Det her kan ta litt tid, så gi meg litt slack, og vær tålmodig. Vi kan begynne med tittelen, Reven tenkjer ikkje på Gud, som viser til minst én hovedperson: Reven. Hvorvidt Gud er en faktisk person er som kjent omstridt, men det er reven som er den faktiske karakteren her, og hen tenker jo uansett ikke på Gud. Nå er dette ellers mer en påstand enn en faktisk konstatering; for hvor mange rever er egentlig blitt spurt? Og er det gitt at alle rever mener det samme?
Jeg tuller bare til viss grad nå, fordi også andre arter består av forskjellige individer, må vite, med sine egne personlige preferanser, selv om det primære tilfeldigvis handler om å sove, spise og knulle. Alt det andre kretser rundt og står i forhold til de tre tingene. For alle med et hjerte. Men folk flest, meg selv inkludert, sliter altså i tillegg med et gudsbegrep, som opptrer i forskjellige variasjoner forskjellige steder til forskjellige tider. Noe som vel i grunnen bekrefter at vi har null peiling eller særlig styring på noe her. Vi blir født, og så grubler vi over hva som vil skje når vi dør, og så dør vi. Fullstendig bullshit, enten man mener å ha en brukbar forklaring på hva som er vitsen eller ikke.
Reven, på sin side, har langt viktigere ting å styre med, og statistisk sett mye mindre tid på seg: 2-4 år er gjennomsnittet for en rødrev å overleve ute i norsk natur, men de kan leve mye lenger gitt at en vennlig sjel – for eksempel et menneske – passer på og gir en rev eller to et trygt hjem. Men noe sier meg at det er sjeldent, hvor mange kan det være som holder seg med en rev som husdyr? Nei, de aller fleste rever lever korte, intense liv, utlevert til en til nesten hundre prosent fiendtlig verden. Så, der er ingen egentlig grunn til å kverulere, vi kan fint utgå fra at utsagnet medfører riktighet. Kanskje jeg uansett gir dette her mer tid enn nødvendig, for der er symptomatisk nok ikke det minste spor etter noen rev i Markus Lanttos utstilling på Trøndelag senter for samtidskunst, som heller dreier seg rundt en stikk motsatt påstand, selv om den ikke blir direkte uttalt: Det at Gud for alt vi vet ikke tenker på oss, men at alle mennesker tenker på Gud.
Igjen: hvor mange mennesker er blitt spurt? Sannsynligvis de aller fleste. En eller annen gang. Under en bussreise jeg foretok for noen år siden fra Lindesberg til Örebro, terroriserte en gal dame alle reisende med å gå rundt i bussen og spørre hver eneste en om de trodde på Gud. Og hvis de svarte nei, sa hun «Det står i Bibelen …» fulgt av det ene bibelsitatet etter det andre om hvor usannsynlig ille det vil gå for tvilerne, synderne og de vantro. Det endte med at hun måtte forlate bussen, før hun rakk å komme til meg, der jeg satt forberedt til å parkere dama med at det og står i Bibelen at kvinnen skal holde kjeft i forsamlingen (1. Korinterbrev 14:34 – jeg kan disse tingene). Og hvem er ikke blitt stoppet på gaten? Fått folk i korrekt antrekk på døren som vil komme inn og fortelle deg et og annet? Hvem har ikke sittet på trikken, på randen av et nervesammenbrudd, og hørt en eller annen gærning brøle om nødvendigheten av å overgi seg i Jesu hender? Fått sølete pamfletter stukket i hånden i hytt og pine?
Selv uten noe av dette lar det seg ikke gjøre å komme unna, fordi problemstillingen i første rekke er intern og personlig. Det er generelt veldig vanskelig ikke å sporadisk tenke på Gud, selv om hun ikke finnes. Særlig ateistene, vil jeg si, tenker mye på Gud, og gir henne ikke sjelden ansvaret for all faenskap i verden – hvilket jo rent teknisk er på linje med å skylde på Skybert når mor fersker en i å tegne hakekors på stueveggen med vokskritt, for hvis ikke Gud eksisterer blir det jo litt kleint med den ansvarsfordelingen. Bare tull, vi vet jo utmerket godt hvem det er som lager all kvalm i verden, og det er og grunn til å spørre hvor mye Gud tenker på reven.
