Viderekomment bankbrekk

Matias Faldbakkens gråmelerte arbeider viser konsistens i skadeskutte omgivelser.

Shocked into Abstraction promoteres som den første større presentasjonen av en yngre, norsk kunstner i Nasjonalmuseet. Vel, riktignok er dette den første større museumsmønstringen av Matias Faldbakken her til lands, med både nye og eldre arbeider, men Museet for samtidskunst har da visselig en lang historikk på det å stille ut yngre, norske kunstnere. Nasjonalmuseet tjener ikke på noe vis på å viske ut alle utstillinger før koalisjonen – det fremstår etter forholdene som en nokså uklok og historieribbet strategi som overtrumfer mulige lange linjer. Det er da unektelig også litt ironisk at det er Faldbakken som tilskrives denne rollen som representant for ung norsk kunst – en kunstner som rendyrker negasjonens uttrykk. Han inntar de tidligere banksalene med en undertonet retorisk form, noe som på sett og vis poengterer hvordan Nasjonalmuseet er en inntil videre uavklart affære. Faldbakken har samtidig klart å forme den i utgangspunktet tunge og forgylte arkitekturen etter sitt eget gråtonede antivisuelle parameter, deler av lokalene ser også herpede og radbrukne ut. Men denne kaotiske looken pareres med en minimalistisk renlinjet tilnærming som er svært bevisst sine virkemidler. Maktbastionen, her representert av tidligere tiders pengekonsentrasjon og nåtidens kunstmuseum, ligger etter Faldbakkens behandling nede og blir paradoksale størrelser i møtet med hans nedstrippede kunstuttrykk. Den sparsommelige bruken av de hvitmalte lokalene byr ikke på noen løsninger i seg selv, men fremhever en nedadgående bevegelse som her kan applikeres på så mangt. I så måte kler lokalene den dystopiske og bekmørke tematikken som ofte opptrer i Faldbakkens arbeider.

¤

Matias Faldbakken har ofte blitt omtalt som litt av en mørk fyrste i norsk kunstsammenheng. Sammen med kunstnerne Gardar Eide Einarsson og Marius Engh ble han for noen år siden kategorisert som «nykonseptualist» av Jonas Ekeberg, som mente å se en ny tendens i disse kunstnernes felles interesse for tabuer, vold og outsidere, samt en hyppig bruk av svart humor med en politisk funksjon. Det gir ikke uten videre noen uttelling å lete etter en skjult mening i verkene, som kan oppfattes som «vanskelig tilgjengelige». Det er flust av referanser til kunsthistorien i Faldbakkens arbeider, særlig den historiske avantgarden, dens videreføring på 60-tallet og konseptkunstens idéorientering. Det er også en jevn strøm av referanser til høymodernismens destillerte kunstformer og den abstrakte ekspresjonismens mytiske uttrykk. I tillegg har han gjort seg bemerket med sine litterære utgivelser, som har et større nedslagsfelt enn det som kommer samtidskunsten til del. Under pseudonymet Abo Rasul debuterte han som forfatter i 2001 med romanen The Cocka Hola Company – Skandinavisk misantropi, første del av en nå avsluttet trilogi. Fortellingen utspiller seg blant pornofilmprodusenter og hatske aktivister i aggressiv opposisjon til velferdssamfunnets verdigrunnlag. En kraftig underminering av kunstens konvensjonelle posisjon som kritisk instrument innen en massemedial kultur utgjør kjernen i Faldbakkens agenda, som må sies å fremstå som sjeldent konsekvent. Han oppsøker gjennomgående de flytende grensene mellom kunst og kommers, og undersøker med innbitt mine hvorvidt reell overskridelse i det hele tatt er mulig i et konformt og gjennomkontrollert samfunn. Svaret er vel overveiende negativt.

¤

Matias Faldbakken, Untitled, 2009

I Shocked into Abstraction, kuratert av Øystein Ustvedt (NMK) og Helen Legg (Ikon Gallery), er de mest sentrale trekkene ved Faldbakkens kunstnerskap tydeliggjort. Her er arbeider med sabotert graffiti på lerret, fliser eller rett på vegg samt infiltrasjoner av den modernistiske skulpturens typiske kjennemerker, gjennom stramme tredimensjonale arbeider. Men disse er ved nærmere inspeksjon tomme, degraderte eller litterære, framfor å utelukkende være fylt av kunstens eget formale potensial. Ved inngangen ligger en plakatbunke man kan forsyne seg fra, men denne gesten synes frigjort fra enhver deltagende strategi, som en kunstner som Felix Gonzalez-Torres gjerne knyttes til med sine mobile plakathauger, kunsten som et kollektivt og relativt konstruktivt prosjekt. Det er noe mer ghastly over Faldbakkens strategi, humoren er bakvendt og kneblet.

