Kunstkritikk.no har nå gleden av å publisere vinnerteksten i skrivekonkurransen som ble arrangert i forbindelse med utstillingsserien NEWSPEAK, arrangert av Babel visningsrom for kunst på Lademoen i Trondheim i månedsskiftet februar/mars 2009.
NEWSPEAK bestod av tre utstillinger med verk av tilsammen ni kunstnere. Jan Freuchen, Vanna Bowles og Petter Buhagen ble invitert til å bidra med arbeider til utstillingene. Verk av kunstnerne Sten Are Sandbeck, Lars Morell, Bjørn Erik Haugen, Nirmal Singh Dhunsi, Ivan Galuzin og Munan Øvrelid ble valgt ut etter en åpen innsendelse.
Med arrangementet har Babel ønsket å ta fatt i og problematisere forholdet mellom kunst og kritikk i en mer konsentrert form. Ved å synliggjøre behovet for kritikk og refleksjon håper arrangørene at en større del av utstillingene i Midt-Norge skal bli gjenstand for diskusjon og refleksjon slik at den kunstneriske praksis også gjenspeiles i den skriftlige offentlighet, både regionalt og nasjonalt. En av målsetningene med skrivekonkurransen var å løfte fram nye skribenter og kritikerstemmer fra regionen.
Skribentene ble bedt om å forholde seg fritt og kreativt til kunstkritikkgenren. Arrangørene oppfordret deltakerne til å se kunsten i sammenheng med andre deler av kulturen og verden forøvrig – og til å vurdere den også med andre verktøy enn kunsthistorie og kunstteori. Videre ble skribentene oppfordret til å skrive tekster som utviste kritisk refleksjon, snarere enn vurdering/bedømming.
Til konkurransen kom det inn 12 tekster fra 7 ulike skribenter i regionen.
Samtlige konkurransebidrag publiseres på Babels nettsted i nedlastbar form. I tillegg til den åpne skrivekonkurransen ble tre etablerte skribenter fra ulike fagfelt; Marte Huke (forfatter, Trondheim), Simon Harvey (kunstteoretiker, Kunstakademiet i Trondheim/London) og Ulla Angkjær Jørgensen (førsteamanuensis i kunsthistorie, NTNU/Århus) invitert til å skrive om hver av de tre utstillingene. Babel ønsker å samle alle tekstbidragene samt fotodokumentasjon fra utstillingene i en publikasjon, som de håper vil utgjøre et interessant bidrag til den offentlige diskusjonen om forholdet mellom kunstproduksjon og tekstproduksjon.
NEWSPEAK er utarbeidet av Per Formo og Marit Flåtter ved Babel visningsrom for kunst i samarbeid med de Trondheimsbaserte kunstskribentene Solveig Lønmo og Anja Johansen. Skrivekonkurransen er et samarbeid med kunstkritikk.no.
Juryen har bestått av:
Jan Bäcklund, kunstner/kunstkritiker, København
Sissel Furuseth, fagkoordinator for masterstudiet i kunstkritikk ved NTNU
Ketil Nergaard, avtroppende redaktør for kunstkritikk.no
Line Ulekleiv, kunstkritiker, Oslo
Jurysekretær: Anja Johansen
I juryens kommentar til konkurransebidragene skriver de at en gjennomgående tendens ved bidragene var tilstedeværelsen av et markant «jeg» i tekstene. Juryen ser dette i tråd med utviklingen innen norsk kunstkritikk de seneste årene, hvor det har blitt vanligere at personlige betraktninger og selvbiografiske momenter veves inn i kunstanmeldelsene. Skribentene benytter i stor grad en kunstsosiologisk innfallsvinkel, og vernissagens eller kunstgalleriets sosiale dynamikk utgjør i flere tilfeller rammen for kritikken. En annen tendens var i følge juryen at bidragene i liten grad ser utstillingene i forhold til internasjonale tendenser eller problematikker innen kunstfeltet.
Som vinnertekst har juryen utpekt teksten Jag, hatten, koppen och de aldrig torkande fotspåren från ingen besökare alls, om utstillingen «Spekulasjon», skrevet av Märit Aronsson.
