Luksusindustrien markedsfører seg ikke gjennom én livsverden eller estetikk; tenk bare på avstanden mellom Pradas minimalistiske futurisme – nylon flankert med polert krom – og Hermes’ iscenesettelse av «håndverk» gjennom tykt lær og kleskoder knyttet til borgerlig hesteidrett. Men selv om fortellingene om merkevarene ofte er ulike, er den affektive henvendelsen gjerne den samme: luksusestetikken(e) forsøker å skape et dyssende velbehag, en idealisert livsverden hvor alle hverdagsbekymringer smelter vekk i en strøm av cool.
Azar Alsharifs utstilling The Conclusion på Melk i Oslo benytter seg av luksusens affektive kapasitet, nettopp ved å hekte seg på én av dens mange estetikker. Fire store bilder i avlange formater består av fotoprint som viser nærbilder av hvit, bølgende tyll, enkelte steder brutt ved at deler av det samme tyllmotivet er rotert og klistret på overflaten. På denne grunnen er det utført felt og linjer med små bølgende penselstrøk i blågrønn, gult, rødt, rosa og hvit akrylmaling, som gir vekselvis assosiasjoner til korallrev, marmorering og fargeblandingspaletter. Utklipp fra mote- og interiørblader – for det meste avbildninger av klær – bryter opp det maleriske og er dandert utover, noe som skaper effekten av å titte inn i et smykkeskrin. Tross det lyriske utrykket, fremstår komposisjonene som kontrollerte, med få tilfeldigheter.
Den plumpe stoffligheten og drømmeaktige, klisjefeminine fargepaletten gir assosiasjoner til merkevarer i luksussegmentet som primært henvender seg til unge kvinner, for eksempel den Snøhetta-designede «konseptbutikken» Moniker på Majorstua i Oslo, hvor eklektiske veggfarger, marmor, møbler fra Memphis-gruppen og knallrosa plagg dominerer. Det klisjépregete feminine er visstnok ikke infantiliserende; det danske klesmerket Ganni beskriver seg for eksempel som «[..] a state of mind rather than a way of dressing. It’s about making women feel like they are capable of anything». Denne estetiske koden, eller kanskje retter sagt stilen, utrykker en dyssende bekymringsløshet som er plettfritt overført til bildene. I en forflatet visuell kultur har en slik «ufarlig» stil tydelige alkymiske kvaliteter, i stand til å hoppe fra maleri til kjoler og motsatt, og over i innredninger og merkevarer. Alt dette kan òg dras over i digitale nettverk som Instagram-feeden. Kanskje kan en slik stil hektes på en hvilken som helst flate som er gjenstand for utøvelsen av et visst connaisseurskap og en samtale om smak.
Fornemmelsen er òg – som nevnt innledningsvis – at disse arbeidene handler om luksusindustriens evne til å besjele gjenstander med affekter som skaper velvære i oss. Det er jo og en praksis, som luksusindustrien befatter seg med i langt større grad enn samtidskunsten. Sistnevnte henvender seg oftere kjølig og analytisk, som om den, i hvert fall ifølge seg selv, er hevet over luksusindustriens gjennomskuelige forsøk på å selge oss selvtillit. Det er den jo forsåvidt ofte også, med tanke på at kunsten (ikke minst i denne utstillingen) oftest byr på et estetisk eller konseptuelt argument, ikke bare en frembringelse av velbehag.
Midt i gallerirommet er drapert stoff brukt til å kamuflere rammeverk som holder oppe små, innrammede kollasjer i ansiktshøyde. Grepet er opplagt kjoleaktig og understreker det øvrige butikkpreget. Drømmeaktige solnedganger går igjen i kollasjene; en gul-lilla nattehimmel som ser ut som den er sakset fra et mote- eller interiørblad, er dekket med utklippet av en torso ikledd en skinntrench, snevret inn med belte slik at midjen virker umulig smal. En bilreklame flekket med rosa maling, er plassert på en faksimile av et Monet-maleri hvor solen glitrer i vannflaten på Seinen.
Kollasjarbeidene minner om klesdesignerne og interiørarkitektenes mood boards, alternativt den utbredte praksisen med å dele en strøm av lånte bilder av interiører, kunst og klær i sosiale medier, angivelig til inspirasjon, men kanskje først og fremst for å hevde ens egen gode smak. De gir, i likhet med kollasjene i Alsharifs utstilling på Kunsthall Oslo i 2015, en fornemmelse av at den visuelle kulturen rundt mote og annet konsum utgjør en dialektisk prosess, en evig bricollage som suger til seg fra den øvrige visuelle kulturen og spytter ut stadig nye justeringer på eksisterende stiler. Igjen, oppleves bildene som dyssende behagelige, men òg forgjengelig i den forstand at de glemmes idet de forsvinner fra synsfeltet. Denne mnemoniske skjørheten ligner den som oppstår når man blar i et magasin eller scroller tiltaksløst i feeden.
