Antydninger til liv

Da Alvar Aalto i 1933 formet tuberkolosesanatoriet Paimo utenfor Turku, kom han i praksis til å definere et sett av formgivende prinsipper for det 20. århundrets bygging av sykehus. Aaltos vektleggelse av hygiene og opplevelse av lys, sammenfalt fullstendig med funksjonalismens renhetsprinsipper – som igjen gjorde den til en foretrukket stil for denne typen byggeoppdrag. Men som mye annet av funksjonalismens arkitektur har også Aaltos bygg blitt offer for en vrangforestilling: at funksjonalismen var komplett hvit. Feiltagelsen skyldes ikke minst det samtidige svarthvitt-fotografiets innskrenkninger, som gjorde fotografiet ute av stand til å gjengi jordfargene og de sterke fargene arkitekten hadde valgt. I stedet etterlot fotografiene bygget i en klinisk kjedsommelig duotone, som samsvarte perfekt med det antiseptiske som ideal for et hospital. Forholdet mellom hospitalets virkelighet og ideal er tilsvarende forrykket i den dansk-norske duoen Michael Elmgreen og Ingar Dragsets utstilling please keep quiet!

To svingdører leder inn i visningsrommet, som for utstillingen er blitt forvandlet til en sykehuspost. Fire senger er stilt opp langs veggen. Mellom disse står trillebord, skillevegger, apparater og annet medisinsk utstyr. En vask med speil er montert på veggen. En stabel stoler er henstilt i hjørnet. Det hele er sirlig ordnet og holdt i en stram og minimal fargeholdning. Trillebord og stålsenger er sandblåst og lakkert i anonymiserende grått, liksom de stablede 7-er-stolene i hjørnet. Selv alarmsnorene har blitt tappet for sin funksjonelt betingede rødfarge, og tegner seg i stedet som svakt hvite på det hvite sengetøyet. Den kliniske livløsheten er tilsynelatende forstyrret av tre pasienter. Ved nærmere ettersyn slår man derimot fast at de ikke er levende, bare livaktige.

Som modell på en sykehuspost er please keep quiet! villet overdreven, men så har da heller ikke Elmgreen og Dragsets kunstnerskap enkelt latt seg sortere under kategorien «realisme» tidligere heller. Siden 1995 har de to samarbeidet om serien Powerless Structures – en serie installasjoner og performances, hvor duoen har gransket ulike arkitektoniske, institusjonelle, sosiale, politiske og ideologiske strukturer. Ved å reorganisere, intervenere eller forstyrre ordenen i arkitektoniske rom, inviterer de til nye lesninger og meningsforskyvninger av arkitekturen. En transportkasse kommer halvveis brasende gjennom taket; to jeans og boxershorts ligger henslengt i et hjørne; en dør er plassert øverst på veggen, men lar seg ikke åpne. Inngrepene tydeliggjør at rommene potensielt sett kan bli beholdere for et nytt innhold. Elmgreen og Dragset har foretatt denne typen inngrep i flere ulike rom i den offentlige sfæren, men først og fremst er det det tradisjonelle hvite gallerirommet som har vært gjenstand for undersøkelse. Store deler av Powerless Structures tar derfor form av transformerte gallerirom; gravd ned, hevet opp, halvveis synkende, stilt på skrå, snudd opp-ned, gallerirom inni gallerirom osv. Disse stadige påminnelsene om alternativer blir å forstå som en utfordring av gallerirommets autoritet. Selve tittelen – Powerless Structures, etterfulgt av et villkårlig valgt nummer – gir det hele et preg av forskning, hvor én autoritet er utfordret av en (fiktiv) annen. I please keep quiet! er insisteringen på spørsmålet «hva om?» tonet ned. Det er bra. Til gjengjeld er faren for å fremstå som et banalt diorama langt mer framtredende. Det er åpenbart mindre bra.

Stilt ansikt til ansikt med en av de tre mannlige pasientene, blir man fascinert av balansen mellom detaljrik presisjon og dens livløshet. Øynene er åpne og voksdukken stirrer tomt ut i luften – frosset i et helt ubetydelig øyeblikk. De øvrige to ligger på likt vis med øynene åpne, og med ryggen vendt mot inngangsdøren. Den ene holder omkring alarmsnoren, den andre klamrer hånden om en papirlapp. please keep quiet! balanserer nøye mellom spor og åpenhet. Det er lite som gir betrakteren mulighet til å fastslå hva disse pasientene behandles for – hvor vidt de er her for et kort opphold eller er langtidspasienter som behandles for mer alvorlige sykdommer. Den ene sengen som står tom, åpner tilsvarende for både dramatiske og prosaiske lesninger. Om pasienten er død og fjernet eller simpelthen har tatt en spasertur, overlates til betrakterens spekulasjon. Et sted å begynne er blant de få personlige gjenstandene som ligger på nattbordene. Et par briller, hvor den ene brillestangen er festet med tape for å holdes på plass, ligger ved siden av to bøker. Den ene er en slitt pocketutgave av den britiske forfatteren Will Selfs roman Dorian. Som tittelen antyder er Selfs roman en parafrase over Oscar Wildes A Picture of Dorian Gray. Man kan i så måte være tilfreds over å ha avdekket en referanse til homofil kultur – en tilbakevendende referanse i Elmgreen og Dragsets kunstnerskap – samtidig som man innser at å fokusere på dette som meningsbærende, resulterer i en nokså redusert lesning av installasjonen.

