I sommer kom nyheten om at Petter Snare etterfølger Karin Hindsbo som direktør for Kode – Kunstmuseene i Bergen.
Petter Snare er utdannet jurist og jobber som kemner i Nedre Romerike, men har samtidig en variert bakgrunn i norsk kunstliv. Han var med på å stifte galleriet Standard (Oslo) i 2005, og er styreleder for både Bergen Kunsthall, Bergen Assembly, Oslo Kunstforening og Stiftelsen Kunstkritikk, samt styremedlem i flere gallerier.
Snare driver kunstbokforlagene Teknisk Industri og Uten Tittel, som siden oppstarten i henholdsvis 2008 og 2016 har gitt ut nærmere 40 publikasjoner om og med norsk samtidskunst, med særlig vekt på fotografi. Han er òg en markert samler av samtidskunst, med en bred samling som strekker seg fra fotografi fra mellomkrigstiden til norske samtidskunstnere som Matias Faldbakken, Torbjørn Rødland og Anne Katrine Dolven.
– Petter Snare er et godt og kanskje noe utradisjonelt valg, men hans solide erfaring innen juss, økonomi, administrasjon og ledelse kombinert med mange års erfaring fra ulike deler av norsk kunstfelt blir en stor styrke for Kode, sa styreleder Henning Warloe da utnevnelsen ble kjent.
Snare er den andre direktøren uten formell kunstfaglig bakgrunn som ansettes på et regionalt museum i år, etter at tidligere direktør for Dyreparken i Kristiansand Reidar Fuglestad fikk jobben som direktør for Sørlandets Kunstmuseum tidligere i vår. Som i Kristiansand har ikke kritikken latt vente på seg. Frode Bjerkestrand, kommentator i Bergens Tidende, spurte hvorfor Kode ansetter «en folkevogn fra et kemnerkontor» når de trenger «en kunstfaglig brøytebil».
Snare er ansatt i et åremål på seks år, og starter i stillingen 1. oktober.
Kunstkritikk: Etter at det ble kjent at du blir den nye direktøren for Kode, har bakgrunnen din blitt heftig debattert, især i Bergens Tidende. Det har blitt stilt spørsmål ved at du ikke har formell kunstfaglig bakgrunn. Hvor vil du selv si at din kunstfaglige kompetanse ligger?
Petter Snare: Selv om jeg ikke har noen formell kunstfaglig kompetanse, og har jobbet i områder utenfor kunstfeltet, kan jeg en hel del om kunstfeltet generelt, om hvordan det fungerer og hvilke mekanismer det fungerer i. Og så mener jeg at jeg har god kompetanse i, og oversikt over samtidskunstfeltet.
Med denne erfaringen og kunnskapen, kommer samtidskunsten til å få en sterkere tilstedeværelse på Kode med deg som direktør?
Jeg ønsker ikke å komme med noen programerklæring før jeg har satt meg i direktørstolen, men jeg ser frem til å jobbe med den faglige staben på museet, med hele det brede nedslagsfeltet som Kode representerer, fra musikk til kunsthåndverk, og fra samtidig til eldre kunst. Kode 2 åpner nå opp igjen og vil ha fokus på samtid. Jeg gleder meg til å bli en del av diskusjonen med den faglige staben.
Har du ambisjoner om å arbeide tett med programmet på museet, eller kommer du til å ta rollen som en slags administrerende direktør, med faglige underdirektører for de forskjellige avdelingene – museene og komponisthjemmene, for eksempel?
Som organisasjon er Kode passelig stor, og har en organisasjonsstruktur som har kommet frem etter et lengre arbeid, med en ledergruppe som jeg selvfølgelig vil forholde meg til. Men jeg vil være en del av alle sider ved Kodes virksomhet. Kode representerer jo ikke bare kunsten, men har også komponisthjemmene som står for et stort besøkstall, og vi forvalter 900 mål med eiendom og 17 historiske bygninger – så det er mye man skal engasjere seg i som direktør. Kunsten er selvfølgelig en viktig del av det. Det viktigste Kode gjør er å være relevant både for vanlige besøkende og for et kunstfaglig interessert publikum. Oppgaven vår gjelder både å forvalte og vise samlingen, og vi har et lokalt og regionalt ansvar. Samtidig har vi en samling på 50.000 objekter, og sånn sett har vi også et nasjonalt ansvar. Det er mange arenaer å være til stede på.