Juryens begrunnelse:
• En velskrevet og morsom tekst, med beskrivelser som fanger og tar opp i seg verkenes karakter.
• Skribenten våger å velge ut enkelte verk på bekostning av andre og har en kritisk agenda uten å bli aggressiv.
• Teksten er skrevet fra en gallerivakts perspektiv, og skaper gjenkjennelse gjennom poetiske og presise beskrivelser av den hvite kuben som et absurd sted.
• Gallerivaktpersonaen viser seg her som en privilegert posisjon, blant annet på grunn av tekstens grundighet. Det er tydelig at skribenten har brukt tid på utstillingen.
Redaksjonell kommentar ved Mariann Enge
 |
| Ivan Galuzin, performance på åpningen av utstillingen «Spekulasjon» |
Jeg er enig med juryen i at Märit Aronssons vinnertekst er en velskrevet og interessant tekst, litterært sett god. Dette er både kunstformidling, kommentar og fundering, formulert som en liten fortelling fra hverdagen som gallerivakt.
Fordi det åpner for en diskusjon omkring hva kritikk er, ønsker jeg likevel å understreke at jeg under normale omstendigheter ikke ville ha publisert denne teksten slik den er nå som anmeldelse på kunstkritikk.no. Dette skyldes ikke bare at Aronssons posisjon som gallerimedarbeider og tidligere utstiller ved Babel er problematisk i forhold til en habilitetsvurdering, men særlig det at hun (av hensyn til sin egen tekst? eller fordi hun misliker eller stiller seg likegyldig til verkene?) utelater én av tre deltakere på en slik liten gruppeutstilling. Normalt hadde jeg bedt henne om å nevne Ivan Galuzins del av utstillingen «Spekulasjon» også, ikke bare Jan Freuchens og Lars Morells bidrag. (Og for ordens skyld: det er et prinsipielt standpunkt for meg, uavhengig av at Galuzin nylig debuterte som skribent her på kunstkritikk.no.)
Jeg er med andre ord uenig med juryen når de skriver i begrunnelsen at det er positivt at hun velger noen verk på bekostning av andre her. Jeg hadde vært enig dersom det hadde dreid seg om en stor kollektivutstilling, da kan det være helt nødvendig å gjøre et utvalg, men når det var en slik liten utstilling, ville jeg i alle fall ha forventet en liten bemerkning om hvorfor hun valgte å ikke gå nærmere inn på den ene deltakeren. For meg handler det om at noe av det som er spesielt med kritikkgenren, er at det er tekster som står i et avhengighetsforhold og ansvarsforhold til sitt objekt, og hvis frihet dermed er begrenset. Kritikk er svar på tiltale. Når Aronssons tekst har utstillingen «Spekulasjon» som objekt, og hun ikke engang nevner at det fantes en tredje deltaker, så ligger det et slags bortvendt svar i det, men svaret er ren avvisning i form av usynliggjøring.
 |
| Fra Ivan Galuzins installasjon GOTPLENTY WILLHAVE MORE på Babel |
Dette er en prinsipiell diskusjon, en genrediskusjon, for så vidt også en etisk diskusjon, som går inn i spørsmålet om hva kritikk er eller bør være. I det følgende kommenterer Jan Bäcklund min innvending, på vegne av juryen. Bortsett fra at jeg vil ha sagt at dette for meg har lite eller ingenting med hensyn til forbrukerveileding å gjøre, så lar jeg det han skriver stå ukommentert.
En omtale av samtlige bidrag i utstillingen «Spekulasjon» finnes for øvrig på Babels nettsider: Gutta på gølvet, om utstillingen «Spekulasjon», Babel 6.-12. mars, av Marte Huke
Utdypning av juryens syn ved Jan Bäcklund
For mig at se så er det slet ikke noget problem i at en kunstkritiker/kunstkommentar forholder sig til en vilkorlig del af en udstilling, og det er heller inget problem at denne vilkorlighed ikke motiveres eller begrundes. For mig at se ville teksten kunne forholde sig til en fod, en hændelse, til udstillingen overordnet eller til hva som helst som skribenter skønner relevant. Tekstens værdi vil i alle tilfælde være i hvor høj grad den formåede at formidle den kunstneriske væren eller gøren i tekstlig form. En kunstkritisk tekst, eller måske mere rigtigt, kunstkommentaren, skal formidle kunst, ikke nødvendigvis et kunstnerskab, en værkanalyse eller en forbrugervejledning.
