Der høsten var uvanlig fokusert på maleri (hevdet jeg), har vi denne våren i vente en rekke utstillinger på landets institusjoner som utmerker seg som utpreget samfunnsengasjerte og teknologinysgjerrige, og der – litt rundt sagt – rommet, snarere enn bildeflaten, er det sentrale formatet.
Ann Lislegaard har lenge vært et selvskrevet innslag i gruppeutstillinger med teknologisk og/eller økologisk tilsnitt. Og de har det vært noen av i Norge i senere år, sist ut høstens Munchtriennale – som fortsatt er mulig å besøke – hvor hun så klart er med. Nå får det toneangivende kunstnerskapet endelig folde seg ut i større skala: Forrige uke åpnet nemlig den første separatutstillingen hennes her i landet på nærmere tjue år, på Henie Onstad Kunstsenter, og byr på blant annet tegninger laget i hypnose og lyden av utryddede fuglearter. I starten av februar får den følge av Grammars of Light på Astrup Fearnley Museet. Her opptrer Lislegaard side om side med Cerith Wyn Evans og P. Staff i en utstilling der bruk av kunstig lys og en utvidelse av minimalismens romlige vokabular er fellesnevnere.
Bergen Kunsthall startet året i et bokstavelig talt mørkere register, med en nylesning av Ludvig Holbergs Niels Klims underjordiske reise (1741) – Nordens første sci-fi-roman, hevdes det – i gruppeutstillingen Iter Subterraneum. En umiskjennelig nymaterialistisk entusiasme pipler ut mellom linjene i utstillingsteksten, som maner til samrøre med planteintelligens og ukonforme og uplasserbare eksistenser. På kunstnerlisten finner vi navn som Mira Adoumier, Naomi Rincón-Gallardo, Kaare Ruud og Anicka Yi. En langt mer nøktern og praktisk orientert tilnærming til miljøtemaet er Nitjas Imagine New Stories, Write New Rules. Den åpnet forrige uke og bringer sammen kunstnere – blant dem Paweł Stypuła, Hilde Frantzen og Katja Høst – som jobber med strategier tilpasset klimakrisen. Det reklameres for utstrakt gjenbruk av materialer og et forbud mot flytransport og nyproduksjoner.
I februar åpner Trondheim Kunstmuseum den hittil mest omfattende soloutstillingen med Outi Pieski i Norge. Pieski er aktuell med et monumentalt offentlig verk i det nye regjeringskvartalet, som ble avduket på tampen av fjoråret. Produsert i samarbeid med Malmö Konstmuseum, hvor den ble vist i fjor (les Christine Antayas anmeldelse her) og med kunstnerens hjemsted i Ohcejohka som omdreiningspunkt, er utstillingen åsted for et samisk verdensbilde «der alle vesener – synlige og usynlige – er forbundet og gjensidig avhengige av hverandre». Synnøve Persen er annen samisk kunstner med en omfattende separatutstilling på programmet denne våren. Havet gynget, himmelen hvisker på Nordnorsk Kunstumuseum er en bred presentasjon av Persens virke som billedkunstner, poet og aktivist. Museets Bodø-avdeling huser i mai en utstilling med kunstner, filmskaper og «sexologisk kroppsterapeut» Melanie Bonajo, og her blir det mulighet for gjensyn med When the Body Says Yes, som ble vist i den nederlandske paviljongen på Veneziabiennalen i 2022.
Årets første utstilling på Kunsthall Trondheim, med åpning i slutten av februar, oppsummerer de tjue første årene av finske Pilvi Takalas virke. Takalas spesiale er en type komisk intervensjonisme ment å synliggjøre de uskrevne reglene som styrer hverdagen vår – prøve å komme seg inn i Disney World utkledd som Snøhvit etc. Et anstrøk av komikk blir det kanskje også når den kinetiske skulptøren Kim Hankyul i slutten av februar er aktuell med sin hittil «mest komplekse og ambisiøse installasjon» på Munchmuseet. Utstillingen er den femte i utstillingsrekken Solo Oslo, museets satsning på en ny generasjon kunstnere (og formidlere!). I april skifter museet til et sobrere gir med en mønstring av Paula Rego (1935-2022), hvor det inngår et helt rom med pastellmalerier «som viser hvordan autoritære styresett preger kvinners seksualitet, kropp og psykiske helse».
