Til åpningsdagene for Biennalen i Venezia reiser man ikke flere enn én gang for å se på kunst om man ikke har en annen agenda også. Kunsten, som jo egentlig kommer i første rekke, havner liksom litt i bakgrunnen av alt det andre som skjer der og da. Naturligvis er dette møteplassen nummer én for alle i bransjen (de år som ikke Documenta finner sted så klart). Denne bransjen fungerer omtrent som reisende teaterselskaper gjorde tidligere. Man møtes på festivaler etc, og så reiser man land og strand rundt i mellomtiden. Venezia er da en av de største festivalplassene. Her møtes alle, grå og mondene museumsråtter som aldri sier det minste pip og blander seg med Bianca Jagger og flaut rike amerikanske samlere.
Min egen erfaring av åpningsdagene i Venezia har blodsmak. Som en real kunst-geek har jeg alltid ambisjonen av å forsøke å se så mye som mulig. Det er faktisk en umulig oppgave. Det er fysisk umulig å se alt. Eller, det tar jeg tilbake med en gang jeg husker godt en tysk mann for to år siden, det var det året med superhetebølge i hele søreuropa og det var ti stykker som døde av hjerteproblemer forårsaket av varmen under åpningsdagene bare i Venezia og tre av disse var kunstkritikere… i alle fall, denne tyskeren da… Jo, det var dagen da alle prisene hadde blitt delt ut, og den store gullprisen hadde gått til Luxemburg, nærmere bestemt til ydmyke og kjempesøte videokunstneren Su-Mei Tse som deltok i Luxemburgs paviljong som lå midt i byen. Hele dagen hadde jeg moret meg med å spørre alle jeg møtte om de hadde sett Luxemburgs paviljong og hva de syntes om den. Hele dagen hadde gått (nei, jeg hadde ikke sett den heller) og ingen jeg møtte hadde sett den, og jeg stod med en night-cap på Haigs bar sammen med Daniel Birnbaum, som heller ikke hadde sett Luxemburgspaviljongen. Han hilser på en mann som kommer forbi og vi spør ham også, og han svarer: ”Ja, selvfølgelig, jeg har sett ALLE paviljonger!” som om det ville være det mest naturlige i hele verden. Når han gått sin veg forklarte Daniel for meg (som bare stod å måpte) vennlig nok at denne fyren var ikke bare en vanlig tysk kunstinteressert, nei, det var denne fyren som hadde jobbet som koordinator for hele Documenta 11: dvs den som organiserte alle seminarer; alle kataloger; alle curatorer; alle assistenter; alle kunstnere; etc. etc. og da forstod jeg at denne mannen må være den største tyskeren av dem alle, og jeg beundrer ham stort og blindt selv om jeg glemte navnet hans!
Uansett, hvis man ikke er en person med supertysk moral og pågangsmot er det faktisk helt umulig å se alt. Og så er det jo alle cocktails da… Og store parties. Hver paviljong har hver sin fest. Og så får man ikke glemme alle andre som har fester også, Absolut Vodka, Manifesta, forskjellige internasjonale tidskrifter, book-launges… ja, you name it. Forrige gangen tok faktisk varmen det beste av meg også, jeg liker jo varme og har aldri tidligere klaget, men denne gang peket viseren hver dag på ca 45 grader i skyggen. Venezia er en by som man må bruke bena i, man går uendelig langt for å se den forbanna kunsten, og for å komme seg til paviljongene, hotellet, cocktailene, festene… Mine stakkars føtter tålte ikke dette, de ble faktisk nesten dobbelt så store og jeg kunne ikke bruke mine vanlige sko men bare mine flip-flops. Ikke så veldig pent til cocktailkjole, men hva gjør man vel ikke for kunsten?? Husker godt Manifesta-partyet, der jeg nesten besvimte av kombinasjonen ingen middag/hodepine/alvorlig væskebrist og varme. Jeg var pent nødt til å sitte ned på gresset på den lille flyplassen ute på Lido med et glass dobbel vodka i ene hånden, og to aspirin og en flaske vann i den andre. Det funket finfint igjen etter ca 30 min, men det var en veldig lite hyggelig opplevelse.
For å presseakkreditere seg i forveien måtte man i år søke senest den 30 april, og man måtte sende med ikke bare brev fra redaksjonen man jobber, (jeg skal skrive en recensjon for svenske tidskriften Konstperspektiv om Arsenale) men om man var akkreditert forrige gang måtte man også sende kopi av teksten som man skrev forrige gang. De harde kravene er sikkert et forsøk på å få mindre ”snyltegjester” til åpningsdagene i kombinasjon med en slags ”advarsel” om at om man ikke skriver noe om biennalen denne gang kommer man heller ikke inn neste gang. Selv om jeg sendte inn mine credentials den 26-e april var jeg uten presse pass og ikke med i systemet så sent som i slutten av mai. Det er alltid et lotteri med presse-passet. Tviler ikke på at jeg kommer meg inn, men tviler heller ikke på at det blir problemer som alltid. Sukk.
I år har ryktet om at det er en sk. VIP-dag den 8nde, der bare de mest VIP av de VIP kommer inn. Dette kommer til å erge mange som kjenner at de er veldig VIP og at de egentlig skulle ha blitt invitert till dette. Pressefolk liker å bli tatt for VIP-folk. Pressedagene er tre, 9nde, 10nde og den 11te.
Idag er det den 8nde og Boutoux har skrevet en liten tekst om den Sydafrikanske kunstneren Robin Rhode i katalogen og dermed har han VIP-status og har lovet å ta meg med på sin billett. Jeg forsøker å få fatt på noen andre med VIP som kan hjelpe meg med Marc Spiegler, en journalist som bla har skrevet på disse sidene, men som ikke har VIP og som jeg har lyst til å hjelpe inn. Det går en stor buss idag til Villa Manin, der Francesco Bonami nå jobber, som har en stor åpning idag. Jeg foretrekker VIP-greia. Sola skinner idag, det er ikke så varmt og jeg var nettop nødt til å ruinere meg på et par fine solbriller da jeg satt meg på de gamle jeg har. Oh well, de er fine.
