Etter å ha tatt avskjed med sitt gamle fabrikklokale i Lakkegata, har Unge Kunstneres Samfund (UKS) fått midlertidig residens på Tullinløkka. Det nåværende utstillingsrommet, som befinner seg i kjelleretasjen i det som tidligere var Bårdar Danseinstitutt, består av en høy, rektangulær overlyssal med en tilstøtende liten kino. Lars Brekke er den første av tre yngre norske kunstnere som skal stille ut her i løpet av det kommende halvåret. Brekkes videoer vises i fem hvitmalte og geometrisk ornamenterte bokser – tre hengende på veggen, to stående på gulvet – som kan minne om «arkitektonene» til Malevitsj. Etter sigende skal de være konstruert etter det gylne snitt. I tillegg vises en hvit pyramideformet skulptur som utgyter ulende, animalske lyder, kalt Universalstreben.
STREBEN I ANGER – Problemer og menneskehetens bestrebelser er utstillingens tittel, og ledemotivet er at noen problemer er større enn andre. Når man tenker etter er det mange ting som er større enn andre ting. Noen jenters mødre er større enn andre jenters mødre, sang The Smiths. Ekstra maktpåliggende bør det være å sortere det store fra det lille når det er problemer vi står overfor. «Hva om vi ikke har tatt de moralske og filosofiske implikasjonene av en slik innsikt på tilstrekkelig alvor?» spør UKS i pressemeldingen. Lars Brekke har, gjennom det man med fare for å lyde litt høystemt kunne kalle en filmsyklus, tatt denne innsikten – altså problemenes størrelsesforhold – på mer enn tilstrekkelig alvor.
I Fremtidens studie av fortidens visdom, som jeg oppfatter som en slags prolog til de andre verkene, opptrer kunstneren selv i rollen som en maniert drodlende amatørfilosof som tygger drøv på nevnte problematikk. Hvis man har et problem i personlig målestokk, kan dette problemet få plass i et større problem, påpeker amatørfilosofen. Multiplisert med det gylne snitt vil problemene danne en Fibonacci-spiral, og så videre. Videoens noe tilgjorte amatørisme, i stil med kunstnerens tidligere produksjoner, vekker ikke den helt store begeistringen i meg. Det er derfor en merkbar og gledelig utvikling at Brekke har hyret inn skuespillere til den tredelte og betraktelig mer ambisiøse videosyklusen En beskjed til neste sivilisasjon (den lengste av disse videoene vises både i kinosalen og i to av visningsboksene). Her er et glimrende eksempel på at en utstilling på en institusjon som UKS kan være katalysatoren som skal til for å heve det tematiske og tekniske nivået hos en yngre kunstner.
Men ambisjonsnivå til tross, vi stabber stadig omkring i de uspesifiserte problemers sfære. Filmens tre joggedraktkledte protagonister, som av ukjente apokalyptiske årsaker er de siste gjenlevende på jorden, sitter i sofakroken i en brunpanelt stue der de forfatter et budskap, «et siste utpust fra en døende rase», til en hypotetisk fremtidig sivilisasjon. Det hele minner om en situasjonskomedie der gjennomgangsfigurene nærer seg av rusmidler og populærvitenskaplige dokumentarfilmer. Resultatet av protagonistenes bestrebelser får vi i den siste videoen. Her kommer beskjeden til eventuelt utenomjordisk liv i form av en oppbyggelig tale deklamert av en naken mann. «Det ble for vanskelig for oss å sammenligne problemer», forteller han. Avhengig av perspektivet kan ethvert problem være altoverskyggende: pinnedyret som forsøker å ligne en pinne, kvisten som streber mot lyset. Den fremtidige mottaker oppfordres derfor til å lære av menneskehetens feil og fatte et «universelt problemperspektiv».
Underveis formulerer en av karakterene en tvil som allerede har streifet meg som tilskuer: «Skal man sammenfatte hele menneskehetens virksomhet til et spørsmål om problemer?» spør han ganske betimelig, og konkluderer med at han «synes dette prosjektet er helt verdiløst». Dermed brister den tematiske bærebjelken i selve utstillingen. Både rollefiguren med sin festtale og Brekke med sin dystopiske situasjonskomedie, klamrer seg til velkjente former fundert på den middelmådige dramaturgiens gylne snitt, og fyller disse med metafysisk tomprat. Paradoksalt nok er det nettopp tvilen om prosjektets berettigelse som gir utstillingen en slags eksistensiell brodd. Fra den nonsensiske abstraksjonens tåke trer det påtrengende spørsmålet som ikke så rent få kunstnere har bukket under for frem: Hva skal man meddele? Jeg er usikker på hva Lars Brekke har å meddele, hva hans beskjed til en hypotetisk mottaker er. Utstillingen fremstår likevel som et vittig og farseaktig kammerspill på kollapsens rand.
