligtvis rätt i sin kritik av Thorkildsen. Konst skiljer sig från design och konsthantverk. Det kan sägas ännu enklare.
Högskolan vill ha sammanslagningar och har gått in för att att samordna konst och konsthantverk. Det visade sig snart att det inte bara var ett administrativt problem utan också knutet till innehållet. Det finns en statusskillnad mellan konst och konsthantverk. Därför utropas nu den demokratiska ordningen att alla verksamheter är en del av Konsten.
Det är förfärligt opraktiskt eftersom världen utanför skolan ser annorledes ut. Där finns konsten som har sina biennaler, mässor och utställninar, design och konsthantverk har sina. Design och konsthantverk har en egentlig publik och dessutom en ekonomi, konsten saknar i stor utsträckning detta.
Att ändra en inarbetad ordning utanför skolans värld är inte lätt, ens med de bästa argument och ambitioner. Samhället fungerar inte så. Design säljer bäst på designmässor och konst gör sig bäst på biennaler. Det är groteskt att försöka föreställa sig Documenta i femdubblad storlek som Varuhuset för det utvidgade konstfältet.
Det är förståeligt att konsten gör sina kannibalistiska cross-over raider i design och konsthantverk. Där finns publik och ekonomi. När den drar sig tillbaka lämnar den kvar lite diskursiv status.
Det vore svårt för design och konsthantverk att tillfredsställa sin publik om man kommer med digra texter av Deleuze och Agamben. Konstens lilla publik har en annan inställning.
Hilsen Lars Vilks