Verdien av åpenhet

Midt i koronakrisens historiske unntakstilstand, kom den overraskende nyheten om at styret i Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) fristilte direktøren Jérémie McGowan fra sin åremålsavtale etter fire år på posten. Avgjørelsen falt på et ekstraordinært styremøte fredag 27. mars, og fratredelsen ble satt med virkning allerede fra 1. april.

Direktørens plutselige sortie har blitt møtt med sjokk på tvers av det norske og samiske kunstfeltet. McGowan hadde nylig fått forlenget sin åremålskontrakt med to år frem til 2022, og tilsynelatende fått mandat til å fortsette sine kunstpolitiske visjoner for museet. Under McGowans ledelse har NNKM fungert som en plattform for viktige og vanskelige maktpolitiske diskusjoner i kunstfeltet. De prisbelønnede utstillingsprosjektene There is No (2017) og Like Betzy (2019) har bidratt til å sette fokus på både de institusjonelle vilkårene for samisk kunst og duodji i det norske museumslandskapet og den vedvarende mannsdominansen i det kunstfeltet. Bare uker etter den korona-rammede åpningen av museets nye storsatsning på kunsthåndverk, valgte styret altså å avskjedige McGowan.

Manglende begrunnelse

De kritiske reaksjonene på styrets beslutning har ikke latt vente på seg. Ikke minst har den manglende begrunnelse vakt oppsikt. I den korte pressemeldingen som museets nylig tiltrådte styreleder Grete Ellingsen utsendte om fristillingen mandag 30. mars sto det bare at styret «har besluttet å løse direktør Jeremie McGowan fra sin åremålsavtale». Ellingsen benyttet samtidig anledningen til å rette «en stor takk» til McGowan for hans innsats i utviklingen av museet, og roste ham for å ha «sørget for å videreføre museets anseelse som en relevant aktør og samarbeidspartner på lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt plan».

Forvirringen ble ikke mindre av at Ellingsen, som svar på spørsmål fra Subjekt om årsaken til den overraskende avskjedigelsen, påpekte at det juridisk sett ikke var snakk om en oppsigelse, men at McGowans nye åremålskontrakt stipulerte at styret sto fritt til å fristille direktøren når som helst uten videre begrunnelse. At styret valgte å ta i bruk denne kontraktsmessige muligheten skulle heller ikke forstås som en hurtig avgjørelse, men på bakgrunn av det Ellingsen kalte en «totalvurdering». Hva denne totalvurderingen grunnet i, ville styreleder ikke utdype, men henviste til taushetsplikten.

En uforsvarlig håndtering

Selv om styreleder forsøkte å legge lokk på informasjonsstrømmen, kom det hurtig frem at det ikke hadde vært enighet i styret om hverken vurderingen av McGowans arbeid eller beslutningen om å fristille ham fra kontrakten. Tirsdag 31. mars trakk styremedlemmene Joar Nango og Inger Blix Kvammen seg fra sine verv, sammen med vara-representant Trygve Luktvasslimo, i protest mot prosessen rundt styreflertallets beslutning. I et brev til Kulturdepartementet, først sitert på NRK.no onsdag 1. april, reiste de tre skarp kritikk av styrets ledelse, som de mener har håndtert situasjonen «på en svært dårlig måte». I brevet kritiserer de prosessen «internt i styremøter» og ytrer bekymring for styreledelsens «manglende interesse for å bygge et godt klima for diskusjonene inn i mot institusjonens ansatte og personal»: «Prosessen har blitt gjennomført i et uforsvarlig tempo midt i en situasjon hvor det har hersket mye uro i organisasjonen bl.a. pga Covid-19 restriksjonene og store ombygginger. Vi mener at NNKM med sine 17 ansatte og med Jeremie McGowan i spissen fortjener å bli behandlet mye bedre enn dette». Utover å stille spørsmål ved styreledelsens håndtering, viser brevet også til en frustrasjon over at museets kunstfaglige retning «ikke har blitt vektlagt i diskusjonen i styret», og at prosessen alt i alt fremstår «lite gjennomtenkt hvis man skal ha museets beste og det nordnorske kunstfeltet som førsteprioritet».