For noen år siden gikk du hardt ut mot en av dine forgjengere, Erlend Høyersten. Du skrev at det så ut til at han hadde bestemt seg for at kunst skal være en fest, og at kunden alltid har rett, og du tok til orde for at kunsten skal få være vanskelig i et offentlig rom fylt av «visuell støy, fidus og lettvinte løsninger». Du har også som styreleder for Bergen Assembly tatt den smale kunsten i forsvar. Kode viser for tiden en utstilling med Dronning Sonjas arbeider, en utstilling som har vært gjenstand for en høylytt debatt om publikumsfrieri versus kunstnerisk faglighet. Er det en utstilling som ville ha kommet til med deg som direktør?
Jeg har ikke lyst til å uttale meg om programmet til forrige direktør; hun gjorde sine beslutninger som har fungert innenfor hennes program, og vi skal gjøre våre. Men jeg mener helt oppriktig at det er viktig å gi rom for det smale, og at ikke alt skal handle om besøkstall. Vi er en institusjon som lever av offentlige midler, og med disse midlene må hovedfokus være å muliggjøre og være en ambassadør for kunst som er vanskelig – ikke nødvendigvis vanskelig tilgjengelig, men utfordrende. En viktig del av samfunnsoppdraget er å representere hele feltet av kunsten, så vi skal gjøre publikumsvinnere òg, og vi skal være til stede for et bredt publikum, fordi det er en inngang til smalere ting. Men at vi gjør begge deler er helt essensielt. Vi kan ikke se oss blind på publikumstall.
Du har uttrykt et ønske om at Kode skal komme tettere på det lokale kunstmiljøet. Hvordan ser du for deg at det kan gjøres? Hvilke kvaliteter og særpreg har Bergen som kunstby?
Før jeg starter i jobben kan jeg bare svare på et generelt plan. Men et regionalt museum har et særlig ansvar for å representere, fange opp, dokumentere, og være med på å utvikle kunsten som skapes regionalt. Med det som utgangspunkt må man gå i dialog med de faglige på museet og med kunstscenen i Bergen og på Vestlandet, og spørre om hvordan vi best kan være en aktiv del av kunstfeltet. Når det gjelder kvalitetene ved byen, har Bergen kommune satset hardt på å være en kunstby i mange år. Det har gitt uttelling ved at det bor mange kunstnere i byen, og de har et fantastisk kulturtilbud til å være en relativt liten by. Alt fra teater og Festspill til helt eksperimentelle ting får lov til å eksistere i Bergen. Energien man får inn i kulturfeltet, og den politiske viljen til å være til stede og si at dette skal vi bruke penger på, gjør at man har fått et løft og en interesse i Bergen som jeg tror er ganske unik. Det er en del av den kollektive bevisstheten i Bergen at kulturen som produseres skal være bra.
Den sterke entusiasmen og engasjementet gir iblant utslag i begge retninger, men klare tilbakemeldinger er også en viktig del av det å være i Bergen. Jeg hører på alle tilbakemeldinger og setter pris på at de lett lar seg dekode, så vet man hva aktørene i feltet mener.
Du er kunstsamler og styregrossist. Kan du fortsette å samle selv når du blir direktør for Kode? Og kommer du fortsatt til ha styreverv i kunstlivet?
Jeg vil følge det internasjonale museumsforbundets etiske regelverk, som vel i praksis betyr at jeg ikke kan fortsette å samle. De fleste av styreledervervene kommer jeg til å si fra meg, og så må jeg snakke med styrelederne i de styrene der jeg er medlem. Selv om jeg fortsatt kunne hatt en del av vervene, skal fokuset mitt være på jobben som direktør.