Men, det var sant, utstillingen – la meg si noe om utstillingen. Jeg liker den, men av en eller annen grunn opplever jeg den som sprikende. Selv om der er null avvik fra tematikken, holdt sammen av en konsekvent håndverksdyktighet, og en dyp – for noen av oss gjenkjennelig – resonans i en isolert bedehuskultur i snøstorm, langt opp i gokk, forankret i en tid av fasttelefoner og farge-tv med dårlig dekning. Jeg ville ikke sagt det hvis utstillingen var ti ganger større og plassert i en større institusjon. Da ville jeg sannsynligvis heller sagt den var samlende. Jeg får altså ikke helt satt fingeren på hvor eller hvorfor det egentlig spriker. Kanskje det er så enkelt at det som det siktes til ikke så mye er et spørsmål om Gud, men realiteten i det å eksistere i det hele tatt under disse premissene. Hvem har levd et liv som retrospektivt ikke spriker noe helt vanvittig? Ting forandrer seg jo. Jeg sluttet med sukker i kaffen en gang for mange år siden da jeg gikk tom for sukker. Før det pleide jeg å slenge i en sukkerbit, men det var ikke viktigere enn at jeg kunne drite i det, og det har jeg gjort nå i 45 år. Jeg hadde en venn som brukte fire-fem sukkerbiter i kaffen. Han pleide å si – og det var helt sikkert sant – at for han var ikke selve kaffen så interessant, mer enn for å løse opp sukkeret. Han er død nå. De fleste er jo det.
Men, det kan og være noe så basic som materiale og fremgangsmåte. Og størrelse. Direkte innenfor døren, og altså det første man forholder seg til, der man kommer inn fra gata og eventuelt forventer å møte en rev, er installasjonen Himling – en svær konstruksjon i trefinér hengende fra taket. Som skjelettet til en katedral. Eller noe en gladkristen Donald Judd drømmer om. Eller, hvis IKEA hadde lansert et eget kapell man enkelt kan installere hjemme på stua, der man vanligvis sitter i godstolen med den hellige skrift og markerer relevante passasjer fra det gamle testamente i rosa. I could go on – dette er arkitektur for religiøs praksis. Man ser den allerede fra andre siden av gaten, og dagslyset spiller en rolle her. Som med alt annet som henger fra taket innenfor kunstinstitusjonen, passe høyt opp, og bak et svært vindu, blir skyggene momentant en del av verket, og det eneste som er å se på de hvite veggene. Uberegnelige immaterielle tentakler som forflytter seg i takt med solens gang.
Det er altså det første – og største – man ser, i et stort lyst rom, før man går videre inn i det mindre, mørkere rommet, hvor objektene helt klart er mer merket av lang fartstid og patina. Det er også her det kanskje rent faktisk spriker, fra broderier av den typen eldre enslige kvinner på landsbygden pleide å ha hengende på kjøkkenet i 1972 – hvor det mest slående eksempelet er en linduk (hvor gamle er disse tekstilene egentlig?) hvor det med snirklete gotisk skrift er brodert «Hokus Pokus» (og kom igjen, det er vittig, på så mange nivåer) – til et bord med 16 bein og svidd overflate, og en monter med sider fra en skissebok. Å gå inn her er på en måte å ta et skritt fra et svært intrikat arbeid som adresser det åndelige, til en serie spredte eksempler på faktisk åndelig arbeid.
Og så, et lydverk nede i kjelleren, hvor det er kølsvart. Som publikummer ledes man altså fra lys til mørkere, til skikkelig mørkt, og det er like vanskelig å tro at det er tilfeldig som det å faktisk tro på Gud. Dette lydsporet på drøye ti minutter, beskjedent nok påført tittelen Liv, fungerer ikke akkurat som en fasit for alt det foregående – hvis man nå skulle være i villrede, enten i forhold til Guds eksistens, eller sin egen – men hvor passende er det ikke, at det er i underetasjen og kompakt mørke en fortellerstemme stillferdig gjør rede for livets gang mens han snekrer sammen en kiste til sin avdøde mor? Man kunne sagt det er poetisk, og det er jo også det, men harde fakta er at det som formidles er harde fakta.
En gammel, forsiktig forklaringsmodell for verden renner meg i hu: Det regner, vannet fordamper, blir til skyer, som får det til å regne igjen. Det er tross alt sånn det holder på, og det bremser effektivt diverse spekulasjoner rundt hvordan det ikke henger sammen. Kan dyr bli gjenfødt? Ikke at reven tenker så mye over det heller, men bortsett fra at jeg selv øyeblikkelig besvarer det spørsmålet med «Det vet da for faen ikke jeg!», er det og omtrent der de aller fleste trossystemer går i dass, fordi de utelukker noen eller noe. Enten er det bare Guds utvalgte som kommer til himmelen når de dør (og har mandat til å utslette hele folkeslag mens de fortsatt lever), eller så er det bare de flinkeste, men like ofte de minst flinke, som blir gjenfødt (og kan gjenta den samme elendigheten en gang til). Det forefaller meg logisk at enten resirkuleres hver eneste rev eller så er døden virkelig døden. Det er tross alt ganske unikt bare det å være på en levende planet, man er jo per def utvalgt, selv om det er noe uklart hvordan utvalget foregår. Men det vi kaller logikk er og et menneskelig påfunn, må vite, med like mange svakheter som konseptet med en regulerende guddommelighet utenfor oss selv.