Samtidig med nyheten om at de kunstfaglige representantene i styret hadde trukket seg, lekket Subjekt et støttebrev for McGowan, signert av fjorten av NNKMs sytten ansatte. Brevet var adressert til styret i forkant av det ekstraordinære styremøtet 27. mars, og ble forfattet i all hast etter at de ansatte fikk nyss om at direktørens åremålsstilling var til diskusjon. I brevet skriver de ansatte at de opplever McGowan som en «nytenkende leder» med «en sammensatt kompetanse som museet trenger, og som gir oss forskningskompetanse og prosjektene våre museumsfaglig tyngde». De ansatte fremhever museets positive utvikling under McGowans ledelse, som blant annet har vist seg i økt synlighet og anerkjennelse av museet nasjonalt, regionalt og internasjonalt, og berømmer direktøren for hans evne til å inkludere «alle ansatte i store og viktige prosesser, som strategi og metodikkarbeid». De ansatte skriver at de «ønsker å fortsette samarbeidet med Jérémie som direktør», og stiller seg «undrende» til det nyvalgte styrets fremgangsmåte, men ytrer et håp om at «en av NNKMs verdier – åpenhet – kan kjennetegne styrets arbeid rundt vurdering av åremålet».

Hverken de ansattes håp om en åpen prosess eller deres ønske om å fortsette med McGowan som leder ble innfridd. Og selv etter sterk kritikk fra både avtroppende styremedlemmer og majoriteten av de ansatte, har styrets ledelse med Grete Ellingsen i spissen ikke villet kommentere prosessen ytterligere. Hun nådde heller ikke å vende tilbake på en henvendelse fra Kunstkritikk innen denne teksten var ferdigstilt.

– Uforstående til prosessen

Selv om mange aktører med forbindelse til NNKM har vegret seg for å kommentere saken, med henvisning til taushetsplikten, har de avtroppende styremedlemmene Inger Blix Kvammen og Joar Nango valgt å utdype kritikken til Kunstkritikk med henvisning til sin rett til å begrunne sin fratredelse, og med referanse til at de forsøker å handle i stiftelsens beste interesser.

Kvammen forklarer at hun fortsatt «stiller seg uforstående» til forløpet, og at hun ikke minst er trist over at hun har måtte se seg nødt til å trekke sitt verv:

– Jeg sa ja til å sitte som styremedlem fordi det har skjedd veldig mye spennende på museet, og jeg synes det var interessant å kunne være med videre i utviklingen av museet med Jérémie som direktør, og med det «vi»-et han har skapt i organisasjonen. Han er en visjonær leder som har igangsatt viktige prosjekter og som har bidratt til å gjøre museet synlig både nasjonalt og internasjonalt. Jeg hadde spesielt sett frem til å være med i utviklingen av museet i lys av regionaliseringsprosessene som foregår nå, og til å arbeide med å tydeliggjøre museets plassering i en nasjonal sammenheng. Men det var umulig å fortsette å sitte i styret når det var så stor avstand mellom hva mindretallet og styreflertallet mente.

Kvammen forklarer at hun synes prosessen har vært problematisk på mange nivåer, ikke minst i relasjon til at det nye styret knapt har nådd å konsolidere seg etter at den nye styreleder tiltrådte for få måneder siden, og at korona-restriksjonene har lagt begrensninger for hvordan møtene kunne foregå.