Kunstnernes Hus tar det politiske nået i nakken med to utstillinger denne høsten: Historisk anlagte No Master Territories, med åpning i midten av februar, samler feministisk kunst- og dokumentarfilm med spesielt fokus på perioden 1970–1990 og gir oss «en desentralisert historie om kjønn, makt og solidaritet, lest i lys av samtidens politiske og sosiale spenninger». I mars vil Ramallah-baserte Shuruq Harb, i en utstilling som samler arkitektur, film og politisk historie, levere en «dyptpløyende refleksjon over selvstendighet, motstandskraft og palestinernes kamp for autonomi i tiden etter Oslo-avtalene». Når vi er inne på temaet kan det nevnes at Kunsthall 3.14 i Bergen neste uke åpner en gruppeutstilling viet filmer av palestinske kunstnere og at Ayman Alazraq gjør en ny utstilling med kunstnere fra Gaza som skal vises på kunstnerdrevne Podium, i samarbeid med Vestbredden-festivalen, i mai.
Det kunstnerdrevne feltet holder tempoet oppe, ikke minst den relative nykommeren Snails, med et program hovedsaklig dedikert til de unge og nyutdannede, fra tidlig i februar. Tett kjør blir det så klart også på Centralbanken et steinkast unna. Jeg noterer meg at programmet deres blant annet byr på en av den diaristiske videokunstens udiskutabelt fremste utøvere Michel Auder, som dukker opp i mai. Tenthaus åpnet forrige uke med en utstilling der Filip Matić trekker veksler på erfaringer fra oppveksten i det tidligere Jugoslavia, vel og merke uten nostalgi. Hulias er oppe og går denne uken med en utstilling med Marius Mathisrud, og Pachinko slår følge første uke i februar med en utstilling av Zida Bruun som vil geleide oss inn i konsumerismens paradoksale objektrelasjon, og i april blir det gjensyn med Kjersti G. Andvig og Lars Laumann – det kan umulig ikke bli severdig.
I februar åpner Standard (Oslo) i nye lokaler på Frogner, det som etter hvert har blitt byens offisielle galleridistrikt, med en gruppeutstilling og en solo med maleren Aqeel Khilji. I traktene finner vi også OSL Contemporary, som rullet i gang tidligere denne måneden med Bjarne Bares smektende fotografier. Galleri K innvier sesongen med Anne-Karin Furunes’ karakteristisk perforerte akrylmaleri neste uke og Isca med Ingrid Toogoods urolige og grovkornede illusjonskunst denne uken, mens QB allerede er i gang med en utstilling med Sebastian Hellings energisk tilstoppede lerreter. Noen kvartaler nærmere sentrum finner vi eiklid/rusten, som siden tidlig i januar har huset Anders Holens kløktig-morbide «systemkunst», der blant annet innmonterte kjøleribber sørger for kontinuerlig utveksling mellom bilde og omgivelse. Galleri Riis kommer på banen med årets første utstillinger sent i februar med dobbelnummeret Lisa Tan og Tone Vigeland (1938-2024).