På jakt etter mening i Elmgreen og Dragsets installasjon kommer man ikke utenom den amerikanske teoretikeren Michael Fried. Etter å ha betraktet pasientene beveger man seg forbi vasken, og over denne ser man sitt eget speilbilde. Denne planlagte verfremdungs-effekten har både effekten av memento mori – en påminnelse om ens egen dødelighet – og fungerer som en påminnelse om ens status som tilskuer. I essayet Art and Objecthood fra 1967 gikk Fried til frontalangrep på den minimalistiske objektkunsten. Ifølge Fried lokaliserte denne innholdet i selve betraktersituasjonen fremfor i verket, og gjorde dermed betrakterens respons – letingen etter det billedlige innholdet som er utelatt – til det sentrale. Hos Elmgreen og Dragset er det billedlige innholdet tydelig, mens motivasjonen og de bakenforliggende historiene forblir svært utydelige. Det villet teatralske – Frieds anklage av minimalismen fokuserer på dens teatralitet – er imidlertid ikke skjult. Denne egenskapen kan sies å kjennetegne hele Elmgreen og Dragsets produksjon. Deres iscenesatte tablåer viser ofte til en handling som tilsynelatende nettopp har funnet sted eller som er frosset i øyeblikket. Disse spor av handling blir i please keep quiet! – med sin nye involvering av menneskefigurer – supplert av muligheten for «gester». Ikke direkte ulogisk ender man med å granske pasientenes uttrykk for et mulig innhold.

Installasjonen synes å ha det samme preg av museets diorama som den kanadiske fotografen Jeff Walls gigantiske lyskasser med nøye regisserte tablåer basert på motiver fra malerhistorien. Men hvor Wall forstår gestene som emblemer som kan fungere som konvensjonelle tegn, blir Elmgreen og Dragsets voksfigurer tvetydige i sitt uttrykk. Felles er likefullt at de viser en form for tilbaketrekkelse, eller hva Michael Fried, i essayet Absorption and Theatricality: Painting and Beholder in the Age of Diderot, har omtalt som «absorption». I Frieds analyse av begrepsparet Theatricality/Absorption kjennetegner «absorption» en form for tilbaketrekkelse og inderlighet som gjør aktørene til ett med tablået de er en del av. Elmgreen og Dragsets voksfigurer viser en tilsvarende selvpålagt isolasjon. De vender seg bort fra hverandre og fra publikum, og nekter innsyn på en måte som gjør det umulig å lese dem som individer. I stedet blir de modeller. Slik hersker det også en kontinuitet fra Elmgreen og Dragsets tidligere performances, hvor de mer eller mindre oppgir ambisjonen om performance som arena for et individuelt handlingsrom. I stedet skjæres deres performances ned til kun å bestå av nødvendige, instrumentelle handlinger for å realisere et bestemt produkt eller en bestemt situasjon. Logisk nok har dette resultert i en utstrakt outsourcing av performance-handlingene – senest eksemplifisert i Venezia-biennalens Spelling UTOPIA i sommer, hvor performancen ble utført av en sjimpanse som var i stand til å stave.

I likhet med please keep quiet! står også dette arbeidet utenfor Powerless Structure-serien. I så måte kan de to prosjektene leses som forsøk på å fornye eller forstyrre en nå svært gjenkjennelig signatur. please keep quiet! både beveger seg videre og står fast i gammelt materiale. Det er ikke til å komme bort fra at utstillingen er betinget av en interesse for overlappende formgivende prinsipper. Men etter drøye ti år med overlappende arkitektonisk utforming av loftsleiligheter og kjemilaboratorier, fremstår denne påvisningen som heller banal. Likeledes blir betoningen av ulike sosiale handlingsmønstre i de to situasjonene heller tvungen. please keep quiet! er snarere på sitt mest interessante når man ikke leser den som en kommentar på gallerirommet, men som en interesse for hospitalet som «space» i seg selv. Resultatet er et stykke holistisk verk, et fortettet og forenklet bilde, men uten klare historier eller konklusjoner. I så måte er det mest avgjørende å være til stede i rommet med sin egen tvil.