Hva vil betyr det egentlig at en institusjon legges ned? Ofte vil det være en liten tragedie. Institusjoner er «de sosiale strukturene som har en viss permanens», sa den amerikanske sosiologen Anthony Giddens. Det er med andre ord en forbindelse til fortiden som blir borte, sammen med muligheten til å skape fremtiden i lys av denne fortiden.
Derfor er det mange som sørger, etter at Nasjonalgalleriet stengte den 13. januar. Men det er også noe sentimentalt og lite produktivt over denne sorgen. Det er jo faktisk ikke en institusjon som legges ned, men en lite egnet bygning. Det er to forskjellige ting. Samlingen, kulturen, kunnskapen og praksisen består jo, og blir formodentlig bedre ivaretatt i bygget som åpner på Vestbanen om litt over et år.
Også Office for Contemporary Art Norway og de to kunstnerdrevne galleriene 1857 og Diorama har mistet sine lokaler. Det er verre, for dette har vært steder der man har kunnet se noen av de fineste samtidskunstutstillingene i Oslo de siste årene. I OCAs tilfelle er det grunn til å frykte at institusjonens fantastiske utstillingsprogram aldri kommer tilbake, men oppløses i ulike «pop-ups» og samarbeidsprosjekter. Det viktigste er likevel, også i dette tilfellet, at institusjonen består. La oss håpe at også 1857 og Diorama består, med utstillingslokaler.
Hva betyr det så, på den litt reduserte Osloscenen, at Kunstnernes Hus lanserer «en plattform for kunstnerdrevne initiativer»? Konkret innebærer det at galleriet Destiny’s Atelier, jenteinitiativet Karmaklubb, nevnte 1857, bergensbaserte Entrée og Guttormgårds Arkiv skal stå for programmet i et av husets utstillingsrom. Dette er et grep vi kjenner igjen fra 90- og 00-tallet, da store institusjoner forsøkte å suge til seg energien fra den uavhengige scenen ved å invitere dem inn i varmen. Hva kan være suspekt med dette? Egentlig svært lite, så lenge det ikke brukes til å utnytte billig og frivillig arbeidskraft eller resulterer i en ubalanse som tapper de uavhengige galleriene for energi. Vi ser uansett frem til første åpning med fjorten kunstnere under overkriften Destiny’s Gratinée den 18. januar.
Også andre steder i Oslo kan man ved inngangen til det nye utstillingsåret oppleve kaotiske og energiske gruppeutstillinger. Blomqvist Kunsthandel og QB startet sesongen lett konservativt forrige torsdag med 27 malere «under femti». Golsa åpnet dagen etter en mer eklektisk presentasjon under tittelen Concotion of Confusion. Utstillingen er kuratert av 19 år gamle norsk-columbianske Inti Wang og samler 16 kunstnere som alle forholder seg til ideen om «det udefinerte og forvirrede».
Neste generasjon
Av institusjonelle gruppeutstillinger denne våren blir det vanskelig å komme utenom Sol og vår i januar – Neste generasjon i norsk samtidskunst, på Astrup Fearnley Museet fra 25. januar. Her har museet, godt hjulpet av Talent Norge, skapt et triangulært møte der hver kunstner har blitt tildelt en skribent og en samler, noe som ifølge museet har resultert i en «interessant dialog». Kunstnerne er Miriam Hansen, Johanne Hestvold, Anders Holen, Henrik Olai Kaarstein, Mercedes Mühleisen, Constance Tenvik, og vi kan ikke annet enn å føle oss beæret av at alle de seks skribentene er, eller har vært, faste bidragsytere til Kunstkritikk. Hvordan samlerne skal presenteres «som en konstruktiv del av den norske samtidskunstverden» gjenstår å se.
Den siste helgen i januar åpner også den fjerde og siste utstillingen i serien Game of Life på Kristiansand Kunsthall. Serien er idiosynkratisk og intelligent kuratert og redigert av Jan Freuchen og Sigurd Tenningen og har omfattet Etter rutenettet i 2012, Knust i offentlig rom i 2014, Juliusvariasjonene i 2016, og nå: Prospektkabinettet med Tom Lid, Nora Joung, Kristian Øverland Dahl og Jonas Major.