Bergens to største kunstinstitusjoner, byens kunsthall og Kode, trår i mai til med hver sin markante separatutstilling. Først ut er Anawana Halobas festspillutstilling på kunsthallen. Med deltagelse på fjorårets Berlinbiennale og en nylig solo i Lyshallen på Nasjonalmuseet – som står til et stykke ut i april – er Haloba nok en av landets mest eksponerte kunstnere i øyeblikket. I festspillutstillingen vil hun ta utgangspunkt i kvinnelige håndverkstradisjoner, spesifikt forbindelser mellom Tonga-kulturens tekstile praksiser og Hannah Ryggens politiske billedvever. I slutten av måneden åpner Kode den etter eget sigende hittil mest omfattende presentasjonen av Vibeke Tandberg. De lever rommer verk fra over tre tiår, der teatraliteten og kunstnerens identitetslek ser ut til å være et ledetema som skaper forbindelser på tvers av et svært omfangsrikt og vanskelig plasserbart kunstnerskap.
I mai melder Nasjonalmuseet seg på med den trøstefulle Ikke vær redd. En utstilling om døden. Her settes urner, dødsmasker og memento mori fra samlingen i dialog med verk av blant andre Sverre Fehn, Nan Goldin, Utagawa Hiroshige, Gustav Vigeland, Sandra Mujinga og Adolph Tidemand, og vi inviteres til å «reflektere over hvordan døden former livet – og hvordan kunsten hjelper oss å møte det uunngåelige». Utstillingens nærmest hospitsaktige ambisjon går trassig på tvers av vårens ellers ekstroverte tendens og gir symbolsk drakraft til bildet av museet som en institusjon hevet over sitt politiske øyeblikk – et selvbilde som har vært mye debattert det siste året.
Vil du se samtidsmaleri på museum denne våren, må du til Kistefos, som åpner dørene først i slutten av mai. Det karakteristisk vridde museumsbygget er viet en gruppeutstilling med Ragna Bley, Ida Ekblad, Oscar Murillo og Albert Oehlen, mens Nybruket Galleri huser en separatutstilling med Issy Wood. (Les Andreas Schlaegels observante betraktninger over kunstneren klaustrofobiske fotorealisme fra i fjor.) Det kan nevnes at Kistefos Museum før jul gikk ut med at det er et nytt museumsbygg på trappene. Ingen illustrasjoner fulgte pressemeldingen, men bygget, som er klimanøytralt og tegnet av de sveitsiske arkitektene Christ & Gantenbein beskrives gåtefullt både som en «gigantisk skimrende elvemusling» og «en stor, skinnende vulkan som ulmer i elvedalen». Skulpturparkens idyll forblir uforstyrret, med andre ord.
I juni åpner Jamie Fitzpatricks første solopresentasjon i Skandinavia på Kunsthall Trondheim. Her blir det KI-genererte skulpturer og landskapsmalerier som viser hvordan kunsten «lett kan bli ideologiske verktøy som forvandler idylliske forestillinger om tilhørighet til midler for å hevde territorielle krav, opprettholde maktstrukturer og overskygge andre fortellinger», heter det. I en parallell – og åndelig beslektet – utstilling i de samme lokalene tar Jelsen Lee Innocent fatt i ettervirkningene av kolonialismen på Haiti og knytter gjeld, utbytting og miljøtap til globale maktstrukturer – et forehavende ikke så ulikt det han la for dagen på Nitja for omtrent et år siden.
La oss sette punktum med et par utstillinger som vil stå til over sommeren og som gir meg anledning til å trekke frem en annen rød tråd denne våren, som er utstillinger som skilter med å være «den hittil største i Norge med [sett inn navn på kvinnelig kunstner]». Henie Onstad Kunstsenter, som innviet året med en storstilt mønstring av Lislegaard, føyer i juni til en presentasjon av Lap-See Lam, kjent for et stemningsmettet amalgam av kinesisk tradisjon, diasporisk erfaring og digital mediering. Astrup Fearnley Museet setter strek med en omfattende retrospektiv med den colombianske popart-veteranen Beatriz González’ subversive turnering av vestlig ikonografi. Utstillingen favner fem tiår og må vel være den så langt mest omfattende med kunstneren her til lands?
