Annerledestenkningen

Det første inntrykket jeg sitter igjen med fra Lea Porsagers utstilling på Overgaden i København er en vedvarende forundring over den inflasjonen av interesse for esoterisk kunnskap som har preget kunstfeltet de senere årene, med forrige Documenta og den 55. Veneziabiennalen som særlig tydelige eksempler. Og videre hvordan den danske fysikeren Niels Bohr later til å bli for 10-tallet det Aby Warburg var for 00-tallet. Det er forståelig på sitt vis; Bohr var en slags vitenskapens anarkistiske vidunderbarn og således et attraktivt forbilde for vår tids kollektive individualisme. Det er ikke mer enn en ukes tid siden en eller annen clickbait-side lurte meg til å lese en sak om hvordan den unge Bohr en gang utmanøvrerte sine matematikklærere ved å gi en lang rekke kreative og relativt ubrukelige, men teoretisk helt riktige, løsninger på en eksamensoppgave. Moralen er klar; det finnes alternative tankeformer som kan utfordre de dominerende former for rasjonalitet. «Think different» altså…

I Porsagers kunstnerskap veves ulike kunnskapskategorier sammen i et singulært narrativ som befinner seg «i spenningspunktet mellom alvor og ironi», som det skrives i det omfattende presentasjonsmateriellet som følger utstillingen. Utstillingen består av to store arkitektoniske skulpturer som finnes i Overgadens ytre og bakre sal. Til sammen utgjør disse konstruksjonene et «segl», altså et tilnærmet magisk symbol som skal uttrykke et åndelig eller spirituelt innhold. I dette tilfellet er det slik at utstillingsrommet «fungerer som et segl, der fremkalder fænomenet #PUSSY gjennom den mystiske portalen the H@t».

De to store salene bindes sammen via et rom der to ulike filmer presenteres med det som i praksis blir et felles lydspor, bestående av dialog som med jevne eller ujevne mellomrom overlapper med tekstsnutter på skjermene, preget av ulike tegn, hashtags og bruddstykker av tekst. Dialogene fremstår som mumlende terapisamtale i LSD-rus, en samtale strukturert etter en drømmelogikk som oppsummeres i det «tankeeksperimentet» utstillingen tar utgangspunkt i: «Hvad nu hvis teosoffen Helena P. Blavatsky fødte sin arvtager Annie Besant, som så fødte Niels Bohr, hvis testikler spytter Angela Merkel ud?»

Gjennom 3D-briller følger betrakteren en film som kanskje er ment å hensette betrakteren selv i en tilnærmet psykedelisk erfaringsmodus, men det blir litt av en tålmodighetsøvelse med 25 minutter film på et såpass abstrahert og fragmentert nivå. Stemmene og de mange små begrepslige hashtags danner åpenbart ikke noe narrativt driv, hvilket nok heller ikke er meningen, da det vel snarere dreier seg om å gjenskape noe av den følelsen av statisk tidløshet enkelte rusformer kan medføre. Men det blir ikke helt det samme. Psykedelika er litt som drømmer, gøy å oppleve selv, ikke så spennende når det gjenfortelles.

Filmens univers kretser rundt tradisjonell teosofi, nyspiritualitet, okkult viten, eksperimentell vitenskapshistorie og referanser til dagsaktuell politikk i en spiral av forvirrende virkelighetsbeskrivelse. Det er dog ikke helt lett å unngå å tenke at det her opereres på et abstraksjonsnivå som gjennom sin tilnærmede uangripelighet gjør det nær sagt umulig å vurdere det på en måte som kan anerkjenne prosjektets intellektuelle innhold og dets – jevnfør informationsmaterialet – «iboende skepsis over for sandhedssøgen».

Skepsis mot sannhet er viktig, særlig dersom den hektes på problemstillinger med konkrete politiske og sosiale implikasjoner, som for eksempel religion i offentligheten, eller hvordan man skal fordele økonomiske goder og belastninger. I prosjekter som Porsagers kan det likevel føles som om referansene til antimodernitet og ikke-rasjonalitet er forsøk på å påberope seg tilgang til en annen rasjonalitet, uten at det fremgår hvorvidt denne alternative rasjonaliteten egentlig eksisterer. Man refererer til eksempelvis Jorge Luis Borges’ kategori av dyr som på lang avstand «ser ut som fluer», eller Aby Warburgs alternative klassifikasjonsmetodikk nærmest som en slags shorthand for vitenskapelig dybde. Det er klart at det finnes mye viktig kunnskap som er generert av spekulativ fabulasjon, men jeg er også usikker på hvorvidt dette egentlig er særlig kontroversielt, aller minst i vitenskapelige miljøer der de harde skillene mellom eksperimentell og instrumentell tenkning for lengst er oppløst i mer glidende overganger.

Det er dessuten verdt å spørre hvorvidt ikke det å «problematisere» kunnskapsbegrepet egentlig bare bidrar til kunnskapshegemoniet, uansett hvor langt man søker seg mot det mer og mer esoteriske, okkulte eller rett og slett nonsensiske. Innenfor en samfunnsorden hvor splitt og hersk, ofte i form av «culture wars», utnyttes som et strategisk våpen i nyliberalismens og markedsøkonomiens tjeneste må vi kanskje nå spørre oss hvilken subversiv kraft som egentlig ligger i dette. Er det en protest som kan lede til noe, eller er det simpelthen en ventilering av kunstfeltets avmaktsfølelse i møte med den nå solid institusjonaliserte New Public Managements krav om «kunnskapsproduksjon»? En pervertering av ulike kunstneriske presentasjonsformer av «researchbasert» dokumentarisk praksis er for så vidt et kjærkomment bidrag til feltet nå mens det ene kunstakademiet etter det andre kappes om å bli godkjent som «vitenskapelig» institusjon.

En annen mulighet er at det i Porsagers prosjekt simpelthen er snakk om et kvasimetafysisk vitsemakeri hvis humor jeg ikke forstår. Eller at det ligger et element av poesi her som jeg er immun mot, og i så fall reduseres kanskje det hele til et litt problematisk spørsmål om smak. Jeg har for eksempel heller aldri latt meg gå helt #mindblown av det innledningsvis nevnte Borges-sitatet. Gjør denne manglende evnen til innlevelse meg til en del av det patriarkatet som ikke aksepterer verdien av ikke-hegemonisk tenkning? Kanskje. Jeg har likevel vanskelig for å fri meg fra følelsen av at det intellektuelle ambisjonsnivået i denne typen øvelser er for lavt, så lenge så lite egentlig står på spill.