– Vi har kun hatt ett fysisk styremøte i år etter den nye styrelederen tiltrådte i februar, som jeg var forhindret i å delta i på grunn av sykdom. Etter dette har alt foregått over telefon. Jeg var helt uforberedt på det som møtte meg i det ekstraordinære styremøtet i forhold til å ta stilling til fortsettelsen av direktørens åremål. Prosessen har gått veldig fort i en veldig unormal tid og attpåtil over telefon. Det føles ikke greit, og det er ikke en optimal situasjon for å ta viktige avgjørelse som har store konsekvenser for både institusjoner og enkeltpersoner. Jeg sitter igjen med en følelse av å være både overrasket og overrumplet over å bli satt i en sånn situasjon, som helt klart går utover min integritet.

I likhet med Kvammen stiller også Joar Nango spørsmål ved prosessen, og han undrer seg over at direktørens åremålsavtale skulle komme opp til diskusjon så kort tid etter at det nye styret var tiltrådt. Han fremhever også at saksgangen på ingen måte har blitt lettere av korona-krisens fysiske møterestriksjoner.

– Jeg er rett og slett kjempetrist over å ikke kunne gjøre den jobben som Kulturdepartementet har oppnevnt meg til å gjøre som styremedlem i NNKM. Jeg hadde gledet meg skikkelig til dette, og sett frem til å blant annet jobbe med å få formalisert en prosess som skulle sikre samisk representasjon i styret fremover. Men det var ikke mulig for meg å fortsette under de vilkårene som styreledelsen la for dagen. Det er en fortvilende situasjon.

Støtte fra kunstnerorganisasjonene

Også blant de ansatte på NNKM er usikkerheten stor om hvor veien går videre. Kurator og ph.d.-stipendiat ved NNKM, Charis Gullickson, beskriver til Kunstkritikk at det hele føles som «en uvirkelig situasjon»:

– I en tid hvor museet står overfor uforutsett store utfordringer på grunn av koronakrisen, skulle man tro at styret ville støtte opp under direktøren og bidra til å finne løsninger. I stedet står vi nå i en enda mer utsatt og usikker posisjon. Og nettopp nå når vi har bruk for å stå sammen og finne styrke hos hverandre, kan vi ikke engang møtes for å være fysisk nærværende for hverandre.

Også kunstnerorganisasjonene, som innstiller representanter til styret i NNKM, stiller seg kritisk til styrets behandling av saken. Styreleder for Nord-Norske Bildende Kunstnere (NNBK), Ina Otzko og regionleder for Norske Kunsthåndverkere i Nord-Norge (NKNN), Janne Juvi Rasmussen, skriver i en kommentar til Kunstkritikk at de «støtter avgjørelsen til Kvammen (NKNN), Luktvasslimo (NNBK) og Nango (KUD) og vil ikke innstille nye representanter fra organisasjonene til styret i NNKM under slike omstendigheter».

Styreleder hos Norske Billedkunstnere (NBK), Ruben Steinum, støtter opp under NNBKs og NKNNs beslutning om å sette innstillingsprosessen av nye medlemmer til museets styre i bero. Han skriver videre til Kunstkritikk:

– Styrets fremgangsmåte fremstår som kritikkverdig når det er flere styremedlemmer som trekker seg som følge av beslutningen og håndteringen av saken. Det er jo helt klart at dette bidrar til å svekke legitimiteten til styrets beslutning, uavhenging av om styremedlemmene som trekker seg er kunstnere eller ikke. Det er i seg selv avgjørende med kunstnere i styret til NNKM. Det burde være innlysende at et styre for et kunstmuseum selvfølgelig også må ha styremedlemmer med kunstnernes fagkompetanse og innsikt. NBK støtter NNBK og det er avgjørende at saken snarest avklares for å få på plass et fungerende styre, med kunstnerrepresentanter.

Hvor er Kulturdepartementet?

Kunstnerorganisasjonenes klare utmelding vitner om betydningen av å løfte blikket fra den konkrete problemstillingen rundt fristillingen av McGowan og se nærmere på de strukturelle spørsmålene som saken er med på å belyse. Dette gjelder ikke bare sammensetningen av styrer i landets kunst- og kulturinstitusjoner, men også arbeidsbetingelsene til – og relasjonen mellom – styreledere, direktører, museumsansatte og kunstnere i dagens kunst- og kulturinstitusjoner.