De kriterier på kunstkritik, som Mariann implicit fremfører i sin kritik, er efter min mening irrelevante. Det er ikke et problem at en kritiker fælder domme (over et rimeligt udvalg af udstillede værker), det skal en kritiker gerne, men det er et problem at reducere kunstkritik til en sådan «subjektiv-med-et-vist-krav-på-almindelighed» dom. Sat på sin spids vil det reducere kunstkritik til den type af filmkritik, som udgør en type af forbrugervejledning om hvorvidt det betaler sig for dette eller hint forbrugersegment at se på denne eller hin film; eller end værre, hvorvidt man bør købe denne eller hin støvsuger. Det vil ikke være et problem at skrive sådan en kunstkritik, og det bliver også gjort, og då er det netop en forbrugervejledning (den modellen er bedre en den; den film passer til hele familien eller hvis man ikke har bedre for sig). Diderot skrev forbrugervejledninger (til Katharina), fortrinlige forbrugervejledninger. Men Diderot, og mange andre kunstkritiker og kunstskribenter efter ham, skriver også noget andet, nemlig vidarefører en offentlig diskussion eller samtale om kunst, om kunstens væren, og derved måske om «verldens væren», under alle omstændigheder om en egenskab ved kunst som synes at undendrage sig enhver form for begrebslig bestemmelse, men som ikke desto mindre påkalder sig en uafsluttelig begrebsliggørelse.
Denne egenskab er på ingen måder knyttet til et værk, et kunstnerskab, en kuratering eller en anden af de kategorier med hvilke vi tænker kunst, men til kunsten som sådan, måske til et specifikt møde med kunsten som så. Det er dette som ikke bare motiverer, men måske til og med byder, at enhver kunstskribent, inklusive enhver kunstkritiker, er i sin suveræne ret, at omtale det som omtales skal, og lade være med at omtale det som vedkommende ikke skønner bør/skal/kan omtales i den tekst som skal skrives. Det eneste kriterium som kan gøre sig gældende er hvorvidt teksten bidrager til læserens kunstforståelse: om den bidrager til den samtale, som også kunstværker deltager i.
For at kort forsvare hvordan vinderbidraget forvalter dette bydende aspekt ved kunst: teksten er helt ligeglad med kunstneren bag ved «koppen og hatten», eller bag fodsporen (andet end at kunstneren har store fødder), teksten er ligeglad med udstillingens tema og teksten er ligeglad med mange andre forbrugerorienterade informationer som en potentiel besøger måske ville have glæde af at få informeret. Det som optager teksten, er hvad værket (og her er det i særdeleshed «koppen og hatten» jeg tænker på) gør, og denne gøren er så godt tekstliggjort, at jeg sjældent har læst en så præcis værkbeskrivelse, som slet ikke beskriver værket, men kun intresserer sig for værkets gestus, dets tics, dets gebærder, og i disse gebærder virkelig får fortalt noget om den der diffuse egenskab ved kunst, som undendrager sig begrebslig bestemmelse. Teksten virker endvidere som var den skreven på samme tvang eller forpligtelse af begrebsliggørelse som den forvirrende samtale om kunst består af. Deraf tekstens mærkelige fokus, et fokus som pludseligt bliver distraheret af andet (af lokalkendte forbipasserende, fx.), men som i denne distraktion får fremført en faktisk temmelig præcis diagnostik af aktuelle udstillinger, kunstnerisk heroism som så meget kunstnerisk selvforståelse viler på (et aspekt som i øvrigt flere tekstbidrag havde færten af); at kunst måske ikke er så vigtigt. At kunst er alene. At værket er uset. Og dette blir altså sagt, i samme tekst, som på en rigtigt flot måde demonstrerer et virkeligt møde med et værk; et møde som ovenikøbet var ufrivilligt.
Teksten ville lige så godt kunne have omhandlet hvad som helst andet, men det var i en anden virkelighed. Nu omtalte den det som bød sig, og det er det jeg vil takke for.