I Untitled (Main Frame) viser han dekselet til en superdatamaskin benyttet til å lagre enorme mengder kunstig intelligens – formen kan leses som en form for modernistisk abstrahert skulptur. Verket fremtrer som et konstruert skall for informasjonsteknologi, fratatt informasjonen, og denne dvelingen ved emballasje, innpakning og utside fjernet fra innhold fremstår som helt sentral. Away From Sound, dummies av høyttalere for å trickse en forstørrelse av lyd, er her vist i en løs klynge, og ikke i den stramme griden som ble anvendt på Standard. Like fullt blir igjen lyd og fravær av lyd umulig å skille – den visuelle fremtoningen og overflaten blir en styrende kategori. I så måte blir også den utbrente bilen på høykant et bilde på ren destruksjon av funksjon og mekanikk, om enn i en estetisert utgave. Enhver forfallsbeskrivelse rommer da også et arsenal av romantiske forgjengere, samme hvor avskrellet den måtte være i formen. Beholderne for informasjon, kunnskapslagring og funksjonalitet er satt ut av spill, og det er vanskelig å ikke lese dette som en diagnose på en spesifikk kulturell situasjon. Tilbake står tomme skall, kun parenteser som viser til utflating eller en uendelig sirkulering av noe meningsløst. I denne konteksten kan man se Faldbakkens «selvmordsportretter», hvor den avbildede personen som begikk selvmord etter eksponering i media, blir uttrykk for noe endelig som likevel mates videre inn i selvgående systemer. Som bilde kan døden som essens gjentas x antall ganger, noe blant annet Andy Warhol visste å benytte seg av medialt. Faldbakken viser oss en skjortedetalj fra et portrett av en person som tok livet av seg på tv, og det faktum at han snyter sitt publikum for et virkelig ansikt skaper en slags ny perversjon, hvor hver lille detalj kan spekuleres i. Det som holdes skjult får forrang, noe Exception of State viser med all tydelighet. Et skilt er dekket til av en svart søppelsekk, budskap oppfattet.

¤

Matias Faldbakken, VHS Stracks,videokasetter, lim, 2009

Organiseringen av samfunnet blir hos Faldbakken et fragilt rekkverk mot en dyp avgrunn. Dette kan enkelte ganger virke unødvendig og endimensjonalt dramatisk, men samtidig fungerer han optimalt i de verkene hvor han gjør oppmerksom på kasserte spor etter den teknologien som hele tiden omgir oss, og som stadig vekk fornyer seg og blir mer spektakulær og ettertraktet. Stablene av svarte VHS-kassetter blir noen vaklevorne tårn som ikke lenger er motivert av avspilling (og underholdning), men av en mer statisk formalisme. Det lykkes Faldbakken å trekke noen interessante paralleller mellom informasjonsteknologi, underholdningsindustri og kunstverdenen, som både avviker fra hverandre som idealiserte enheter og ligner hverandre i bruk av oppmerksomhetshungrige virkemidler og ustoppelig jag etter fornyelse. Som Peter Osborne kommenterer i den av utseende poetisk-mystiske katalogen blir dette poenget klarest idet Faldbakken tar i bruk en reell hendelse som bakgrunn, eller readymade, for sitt formale uttrykk. I så måte utmerker Cultural Department seg. I en visualitet som i en kunstsammenheng uttrykker en erketypisk gestural abstrakt ekspresjonisme, her er maling overrislet et parti av veggen, ligger det skjulte lag. Arbeidet bygger på et Scanpix-fotografi av et kontor i det palestinske kulturdepartementet slik det skal ha sett ut etter å ha vært okkupert av israelske soldater i 2002. Også Untitled (Video Sculpture) spiller ut et pressefoto i det virkelige (kunst)rom, og makter å skjerpe konsentrasjonen rundt bilders innfløkte budskap og den mediale virkelighetens nærmest uvirkelige regi. En påle dekket av mengder av videotape er basert på et fotografi lastet ned fra nettet etter den amerikanske invasjonen av Afghanistan. Fotografiet viste en stolpe i Kabul, overdynget av videobånd konfiskert av det lokale Taliban-styret. Faldbakken gjenskaper dette bildet, og den fiendtlige svarte massen av videobånd blir paradoksal i sin virkning. Forbudet mot bildet ender i en iøynefallende visuell nyskapning.

I scannede fotografier blåser Faldbakken opp utsnitt av avisannonser og kommersielle trykksaker til kornete teksturer øyensynlig tømt for begripelig mening. Informasjonsstrømmens konstruerte sammenbrudd poengteres parallelt med den tydelige formale bearbeidingen av de svart-hvite komposisjonene, estetiserende i sin grafiske hang-up. Også Faldbakkens veggarbeider med tape, som former stort sett uleselige skrifttegn, utgjør en infiltrasjon av mening som ikke unngår en dekorativ effekt – som når aluminiumstapens kjølige vinkler plasseres mot det belgiske lerretsstoffet. Abstraksjonen blir igjen stilisert, konkretisert og subjektivisert – og nettopp dette gjør den tilnærmet lesbar.

Ingressbilde: Matias Faldbakken, One Spray Can Escapist, spraylakk på vegg, 2009.

Comments (83)