Det kan være, tenker jeg her i ettertid, at alt dette underveis får meg til å tikke av bokser det nesten ikke gir mening å fortelle noe om: Hvordan Sverige nord for Gävle fremstod før internett, og kanskje for alt jeg vet i noen grad fortsatt – uendelig og dønn isolert, hvor alle fremmede ble sett på med en skepsis som bare så vidt holdt mengder av refleksbetinget adrenalin på plass, hvor alle menn drakk hardt, og endte med å henge seg på fylla i garasjen mens kjerringene var på møte i forsamlingen med hjembakte boller og traktekaffe, for å planlegge et høstprogram fylt av musikalske søsken med trekkspill og gitarer, flasket opp med salmer og godt trent i å lovprise Herren med sang.
Små ondskapsfulle klynger av bebyggelse langt unna alt annet, hvor det fantes én eneste café, som uten unntak het «Café Lyktan», og hvor det ikke gikk an å drikke sin kaffe uten verken sukker eller evangelisk overbevisning. Ikke en gang på 1980-tallet var det lov å røyke der. Plasser man bare besøker én gang, fordi hjemme kan man ta en sigg til kaffen. Nå, man kunne det i hvert fall i gamle dager, før det – som alle andre avvik – ble stigmatisert. Med mindre du bygger ditt eget hus er det ikke lov å røyke. Nå som nesten ingen røyker lenger har huseierne sett seg nødt til å utelukke de med husdyr fra å få leie. Og i hvert fall, vil jeg tro, de som har egen rev i husholdet. Noen må til enhver tid holdes utenfor for å vedlikeholde en illusorisk følelse av kontroll – selv på mikronivå. Når ingen lenger røyker eller har dyr, vil de keivhendte, eller dyslektikerne, gå en usikker fremtid i møte når det kommer til det å ha tak over hodet. Gitt at der er en fremtid – men den er vel ikke til å lure seg unna den heller.
Det er komponenter i denne utstillingen som river opp sånne ting som ellers sover i bevisstheten, og selv om problemstillingen ikke kunne vært mer universell, er det også for mitt eget vedkommende et veldig sterkt ekko av ting jeg sitter med en usunn grad av førstehåndserfaring av. Den der delen av Sverige, og for den saks skyld resten av Skandinavia, som bare unntaksvis er å finne på de veikart som er å få kjøpt på bensinstasjoner i resten av Europa – hvor de oftest klipper av omtrent ved Uppsala, og en sjelden gang strekker seg så langt nord som Trondheim. En del av verden som er irrelevant og mest eksisterer for de som bor der. Og la oss være oppriktige om en ting: på den svenske siden av grensen er det virkelig glissent med folk i den øvre delen av kartet. Noen har 20-30 mil til nærmeste nabo og veien dit er gjerne rett frem, med skog på hver side av veien og null variasjon. Der er ingen forskjell mellom det å kjøre i 50 eller 220, man blir fullstendig fartsblind i løpet av et kvarter. Hvordan dette landskapet alene sakte driver en fra fornuften, og er et sterkt argument for å bli seriøst medisinert, og hvordan folk har det med å samle seg rundt en god – eller, oftere; ikke så veldig god – idé, når det er mørkt og blåser kaldt, for å fortvilt forsøke å finne en mening i det som objektivt sett er en kontinuerlig katastrofe uten ende.
Midtvintersnatten som nådeløst blir en del av en selv man aldri klarer å riste av seg i ettertid, hvor den kompakte stillheten forsterker lyden av skritt i trappa til samme tid hver kveld selv om det vitterlig ikke er noen der. Hvor psyken henger i en tynn tråd og alle barn blir født bipolare. Lokale tradisjoner som tyrannisk holder folk i sjakk og følelsen av at noen hele tiden ser på en. Der er hint til alt dette i denne utstillingen, og til noe større, som tilfeldigvis ligger meg varmt om hjertet; den faktiske, reelle kraften i ordet. Det, og refleksjonen at en faktisk bekreftelse av Guds eksistens, eller ikke-eksistens, ville vært et skikkelig antiklimaks. Reven driter forresten i kunst og. Smarte dyr.