Enkelte kommentatorer har nemlig undret seg over Ellingsens beskrivelse av McGowans kontrakt, som stipulerer at styret står fritt til å løse direktøren fra sin åremålsavtale uten forklaring. I en kommentar i iTromsø 1. april påpeker journalist Per Kristian Olsen at et styre juridisk sett ikke bare kan si opp en direktør uten å legge frem saklige grunner for dette, ettersom en oppsigelse alltid vil «være underlagt en saklighetsterskel». Olsens kommentar peker ikke bare på den etiske og juridiske nødvendighet av å få større transparens rundt både direktørens kontrakt og styreledelsens beslutning. Kommentaren peker også mot behovet for en grundigere diskusjon av arbeidsbetingelsene til ledere i kulturbransjen i Norge. Er det virkelig vanlig praksis at ledere skal signere åremålskontrakter hvor de frasier seg sitt stillingsvern? Når ble det normalt at direktører i kulturbransjen blir satt til å signere kontrakter med samme urimelige vilkår som fotballtrenere i eliteserien?

Det faktum at NNKMs gjenværende styre står uten representanter fra kunstfeltet, vitner også om det vanskelige maktforholdet i offentlig oppnevnte styrer, hvor forskjellige kunnskapsformer og erfaringer møtes og brytes. Hvilke faglige kompetanser og argumenter veier tyngst og har best vilkår i styrer bestående av både kunstnere og såkalt «profesjonelle» styremedlemmer? Hvordan kan man sikre at kunstfaglige vurderinger og argumenter får gjennomslagskraft?

I den konkrete situasjon som NNKM står i nå, er det også relevant å spørre når Kulturdepartementet går inn i saken. NNKM er tross alt en institusjon med nasjonalt ansvar, finansiert av Kulturdepartementet og med en viktig rolle for kunstfeltet både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Hvor lenge kan et statlig oppnevnt styre få fortsette når det åpenlyst mangler legitimitet og tillit hos institusjonens egne ansatte, kunstnerorganisasjonene og det nordlige kunstfeltet? Hvor langt kan et styres autonomi strekke seg fra de miljøer og aktører det både er avhengig av å arbeide sammen med, og som de er satt til å representere?

Nødvendigheten av en risiko

Som situasjonen står nå, er det vanskelig å se hvordan Grete Ellingsen og det gjenværende styret kan lede NNKM gjennom en krise de i høy grad synes å ha skapt selv. Arbeidet med å gjenreise tillit til NNKM både internt og eksternt krever en annen åpenhet og lydhørhet til feltet enn det styret har levert så langt, hvor tausheten bidrar til mange og spredte spekulasjoner, inklusiv om McGowan har vært offer for et «politisk kupp muliggjort av koronakrisen».

Jérémie McGowan har forholdt seg stille i stormen, og foreløpig kun gitt en kort skriftlig uttalelse, hvor han påpeker at han er «stolt» av det han har fått utrettet i sin tid som direktør for NNKM, og at han «selvsagt [skulle] ønske at [han] kunne få være med på å føre denne endringsreisen i havn».

I påvente av ytterligere informasjon som kan kaste lys over prosessen, er det vanskelig å ikke tenke på den nesten profetiske oppsangen som McGowan leverte på Kulturrådets årskonferanse i Trondheim i oktober 2019, hvor han snakket om viktigheten av å ta oppgjør med de strukturelle ulikhetene som preger kunstfeltet, også selv om det kan koste en ens jobb:

«Det er ytterst deprimerende å møte folk som mener at det verste som kan skje deg som museumsdirektør, er at du kan risikere å miste jobben for noe du faktisk står inne for, noe som har betydning for andre enn deg selv, og når du faktisk forsøker å gjøre verden til et bedre sted».