Erstatningsmennesket
Den viktigste separatutstillingen denne våren, ikke minst for et bredere publikum, blir utvilsomt Yngve Holen på Kunstnernes Hus fra 1. mars. Norsk-tyske Holen er en av de mest markante norske kunstnerne på 10-tallet, men dette er hans første store separatutstilling i Norge. Utstillingen Heinzerling vil bestå av nye arbeider såvel som utvalgte verk fra de siste ti årene, og vil gi anledning til å oppleve Holens mektige visjon om en ny form for menneskelig identifikasjon med tingene. Spørsmålet er om kritikerne og publikum makter å løfte denne samtalen til et interessant, for ikke å si allmennt nivå, eller om Holens objekter forblir en slags kjølige fetisjer for initierte. Utstillingen vises også i Kunsthall Stavanger, fra 16. mai.
Andre vesentlige, norske solopresentasjoner denne våren er Marte Aas i Kunsthall Trondheim fra 17. januar, Martin Sæther på UKS og Pearla Pigao på Atelier Nord, begge fra 25. januar, Ann Cathrin November Høibo på Sørlandets Kunstmuseum fra 2. februar, White & Berka på Oslo Kunstforening fra 14. februar, Marianne Hurum på Lillehammer Kunstmuseum fra 16. februar, Tiril Hasselknippe på Kunstnerforbundet fra 28. februar og Fadlabi på Munchmuseet i Bevegelse/Kunsthall Oslo fra 30. mars.
Dette er vidt forskjellige kunstnerskap: kamerabaserte (Aas, White & Berka), objektbaserte (Sæther, November Høibo og Hasselknippe) og maleribasert (Hurum og Fadlabi) og lydbaserte (Pigao), men de har alle det til felles at de beskriver en situasjon i norsk samtidskunst der det gamle skillet mellom «politisk» og «estetisk» kunst er utvisket og erstattet med åpne spørsmål om kunstens og menneskets identitet. Det som også er gledelige med denne listen er at vi ser en økt vilje til å gi samtidskunstnere i Norge mulighet til å utvikle substansielle solo prosjekter.
De betydelige internasjonale solopresentasjonene på det norske kunstkartet denne våren er det færre av, men Peter Wächtler på Bergen Kunsthall fra 25. januar og Amanda Ross-Ho på Kunsthall Stavanger fra 31. januar synes interessante. Wächtler skaper en type paranoide og misantropiske fortellinger og fantasier, blant annet i tegneserieformat, mens Ross-Ho viser en gruppe tekstilarbeider basert på en tidlig form for smileys som ble designet for at barn skulle kunne uttrykke smerte når de var på sykehus. Av historiske internasjonale solopresentasjoner er det verd å merke seg minimalisten Dan Flavin (1933-1996) på Peder Lund i Oslo fra 26. januar og den abstrakte ekspresjonisten Helen Frankenthaler (1928–2011) på Kode i Bergen fra 8. februar.
Avgangsutstillinger
Når våren virkelig kommer kan vi glede oss over kunstakademienes avgangsutstillinger. Rekken begynner som vanlig på Bergen Kunsthall den 12. april og fortsetter i Trondheim 4. mai, Oslo 9. mai og Tromsø 10. mai. Som mange vet har det vært kontroverser rundt utstillingen i Oslo, der kunstnerne ble fratatt den forespeilede muligheten til å stille ut i de prestisjefylte overlyssalene på Kunstnernes Hus. Nå har Kunstnernes Hus og Kunstakademiet i Oslo flyttet masterutstillingen noen uker frem, slik at studentene får den rammen om sine avgangsarbeider som de fortjener. Det lønner seg å protestere! Også i mai: Festspillutstilling med Mari Slaattelid i Bergen Kunsthall 23. mai og Oslobiennalens første utgave 25. mai. God kunstvår!
